Det er en gjennomgående påvirkning fra Søren Kierkegaard i alle Ibsens stykker, sier Hans Herlof Grelland. For knapt to uker siden kom hans bok Tausheten og øyeblikket ut. I denne boken skriver han om sammenhengen mellom den danske filosofen Søren Kierkegaard og henholdsvis Henrik Ibsen og Edvard Munch. Ikke minst viser sammenhengen seg i det kierkegaardske begrepet «fortvilelse».Fortvilelsen. I bokenSygdommen til Dødenutleder Kierkegaard hva han mener med fortvilelse. Fortvilelsen har med forholdet til oss selv å gjøre. Bokens fiktive forfatter, Anti-Climacus, sier at det helt spesielle for mennesket er at det forholder seg til seg selv. Dette betegnes som «ånd». Den som bare er ånd i svak grad, har liten grad av bevissthet om seg selv, han er en som ikke tenker over hvem han er, hva han står for, og er uten etisk refleksjon over egne handlinger.På denne bakgrunnen definerer Anti-Climacus hva fortvilelse er: Fortvilet er ikke å ville være seg selv. Fortvilelsen handler om øyeblikket, om ikke å akseptere og ikke ville se i øynene at man er slik man er.
I fortvilelsen, ved å ikke ville være oss selv, avskjærer vi oss fra oss selv. Vi tar ikke imot og godtar oss selv. Faktisk er det slik at hvis vi kjenner at vi er fortvilet, så har vi allerede tatt et skritt ut av fortvilelsen, fordi det å kjenne er det motsatte av fortvilelse, skriver Grelland. Fortvilelsen hos Kierkegaard er altså en tilstand, ikke opplevelsen av tilstanden? Det å kalle det en tilstand er for passivt, fordi dette er noe vi gjør med oss selv. Vi velger kontinuerlig denne tilstanden. Den er et eksistensielt valg, en livsstrategi. Men det betyr ikke at vi er oss bevisst valget. Men vi opprettholder viljen til ikke å være oss selv, sier Grelland.
For eksempel er både den som fortaper seg i hverdagens trivialiteter og tingenes og rutinenes verden, og den som drømmer seg bort i store visjoner som aldri blir virkeliggjort, fortvilet, fordi begge unngår det kritiske punkt: Min egen eksistens i øyeblikket, hvem jeg er og meningen med mitt liv.
Ønsket. Fortvilelsen har imidlertid også en annen form hos Kierkegaard, det å fortvilet ville være seg selv. Denne andre formen dreier seg om å klynge seg til, holde fast på et selvbilde, fiksere seg selv, ta kontroll over seg selv, alt er forgjeves fordi ethvert slikt selvbilde vil være noe annet enn det selv man egentlig er. Ethvert aktivt forsøk på å være seg selv er et forsøk på å unnslippe seg selv, og er altså fortvilelse.
Denne fortvilelsen må imidlertid ikke misforstås som følelsen av å være fortvilet.Siden de fleste av oss ikke tenker på oss selv som fortvilet, forutsetter dette da at vi er fortvilet uten å være klar over det. Først når man oppdager sin fortvilelse, blir det klart for en at man har vært fortvilet hele livet. Men fortvilelsen kan merkes indirekte, som uro, ufred eller disharmoni, eller som enkelte former for angst. Fortvilelse er det som gir oss magesår og hjerteinfarkt, eller driver oss inn i depresjon. Fortvilelse er det som aldri gjør oss helt glade, og som gjør at vi aldri helt kan glede oss selv om vi har det godt, skriver Grelland.Alternativet til fortvilelsen er å være seg selv. Dette er et ideal hos Kierkegaard. En strategi mange velger for å unngå dette er å ønske seg å være noe annet. Men ønsket bringer ingen virkelig forandring. Derfor er ønsket trøstesløshetens oppfinnelse, sier Kierkegaard.Det er klart at ønsket hos Kierkegaard må skjelnes fra beslutningen. Forskjellen er at i beslutningen ligger det en vilje til å sette det som besluttes ut i livet, realisere det, mens et ønske bare er en lengsel etter at noe skal være annerledes enn det er. Gjennom ønsket trøster vi oss selv i vår fortvilelse. Men ønsket trøster ikke virkelig, men skaper en følelsesmessig opplevelse som eksisterer side om side med fortvilelsen uten å oppheve den, skriver Grelland.
Intet talerør. Ibsen ble tidlig opptatt av Kierkegaards skrifter. Ibsen kom til Grimstad som apotekerlærling i 1844, samme året som et av Kierkegaards hovedverk,Begrepet Angest, kom ut. Vi vet at Kierkegaard ble lest og diskutert av vennene Christoffer Due, Ole Schulerud og Henrik Ibsen. Også senere leste Ibsen Kierkegaard og hadde kontakt med miljøer der den danske filosofen var samtaletema.Sammenhengen mellom Kierkegaards tanker og Ibsens diktning ble beskrevet allerede i 1867 av Georg Brandes. Han mente at Ibsen i Brand bare gjentok tanker fra Kierkegaard. Det er i denne sammenheng Ibsen for første gang forsvarer seg med at han hadde «lest lite og forstått enda mindre» av Kierkegaard. Hvorfor var dette så viktig for ham? Denne kritikken fra Brandes stakk antakelig dypt. Ibsen vegret seg for å bli oppfattet som et talerør for en annen. Men vi merker oss at han ikke benekter at han har lestlittav Kierkegaard. Det var egentlig beskyldningen om mangel på originalitet Ibsen for enhver pris ville forsvare seg mot. Men påvirkningen fra Kierkegaard er til stede i alle Ibsens stykker, det gjelder ikke bare hans tidligere verker, sier Hans Grelland.
