Mellom sharia og sekularisme

– Jeg beklager at jeg har skapt problemer ved å være for uklar, sa erkebiskop Rowan Williams da han holdt åpningstalen for anglikanernes store kirkemøte i London sist uke. Det var en typisk underdrivelse. Det har vært orkans styrke i kastene mot ham etter at han gikk inn for muslimsk lovgivning – sharia – i England.

Forsamlingen på kirkemøtet ga erkebiskopen et minutts stående applaus. Det var nok først og fremst et uttrykk for sympati med mannen etter det kjøret han har vært utsatt for. Noen debatt om erkebiskopens meninger ble det ikke, for ordstyreren sa man ikke kunne ha en debatt basert på utspill i mediene.

Men det var ikke i mediene det begynte. Det begynte med et foredrag om engelsk lov og islam for «The royal courts of justice» i London, altså en samling av jurister. Jeg har lest talen. Den ligger på et høyt abstraksjonsnivå, med massevis av henvisninger og bisetninger, og er ganske vanskelig å forstå. Eller lett å misforstå.

Men erkebiskopen lot seg overtale til å komme i radioen før møtet med juristene, i et program som tilsvarer NRKs «Her og nå». Flere av hans rådgivere stilte seg tvilende til hvor lurt det var. De fikk rett. Det som kom ut av programmet, var at den anglikanske kirkens overhode mener at muslimsk lovgivning må innføres i England. Reaksjonene var enorme. Erkebiskopen ble anklaget for landsforræderi, og det ble forlangt at han skulle gå av. Mer sved det nok da Ruth Gledhill, senior kirkemedarbeider i selveste The Times, spurte om erkebiskopen er blitt «klin sprø».

Tyngst var kritikken fra biskop Peter Akinola fra Nigeria, som har førstehånds erfaring med innføringen av sharia i sitt eget land. Han var redd hans kirkelige overhode hadde gitt inspirasjon til slike krefter.

Siden har erkebiskopen brukt mest tid på å si hva han ikke ønsker. Han vil ikke ha steining, kutting av hender og lignende straffer. Han vil ikke ta fra kvinnene deres rettigheter. Han vil ikke forby homofili. Han vil ikke ha dødsstraff for å skifte religion. Han vil ikke ha ulike lover for muslimer og andre.

Så hva var det han ville? Han var opptatt av at de mange som tar sin tro alvorlig, og det gjelder ikke minst mange muslimer, skal ha et rom for sin tenkemåte. Det sekulære samfunnet må ikke bli så dominerende at de med religiøse begrunnelser for sin etikk føler seg satt utenfor. For da kan respekten for loven komme til å brytes ned.

Lignende tanker sto på kronikkplass i Aftenposten mandag. Avisens konkurranse om beste unge kronikør ble vunnet av Mohammad Usman Rana, tidligere leder for Muslimsk Studentforbund. Han skrev at det er en økende tendens til at religiøse mennesker som ønsker å føre et liv med Gud, blir marginalisert i det norske samfunnet, der den politiske korrekthet definerer hva den norske borger skal få tro på.

Da kristendommen kom til Norge, møtte den et samfunn med lover og regler basert på et helt annet livssyn. For eksempel gjaldt det ekteskapsregler og skikken med å sette nyfødte barn ut i skogen. Kirken brukte den tidens politiske midler, det vil si samarbeid med kongemakten, til å få lovgivningen i samsvar med kristen etikk. Kirken fikk etter hvert selv kontrollen med familieretten – og her ligger noe av røttene til at kirken har hatt så mye innflytelse over hvordan folk ordner det som i dag betraktes som privatlivet.

Det vi kaller sekularisering har blant annet handlet om at kirken har mistet makten over lovgivningen. Dermed er vi på vei tilbake til situasjonen da kristendommen kom til landet: Avstanden mellom det samfunnets lover sier er rett, og det kirken mener er rett, er så stor at det skaper en tillits­krise. Det er neppe tilfeldig at det handler om de samme områdene som for tusen år siden: Abortsak og ekteskapslovgivning.

Det var disse problemstillingene erkebiskop Williams gikk inn i. I stedet for å tale for sin egen syke mor, den kristne kirkens problemer med presset fra den sekulære staten, valgte han å se det fra muslimenes synsvinkel. For mange av dem oppleves konflikten mer akutt, fordi avstanden mellom det de mener er rett og det staten mener er rett, er enda større. Men i stedet for å skape mer forståelse, utløste han en hel klasebombe av konflikter.

Én konfliktlinje er frykten for muslimene. Det er en frykt som deles av kristne og sekulære. En annen konfliktlinje er frykten mange sekulære mennesker føler for at religionene skal ta tilbake makten, som står mot opplevelsen religiøse mennesker har av at deres tenkemåte blir skjøvet til side og undertrykt. Her står kristne og muslimer ofte sammen.

Erkebiskopen av Canterbury blir nok ikke den siste som opplever kraften disse konfliktene er i ferd med å få.

Erling Rimehaug, kommentarredaktør