Meninger

Tro kan gi bedre psykisk helse

Religion skaper psykoser, hevdet Freud. Nå har psykiatrien fått øynene opp for at tro også kan være en del av helbredelsen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

– Freud så bare på det ene øyet. Det han så var virkelig og viktig, at kristen og jødisk gudstro kunne være en flukt bort fra virkelighetens utfordringer. Men nå opplever vi en nyansering. Vi ser hvordan religion og gudstro kan være en kilde til beskyttelse og styrke, en skapende og fornyende kraft, sier professor Leif Gunnar Engedal ved Menighetsfakultetet til Vårt Land.

Han åpnet nylig en konferanse på Hamar om tro og helse i regi av Norsk Religionspsykologisk Fagforum og Sykehuset Innlandet.

Engedal mener norsk psykiatri har vært altfor ensidig opphengt i den religionskritiske tradisjonen, og ikke vært god nok til å forholde seg til religionen som konstruktiv kraft. Men han vil ikke lukke det kritiske øyet av den grunn. Denne kritiske nyanseringen preget også innledningen til hans tidligere kollega fra Modum Bad, psykolog Gry Stålsett.

Positiv tro. – Mange med religiøs bakgrunn sliter med relasjonene. De strever med tvil på seg selv. Frykt for Gud kan bli paranoid. Folk søker frihet fra strenge normer og for trange livsrom. Mange strever med å elske seg selv. De har lett for å tenke i for enkle kategorier, religion kan bidra til en rigiditet som er sykdomsfremkallende, sa Stålsett.

Men det blir for enkelt å si at religion skaper sykdom. For det finnes også mange studier som viser at religion er positiv for psykisk helse, framholdt hun. Religion er høyt korrelert med velvære, håp og optimisme, mål og mening med livet, selvtillit, evne til å takle tap, mindre ensomhet, mindre depresjon, mindre rusavhengighet og færre psykoser.

– Ut fra eksisterende empiri kan det se ut som at utbyttet er større enn den psykiske risikoen ved å ha en religiøs tro. Flere studier finner at Gud fungerer som støttende, kjærlig og trøstende i motsetning til fjern, upersonlig og utilgjengelig, sa Stålsett.

Hun konkluderte med at det er umulig å generelt si om religion skaper sykdom eller er helsebringende. Det kan bare vurderes ut fra hvordan religionen fungerer for enkeltmennesker.

Ødeleggende tro. Ut fra sin erfaring som klinisk psykolog og forsker ved Modum Bad gikk hun gjennom en rekke eksempler på hvordan religiøse forestilling kan bidra til psykiske problemer.

– Om tro har en ødeleggende funksjon, handler om troens funksjon i personens indre liv og hvordan den troende forholder seg til andre, sa hun. Troen kan for eksempel komme inn som en kompensasjon eller lindring i form av en sykelig mestringsstrategi.

Hun var også opptatt av hvordan skam kan virke ødeleggende. Skam kan defineres som en opplevelse av at «jeg er feil», i motsetning til skyld som sier «jeg har gjort noe feil».

Dersom vi opplever at det er Gud som feller denne dommen, kan gudstro gjøre skamfølelsen mye mer destruktiv. Skam kan også føre til at andre følelser går under jorden eller blir kriminalisert, slik som glede eller sinne, sa Stålsett, og viste til fyndord som «hver gledesstund du har på jord, betales skal med sorg» og «bare glede i Herren er ekte glede».

Psykose. «Tro, identitet og psykose» var tema for konferansen, og mange av innledningene handlet om de syke sidene av tro. Det er et velkjent tema i litteraturen at psykoser kan uttrykkes i religiøse termer, for eksempel at man tror seg besatt av onde ånder, at man tror at man har en sentral rolle i kampen mellom det gode og det onde, eller at man hører stemmer som identifiseres som Gud, engler eller demoner. Men hvor representativt er dette for psykotiske pasienter?

– Dette er slikt som vi lett legger merke til. Men det kan se ut som vi har altfor lett for å henge oss opp i det spesielle, sa psykiater Svein Haugsgjerd etter å ha lyttet til presentasjon av en helt fersk undersøkelse fra Sykehuset Innlandet.

«Åndelige erfaringer, religiøsitet og livssyn i psykosebehandling» er tittelen på undersøkelsen, der man har intervjuet 31 pasienter med diagnosen schizofreni. En tredjedel av dem definerte seg selv som troende kristne, mens en tredjedel definerte seg som ikke-religiøse. Det var litt flere frikirkelige og noe færre statskirkemedlemmer enn i en normalbefolkning.

Tro hjelper. 74 prosent av deltakerne i undersøkelsen sier seg helt eller delvis enig i at livssynet er til hjelp i sykdommen, mens 20 prosent sier at de sliter med religiøse problemer i forhold til sykdommen.

