Brenner for søndagsskolen

48-åringen er tilbake i Norge etter tolv års ekteskap med en franskmann i hans hjemland. Hun stuper rett ut i Melodi Grand Prix (MGP) med låten «Little Bobbi» i gruppa United.

– Det er smertefullt å avslutte et så langt samliv, men fint å komme hjem til gode gamle Norge. Jeg ble med i MGP fordi låten har så masse positiv energi, og fordi jeg ikke hadde noe å tape på det. Derfor har jeg begynt å ta jazztimer også. Jeg ender nok aldri opp som ei gammel dame som angrer på alt hun ikke har gjort, smiler Benedicte Adrian.

Slakt og suksess. Allerede i 1981 debuterte hun i MGP sammen med Ingrid Bjørnov i gruppa Dollie. Fire år senere gjorde de seg på nytt bemerket i slagerkonkurransen med «Lenge leve livet» under navnet Dollie de Luxe.

– MGP var kult, og det er kult. Å være med nå er nesten som en ny ungdomstid for meg. Riktignok er det mye selskapslek og tombola over det, og kanskje blir jeg spist av MGP-draugen, men jeg skal nok komme meg helskinnet ut igjen, ler Benedicte Adrian.

Hun og Ingrid Bjørnov kom seg også ut av den økonomiske blindgata de havnet i da deres egen musikal Which Witch floppet på Piccadilly Theatre i Londons West End i 1992. Lønnsbudsjettet for de 74 ansatte raknet som et islandsk bankvesen. Men Which Witch ble en suksess ellers i Europa, hvor den ble sett av 275.000 mennesker de åtte årene den rullet og gikk. Plata solgte 110.000 og ga dem en Spellemannpris i Åpen klasse.

– Hva skyldtes London-fiaskoen?

– Sju musikaler ble tatt av plakaten i West End det året. Det var vanskelige tider. Vi var dessuten to egenrådige jenter fra Norge som yppet oss i musikalenes mekka. Dét ble nok litt drøyt for de engelske journalistene som slaktet oss.

Angrer ikke. Benedicte Adrian mener opp- og nedturer er en naturlig del av livet.

– Det har lært meg å sette mine egne grenser. Alt jeg ikke har dødd av, har jeg også blitt sterkere av.

Hun angrer hverken på Which Witch og gjentatte flørtinger med MGP – eller ekteskapet som nå avsluttes.

– Det har vært mye bra med alt dette. Det beste er likevel å ha to flotte barn som kan få vokse opp i et så flott land som Norge. Noen ganger lurer jeg på om vi nordmenn vet hvor godt vi egentlig har det?

Kirkesuksess. Historien i Which Witch er bygd på historisk materiale om heksebrenning som fant sted i den tyske byen Heidelberg under reformasjonen midt på 1500-tallet.

– Det er utrolig skremmende at kvinner kunne bli henrettet med kaldt blod på en slik måte.

Tanken på å skulle opptre med heksemusikalen i kirker i Norge virket fjern. Så fikk hun en telefon fra en kvinnelig prest i Vardø menighet.

– Jeg fikk hakeslepp. Heksemusikalen i en norsk kirke – var det mulig? Klart vi sa ja. Jommen ble det suksess også.

Søndagsskole til datteren. Mannen hun giftet seg med i Frankrike for tolv år siden, er katolikk. Vielsen var storslagen og ble foretatt av en prest i prangende gullstola.

– Jeg tenkte: «Fint at du har pynta deg, men...»

– Hvordan ser du på katolisismen og luthersk kristendom i dag?

– I Frankrike lærte barna våre mye om kirken, men ingenting om Jesus. Nå skal jeg i hvert fall finne en norsk søndagsskole til dattera mi. Sønnen min ble så lei katekismeskolen han gikk på i Frankrike, at jeg vet ikke helt med ham. Kristen etikk er uansett viktige grunnpilarer i samfunnet vårt.

Katolikkenes skriftestol er hun positiv til. Selv om hun aldri har skriftet selv.

– Jeg tror vi kunne spart mye utgifter til psykologer ved å skrifte mer. Jeg håper etter hvert at barna mine vil begynne å skrifte.

– Hva med din egen gudstro?

– Jeg sliter litt med barnetroen. At jorda ble skapt på sju dager, blir for eksempel veldig rart for meg. Med Jesus og den kristne etikken blir det noe helt annet.

Digget gutter. Fra oppveksten med foreldre og to brødre på Oppsal i Oslo, har hun bare gode minner. To år gammel traff hun Ingrid Bjørnov i ei sandkassa utenfor rekkehuset.

– Siden har vi hengt sammen så mye vi kan.

I tidlige tenår møttes venninnene fast hos hverandre hver fredag. Først til pizza, deretter Detektimen på TV, så øving på enten Benedictes orgel eller Ingrids piano fra halv elleve om kvelden til ett om natta.

– Vi spilte og sang låter vi likte. Så begynte vi å lage egne låter også. Dét var gøy det.

– Ble det tid til kjærester?

– Jeg var veldig guttegæren, men mest da jeg var fire år. Etter det ble jeg gradvis mer sjenert. Gutter var uansett min greie. Jeg syklet på guttesykkel, hadde gutteskjorte, og digget gutter.

Ekstraordinær stemme. I 1979 sendte Dollie inn et kassettopptak til NRKs «Lydbåndmix». Da Ole A. Sørli i plateselskapet Notabene hørte ungjentenes versjon av ABBAs «Summer Night City», tilbød han dem platekontrakt.

– Vi fikk beskjed om å gå i lave sko og ikke spille på utseendet vårt. Det siste var ikke i våre tanker. Vi ville som ham ha full oppmerksomhet på musikken vår.

Dollies debutplate Første akt fikk både oppmerksomhet og bein å gå på. Samtidig skjønte alle som hørte Benedicte synge, at jenta hadde et vokalregister som var ekstraordinært for en 15-åring. Etter noen sangtimer hos sangpedagogen Jartrud Ringdal, ble det sjeldne talentet sendt videre til hennes store sangerforbilde.

– Etter første øvelse spurte han hvorfor jeg ville være en fattig popsanger, når jeg kunne bli en rik og berømt operasanger i Tryllefløyten på de store operahusene.

– Hva svarte du?

– At jeg likte pop, og hadde ei slik gruppe sammen med venninna mi. Jeg sa det ikke, men jeg tenkte også at det virket kjedelig å bare skulle forholde seg til 300 år gammel musikk innenfor et nokså rigid klassisk system.

Sang Nattens dronning. Dermed fortsatte pop-karrieren. Etter fem Dollie-plater ga hun og Bjørnov ut plata Rock vs. opera i 1985. Jenta som dro en enstrøken C uten problemer imponerte på nytt operafolket. Snaue tre år senere prøvesang hun for operasjef Bjørn Simensen til Nattens dronning i Mozarts Tryllefløyten som skulle settes opp i Den Norske Opera.

– Han ble riktig så fornøyde, husker hun.

Etter Tryllefløyten i hovedstaden ble det opptredener med Bergen Oratoriekor og Bergen Filharmoniske Orkester. Hun medvirket også i stykkene Didos & Aeneas og Peer Gynt, uten at det rikket henne en millimeter lenger unna pop-musikken.

– Hadde jeg blitt ansatt ved et operahus, ville jeg nok følt meg bastet og bundet, sier Benedicte Adrian.