Brandes skrev senere om Brand at Ibsen ved dette stykket «hadde aspirert til den ære å kalles Kierkegaards dikter». Litteraturhistorikeren Harald Beyer har senere snudd dette på hodet og kalt Kierkegaard for Ibsens filosof. Dette sier Hans Grelland seg enig i: Vi burde fjerne ordet påvirkning om noe som skjer mellom mennesker. Mennesker er alltid i dialog. Ingen blir blinde talspersoner for andre. Men det er sant at vi gjenkjenner temaer fra Kierkegaard igjen og igjen hos Ibsen. Men etter hvert er det mer som en integrert del av hans egen tenkning. Ibsen var en stor menneskekjenner selv, og han gjenkjente sin egen tenkning hos Kierkegaard.
Brand. I bokenTausheten og øyeblikketgår Grelland konkret inn på fire verk og viser påvirkningen fra Kierkegaard. Det gjelderTerje Vigen, Brand, Peer GyntogEn folkefiende.ITerje Vigengjenkjennes Kierkegaards tre stadier, det estetiske, det etiske og det religiøse, tydelig, selv om Hans Grelland er litt tilbakeholden i spørsmålet om disse tre stadiene var etablert i offentlighetens bevissthet så tidlig som i 1862 da Ibsen skrev dette diktverket.Når det gjelder Brand, lanserer Grelland en ny forståelse av Brand-skikkelsen på bakgrunn av Kierkegaards forståelse av fortvilelsen. Det er diskutert om Brand skal forstås som en religiøs fanatiker eller som en helt. Ikke minst er det vanskelig å tolke hva Ibsen mener når han i en sammenheng betegner Brand som seg selv i sine beste øyeblikk.
Grelland skriver at ingen tolkning helt vil kunne fange skikkelsen Brand. Han er først og fremst en kunstners verk, og at Ibsen alltid overskrider den sakprosa som søker å omgjøre fortelling til erkjennelse. Men han peker på en tredje tolkning:Brand er fortvilet i kierkegaardsk betydning. Og som fortvilet kan Brand være Ibsen i hans beste øyeblikk og samtidig være en som skaper splid og ulykke omkring seg. Både et menneske med varme, med angst for at mennesker skal forspille sine muligheter, med et ønske om å tjene sine medmennesker, og samtidig én hvis visjoner fremstilles som umulige og uoppnåelige, en steil og urokkelig person uten forsonlige trekk. I fortvilelsen er mennesket selv nettopp møtestedet mellom motsetninger, fortvilet, verzweifelt, gjort til to.
Grelland identifiserer Brands fortvilelse med det Kierkegaard kaller uendelighetens fortvilelse. Selvet er en syntese av endelighet og uendelighet. Uendeligheten er det fantastiske og grenseløse og kan vise seg i en fantastisk vilje. Men en uendelig vilje kommer mer og mer bort fra den konkrete oppgaven det er å virkeliggjøre det man vil. Et slikt menneske kan hverken forholde seg til Gud eller til mennesker som seg selv.Fra begynnelse til slutt står Brand som et sinnbilde på, ja, som mer enn det, som en kunstnerisk formet materialisering av den fortvilelsen som Kierkegaard tankemessig har bestemt, men som Ibsen for sitt publikum har gjort til gjenstand for en erfaring og en opplevelse, skriver Grelland.
Synden. Brands fortvilelse er det Kierkegaard kaller «fortvilet å ville være seg selv». Den unge Peer Gynt har på sin side den andre typen fortvilelse, «fortvilet ikke å ville være seg selv». Peer Gynt lever hele tiden i ønsker og drømmer. I Dovregubbens hall møter han valget mellom å være seg selv eller å være seg selv nok. Men han flykter i stedet for å gjøre et endelig valg, og begynner på den lange veien som fører til frelse. For både Brand og Peer Gynt kan det tolkes som at frelsen kommer som en handling utenfra helt mot slutten av dramaene. Til Peer Gynt gjennom Solveig, og til Brand som en direkte åpenbaring av at Gud er barmhjertighetens Gud.
For Søren Kierkegaard har filosofien en spesifikk kristen begrunnelse. For ham er også fortvilelsen et teologisk begrep. Fortvilelsen er kristelig sett synden. Frigjøringen fra fortvilelsen kan bare skje i Gud.Det å fortvilet ville være seg selv, det å klynge seg til en fast identitet eller et selvbilde, er jo nettopp et forsøk på, på egen hånd å skape et grunnlag for egen eksistens. Med en annen metafor: Vi prøver å gjøre oss til en selvbærende konstruksjon. Og siden dette er fortvilelse, og altså et fåfengt prosjekt, trenger vi et annet fundament, et fundament utenfor oss selv, Gud, skriver Hans Grelland.