Det er meningsløshet og tomhet og tanker om døden som nevnes av de fleste som vanskelige. Skam og skyld er det langt færre som plages med. De som tror på Gud, sier de først og fremst opplever Gud som kjærlig og trygg. Bare noen få opplever Gud som streng.

– Det interessante er at det er de som har sterkest kristen tro og de som helt klart er ikke-religiøse, som sier at deres eget livssyn er til hjelp i forhold til sykdommen, sa sykehusprest Lars Danbolt. Han er en av dem som står bak undersøkelsen.

Han var overrasket over at det er svært få av de intervjuete pasientene - som altså har diagnose som schizofrene - som oppgir å ha uvanlige åndelige opplevelser, slik som å høre eller se Gud eller at de opplever seg som besatt av onde ånder.

– De er omtrent som oss andre når det gjelder religiøsitet. Og mange opplever altså livssyn som en hjelp i sykdommen. Da må de som jobber i systemet også interessere seg for det, sa Danbolt.

Prestens rolle. Men det er ikke bare lett å forholde seg til psykotiske pasienters religiøse forestillinger, påpekte sykehusprestkollegaen Susanne Engell, som arbeider ved Oslo Hospital. Sammen med ektemannen Svein Haugsgjerd innledet hun om psykoser og religiøse forestillinger.

– Alle prester som møter galskapens forrykte tanker om Gud, synes det er utfordrende, sa hun. Men hun så det som betydningsfullt at de kommer til presten med tankene.

– Vi prester formodes å vite noe om den overnaturlige verden, om forholdet mellom det dennesidige og hinsidige, noe som leger og terapeuter ikke vet. Vi har studert tekster om Gud, om engler og djevler. Vi tror at Den hellige ånd er til stede i vår virksomhet. Vi ber med en mer eller mindre sterk tro på at vi blir hørt, sa hun og undret seg på hvorfor prester ofte blir så tause om den åndelige virkeligheten.

Hun trodde noe av svaret kan være at karismatiske miljøer har opparbeidet seg et monopol på å snakke om engler og demoner.

– Vi prester er i et rom midt imellom, mellom de karismatiskes konkrete tale om demoner og de nyreligiøses engletale og det vitenskapelige som fornekter denne virkeligheten.

Det onde. – Hva kan du som prest gi som er annerledes enn hva psykologen kan gi?

– Jeg kan ha et annet fellesskap med pasienten. Jeg står friere til å gi av meg selv. Jeg opplever også at de mer tør å gå inn i en samtale om det onde, hvordan vi opplever det.

– Så her har teologen noe som psykologen ikke har?

– Psykologene kan ikke på samme måte snakke om erfaringen av det onde, enten det er det onde vi blir påført, eller det aller vanskeligste: Det onde vi selv har gjort. Vi kan ikke ta bort begreper som synd og skam. Da blir vi ensomme med erfaringen av ondskap, da mister vi et språk for å ta det inn over oss.

Susanne Engell er også opptatt av de helbredende mulighetene som ligger i kristne symboler, i kirkerommet, i bønnen og også i den kristne mystiske tradisjonen.

– Hengittheten til Gud, til noe som er større enn meg, kan gi en stor hvile. Du kan lære å hvile i at du er del av en relasjon, som ikke er avhengig av deg for å opprettholdes. Du kan forstå at lidelsen er en del av livet som vi ikke skal fornekte, og se at kjærligheten finnes i verden uavhengig av meg. Gud er kjærlighet, men Gud er større enn kjærligheten, sier Engell til Vårt Land.

Hun trekker opp et skille mellom magi og mystikk, som hun mener kan være til hjelp for å skjelne det som gir hvile og trøst fra det som kan skape mer angst.

– Mens mystikken er transcendent, er magien immanent. Magikeren vil undertvinge seg maktene. Det hviler et stort ansvar på den enkelte for å forstå og gjøre det riktige, og det kan være svært skremmende, sier hun.

Religionskritikk. Leif Gunnar Engedal er gledelig overrasket over den store oppslutningen om fagkonferansen. For noen år siden ville det vært utenkelig.

– Man trodde man hadde sagt det som var å si om religion i og med den freudianske religionskritikken. Denne tradisjonen har dominert norsk psykiatri. Men siden 90-tallet er det blitt en helt annen åpenhet for å ta den religiøse erfaringen på alvor, sier han.

Som teolog synes han likevel det er viktig å også ta vare på den kritiske siden, ikke minst med den religiøse oppblomstringen vi nå opplever.

– Jo frommere og mer innstilt på religiøse erfaringer religionen blir, jo større fare er det for at den kan påføre skade, sier han.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger