Nyheter

Pensjonerte seg som 37-åring

Petter Kragset bestemte seg for at han ville eie sin egen tid.

Det er 1992. Petter Kragset jobber mye. Og han jobber hardt. Han er selvstendig næringsdrivende. Ofte føler han seg skviset i krysspresset mellom kunder og ansatte. Han har aldri fri.

Stadig oftere spør han seg selv om det er sånn livet skal være. Et evig jag der han stadig er på etterskudd.

I 20-årene jobbet han fulltid i bank på dagtid, studerte på BI om kvelden, gikk fire avisruter hver morgen – og bygde loftsleilighet på toppen av det hele.

Han har alltid hatt stor arbeidskapasitet. Men nå sniker det seg inn en ny tanke: Er det virkelig dette han vil?

Han går og kjenner på det en stund. Så tar han en beslutning:

Innen år 2000 skal han være økonomisk uavhengig.

Ikke for å kunne kjøpe ting. Ting bryr han seg ikke om.

Han vil eie sin egen tid.

Han vil ha fritid.

– Beslutningen kom egentlig ganske fort. Jeg var sliten. Kjente det vel sånn som mange gjør når de gir seg selv løfter: Overlever jeg dette, så skal jeg bli en snillere person. Snillere mot meg selv. Så jeg satte en målstrek og ga meg selv en premie hvis jeg kom dit.

LES OGSÅ: Filosof: Nordmenn har for høye forventninger til arbeid og fritid

Overskudd

Like etter at Petter tok beslutningen, møtte han en tidligere kollega fra banken der han hadde jobbet. Han fortalte ham om ambisjonen om å bli pensjonist før årtusenskiftet.

«Det klarer du ikke!», var bankmannens kontante respons.

«Hvorfor ikke?», undret Petter.

«Fordi du ikke klarer å slutte å tjene penger».

Og Petter tjente bra med penger på 1990-tallet. Sammen med sitt søskenbarn drev han et malerfirma. Oppdragene var mange, dagene lange. Det ble overskudd i banken og underskudd på tid.

Det fysiske og mentale overskuddet manglet også.

– Jeg bestemte meg for å bruke pengene til å endre livet mitt. Jeg er en nøktern person; trenger ikke veldig mye for å være fornøyd. Min definisjon av økonomisk uavhengighet er å ha en vanlig inntekt uten å jobbe.

Indre ro

Petter begynte å investere overskuddet fra firmaet i eiendom. Allerede i 1997 kjente han at leieinntektene var store nok til å leve av. Han solgte seg ut. Han var 37 og klar for livet som pensjonist.

Nå har han en vanlig inntekt av investeringene sine.

– Det er jeg fornøyd med. Det gir meg tid til å gjøre det jeg blir glad av: Være ute i fjellet.

– Så enkelt som det?

– Ja, jeg lever et enkelt liv. Lykken er å sove til jeg våkner av meg selv. Det er viktig. Så vil jeg ha god tid til å ta en kaffe. Deretter drar jeg ut i naturen. Når jeg kommer hjem, er jeg tilfreds og sliten og maten smaker fortreffelig.

– Ikke noen minus?

– Det må i så fall være at jeg aldri får den helgefølelsen som «thank-god-it´s friday-folka» i næringslivet snakker om. Jeg vil heller ikke anbefale mitt livsvalg til folk som lett kjeder seg eller havner på sofaen. Hvis du lurer på hvordan du skal fylle tiden din, bør du ikke pensjonere deg.

– Hvilket forhold har du selv til sofaen?

– Jeg vet i alle fall at det ikke er avslappende å ligge på sofaen sju timer om dagen. Det er slitsomt. Det som er avslappende for meg, er å være ute og trene i sju timer om dagen. Det gir meg indre ro og balanse. Det er noe med kontrastene. Fysisk slitenhet gir mentalt overskudd.

LES OGSÅ: Pave Frans' ti råd for et godt liv

Modig valg

Petter Kragset vokste opp under nøkterne kår på Hakalllestranda på Sunnmøre. Han betegner oppveksten som en pietistisk skole, med mye hardt arbeid. Folketrygden var nettopp kommet, det var alltid knapt med penger. Petters far døde før han ble født. Han fikk hjerneslag.

– For meg tydeliggjorde dette at alt kan ta slutt veldig fort. Jeg trodde aldri at jeg skulle få oppleve min 50-årsdag. Derfor ble det viktig for meg å leve ut mine drømmer. Min far hadde sikkert sine drømmer, som han aldri fikk virkeliggjort. Han fikk ikke engang se oss vokse opp.

– Kanskje lever du ut hans drømmer?

– Kanskje det. Jeg har vært heldig, men samtidig har jeg også vært modig og turt å gripe muligheten og prøve noe nytt. Det er mange flere som har slike muligheter enn de selv tror, men de velger i stedet å gjøre sånn som alle andre gjør. Det trygge.

Petter mener at mange også kunne valgt en mellomting. Han ser at hans måte å leve på ville vært vanskelig om han hadde hatt barn. Da måtte han nok prioritert noe annerledes.

Samhørighet

Vårt Land møter Petter Kragset i Chamonix. Han har nettopp vunnet sin klasse i det 80 kilometer lange og 6000 høydemeter kuperte Mont Blanc Maraton.

Nordmannen konkurrerer i klassen over 50, men basert på utseende et det ingen som ville stusset om han hoppet på pallen blant de mellom 30 og 40.

Hans kjæreste Sissel Sannæs Smaller har hus i dalen, og dette er det perfekte utgangspunkt for parets felles pasjon: Å være i fjellet. Sissel har vært på toppen av Mount Everest, Petter snudde på 7.700 meter. På løpeturene rundt Mont Blanc-massivet er det Petter som venter på Sissel, men begge synes det er naturlig å løpe like lenge som andre er på jobben.

Sissel tok i sommer jaktprøven, så nå kan hun også være med Petter på jakt. Dette har også vært en av hans lidenskaper.

– Jeg gikk mye på jakt før, men etter hvert er det blitt vanskeligere for meg å skyte dyr. Jo mer jeg er i naturen, jo mer kjenner jeg samhørighet med den. Jeg føler med dyrene. Samtidig er det helt naturlig å høste av naturens overflod. Men jeg skyter aldri noe jeg ikke spiser selv.

Løsgjenger

Kragset presiserer flere ganger at han ikke har noe behov for å fortelle sin historie. Han synes ikke den er så spesiell.

– Jeg er litt redd at folk kan misforstå. Jeg skjønner vel ikke helt at dette er verdt å skrive om. Akkurat som bikkja mi, som liker å løpe og så hvile etterpå, har jeg ikke noe behov for å begrunne hvorfor jeg gjør det. Jeg nyter det bare. Jeg tror ikke min rolle på jorden er så viktig. Jeg er bare en liten del av naturen.

– Hva tenker du nå om livet du levde før?

– Jeg hadde et greit liv, men ønsket å få mer ut av det. Mange vil sikkert hevde at jeg ikke har fått noe som helst ut av det, og det har de sikkert rett i, karrieremessig. Men det bryr jeg meg ikke om. Jeg vet hva jeg trives med, og jeg mistenker at mange ikke er ærlige med seg selv på det punktet. De bare følger strømmen. I mange miljøer er det neppe sosialt akseptert å være en løsgjenger som meg.

– Hva ønsker du deg mer av?

– Det sterkeste ønsket er å ha god helse. Jeg vet jo at jeg blir eldre, det blir alle. Men jeg vil gjerne beholde formen, det legger jeg ned mye arbeid i. Utenom det, vet jeg ikke om noe som kan gjøre meg lykkeligere, hvis jeg bare tenker på meg selv.

– Hva ønsker du mindre av?

– For tre år siden tok jeg et oppgjør og kvittet meg med alt jeg ikke trengte. Jeg hadde samlet for mye gjennom livet. Pyntegjenstander, premier, klær, sportsutstyr, møbler. Alt jeg ikke brukte, skulle vekk. Jeg solgte det på Finn.no. Det ga en enorm frihetsfølelse. Den vil jeg gjerne forsterke ved å forenkle enda mer. Enkelhet er en rettesnor i alt jeg gjør.

LES OGSÅ: Vil heller ha fridag enn sekstimersdag

Samler på topper

Aller helst ville Petter Kragset ha solgt alt han eier og satt pengene på en konto og levd av det resten av livet. Men som økonom skjønner han at pengene da ville blitt spist opp. Derfor har han investert i eiendom. Og han innrømmer at det er litt jobb med å følge det opp, selv om det også er gøy.

Men ikke så gøy som å være i fjellet. Og Petter nøyer seg ikke med de fjellene som ligger nærmest. Han har som prosjekt å bestige det høyeste fjellet i flest mulig land. Over halvpartene av nasjonene på FNs liste er nå krysset av.

– Andre trives på stranda eller storbyferie, og det er ikke noe galt med det. Men for meg er det fjell som er lidenskapen. Det høyeste punktet i et land ligger ofte utenfor allfarvei, så man treffer få turister og mange lokale. Det passer meg. Den verste reiseopplevelsen jeg har hatt var da jeg skulle se pyramidene i Egypt. Det var en kanossagang mellom selgere som fortalte hva du skulle se, tenke og kjøpe. Jeg fikk ikke lov til å bruke sansene mine og ta inn over meg magien.

Petter tar et par ordentlige streif i året. I fjor fikk han med seg toppunktene i alle landene i Karibien og Mellom-Amerika. Det ble om lag 20 topper. Men Belize og Haiti glapp. Der slapp han ikke til uten militær godkjenning.

– Du kan ikke plassere meg på en strand, der jeg skal sole meg. Jeg liker å slappe av, men det må være etter at jeg er fysisk sliten. Det er kontrastene. Det å hvile etter en strabas. Det å drikke når jeg er tørst. Spise når jeg er sulten. Da jeg løp i sju timer i går, utsatte jeg å drikke underveis, fordi jeg ville kjenne på forventningen til smaken av en god pils da jeg kom hjem. Jeg tok den på styrten.

Total kollaps

Da Kragset skulle til det høyeste punktet i Libanon, tok han taxi et stykke på veien. På turen fortalte han sjåføren om prosjektet. Det endte med at sjåføren spurte om han kunne få være med.

Så de begynte å gå. Men etter en time la mannen seg ned på bakken. Han orket ikke mer. Var helt utslitt.

– Dette var en helt frisk, ung kar. Men han hadde sittet i taxi i mange år. Jeg måtte hente hjelp fra militært personell for å få ham ned. For meg var det en aha–opplevelse på hva som skjer med helsen når man lever et passivt liv.

– Er du redd for sykdom og skader?

– Veldig. Jeg bygger jo livet mitt rundt fysisk aktivitet. Så det er sårbart. Skrekken er å miste helsen. Det ville blitt en tøff omstilling. For bevegelsesfriheten er jo så fantastisk.

Kragset vokste opp med sauesanking på Vestlandet. Allerede da kjente han gleden over å kunne bevege seg uanstrengt, puste lett og kunne dra akkurat dit han ville.

– Det ga en følelse av overtak på livet. Denne mestringsfølelsen er nok ganske grunnleggende, for sånn har mennesket levd mesteparten av tiden som art. Det å se et fjell, og kjenne gleden som melder seg med tanke på å komme dit opp. Du vet det blir et slit, men du vet også at det er et godt slit. Og underveis nyter du friheten. Det er ingen steder du må. Ingen ting du må. Du gjør det bare fordi du vil. Nettopp der ligger det attraktive.

– Kan det bli et ensomt liv?

– Ja, men jeg liker meg alene. Klart jeg merket at mye av det sosiale forsvant da jeg sluttet i jobben. Men jeg kan storkose med på fjellet en uke alene. Bikkja er godt selskap. Og så har jeg vært så heldig å treffe Sissel. Hun elsker det samme livet som meg. Det er kjekt å ha noen å drikke kaffe med om morgenen. Og fortelle til om kvelden. En person som forstår.

Egoistisk

Undring er en stor del av Petter Kragsets dager. Entreprenøren i ham er med på turene i naturen. Han ser på vinkler, konstruksjoner og fall mot sluk.

– Jeg forbløffes av hvor fantastisk naturen er. Det er ingen rette vinkler og alt er selvreparerende. Det er så befriende å være der. Bekymringsløst. Naturen bare er. Og jeg er en del av den.

Petter Kragset sier uten å blunke at han lever et egoistisk liv. De fleste gjør vel det?

– Livet er kort, og derfor gjør jeg det jeg syns er kjekkest. Hvis jeg ikke klarer å være lykkelig, så er ikke de rundt meg lykkelige heller. Derfor synes jeg det er lov å tenke at jobb nummer en er å ha det bra.

Denne artikkelen inngår i Vårt Land-serien «Da livet snudde».

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter