Hvordan kan man tolke Koranen?

– Koranen er evig og gyldig til alle tider, og nettopp derfor er den åpen for tolkning. Den inneholder utvidet og subtil kunnskap som ikke er åpenbar for alle til enhver tid, skriver Nora S. Eggen i den første innføring i koranvitenskap på norsk.

Som sitatet viser, er Eggen selv troende muslim. Sitatet gjengir dessuten oppfatningen til en hun kaller «vår autoritet» 1300-tallets al-Zarkhashi, som har skrevet et av de klassiske verker om koranvitenskap.

Et slikt ståsted har selvsagt sine objektivitetsproblemer, men ikke større problemer enn at en kristen som betrakter Luther som sin autoritet, skriver et verk om Bibelen. Og det har den fordelen at det hun skriver, kan betraktes som representativt for hovedstrømmen i islam.

Himmelsk bok.

Den egentlige Koranen befinner seg i himmelen, ifølge muslimsk lære. Bøkenes mor - Umm-al-Kittab - inneholder hele Guds fullkomne åpenbaring til menneskene. Men hvordan forholder så denne fullkomne Guds bok seg til den teksten skrevet på arabisk, som vi kjenner som Koranen?

Ifølge Koranen selv, kom engelen Gabriel til Muhammed og dikterte teksten til Koranen gjennom en periode på 23 år. Noen ganger fikk han hele kapitler (suraer), andre ganger ett eller flere vers (ayaer). Engelen fortalte ham også hvor ayaene skulle plasseres i den samlede åpenbaringen.

Er da Koranen en del av Guds skaperverk, eller er den fra evigheten? I hundreåret etter Muhammeds død oppsto det en skarp teologisk diskusjon om dette, der de som hevdet et syn avvikende fra autoritetenes, ble forfulgt. Dypest sett handlet dette om hvorvidt intellektet har noen plass i tolkningen av Koranen. Til å begynne med hadde de såkalte mutazilla-teologene overtaket. De hevdet at Koranen er skapt, og at menneskets intel- lekt derfor er en selvstendig kilde når det gjelder å forstå den. I våre dager er det en oppfatning som igjen har vunnet terreng. Men i islams klassiske periode seiret skepsisen til intellektets rolle som kilde til kunnskap om åpenbaringen.

Ulike versjoner.

Muhammed skrev ikke ned Koranen selv - han var analfabet. Han dikterte mange av ayaene til en sekretær, som skrev fragmentene ned på det som var for hånden. Profeten resiterte dem også for noen av sine nærmeste tilhengere, som lærte dem utenat.

Etter Muhammeds død ble disse mange fragmentene av Koranen satt sammen til ulike samlinger. Det resulterte i at det fantes ulike versjoner av Koranen i omløp. Kalif Utman ga derfor den lærde Zayd bein Thabit (en av Muhammeds disipler) i oppgave å finne fram til en pålitelig samlet versjon. Kalifen befalte at alle andre versjoner skulle brennes.

Zayds tekst al mushaf al uthmani er grunnlaget for alle utgaver av Koranen som finnes i dag. Det finnes flere gamle håndskrifter som hevdes å være dette originalmanuskriptet eller tidlige kopier av det, men det er vanskelig å verifisere.

Mushaf-teksten var skrevet uten vokaler, og uten noen form for skilletegn. Det innebærer at den lar seg lese på mange måter, og det finnes også flere ulike tradisjoner for hvordan Koranen skal leses. De fleste av dagens trykte utgaver av Koranen bygger på en egyptisk tradisjon fra 800-tallet.

Tekstkritikk.

Noen egentlig tekstkritikk, slik som vi har lang tradisjon for med bibelske tekster, har ikke fått noen plass i muslimsk tradisjon. Eggen synes å mene at den nødvendige tekstkritikk ble foretatt av Zayd og hans generasjon. Til sjuende og sist er hennes grunnholdning at Allah har sørget for å våke over Koranen, slik det står i Koranens Sura 15,9.

Ordet Koran betyr resitering, og Eggen understreker at Koranen dypest sett oppstår når teksten leses som en bønn. Det er ikke bare ordenes meningsinnhold, men også deres klang, sammenheng og rytme som til sammen blir til Guds åpenbaring (og derfor er Koranen egentlig kun mulig å forstå på arabisk). En rent intellektuell tekstkritikk kan aldri trenge inn i dette subtile budskapet, sier hun.

Like fullt har tolkning av Koranen blitt en stor og omfattende vitenskap. Teksten er poetisk og mangetydig, og det er ofte ikke åpenbart hva den skal bety. Dessuten finnes det mange (ifølge Eggen tilsynelatende) motsetninger i Koranen. Og endelig er det spørsmål om hvilken overordnet sammenheng de ulike versene skal tolkes ut fra. Først og fremst diskuterer man intertekstuelle sammenhenger, men i våre dager finnes det også dem som vil drive kontekstuell tolkning.

Tolkninger.

Allerede fra de to første generasjonene etter Muhammed foreligger fortolkninger av koranteksten det som kalles tafsir. Den eldste som fortsatt eksisterer, er fra 700-tallet. Den klassiske tafsir-perioden er imidlertid fra 900 til 1400 etter Kristus. Den korantolkningen som da ble utviklet, er fortsatt for mange muslimer den autoriserte forståelsen av islam (med de mange variasjonene som tross alt finnes innen klassisk tafsir).

De klassiske tafsirene går gjennom Koranen vers for vers og forklarer innholdet. Det kan for eksempel være snakk om å drøfte de ulike variantene av teksten, for å slå fast hvilken autoritet de har. Det skjelnes mellom autentiske varianter, som da vil ha full autoritet, og ikke-autentiske, som likevel tas med som en interessant belysning av emnet.

Et annet viktig skille er mellom de klare og de uklare ayaer, altså de som man umiddelbart kan forstå, og de som kan ha mange betydninger. Det handler både om å etablere skillet, og å tolke de uklare.

For å forstå betydningen av en passasje trekkes ofte omstendighetene da den ble åpenbart inn, altså den historiske konteksten. Dermed blir overleveringene om Profetens liv (sunna) viktige for å tolke Koranen. Gransking av hadith-litteraturen, altså fortellingene om Muhammed og hans disipler, er en viktig disiplin for seg. Det er langt fra alle slike beretninger som regnes som autoritative, og de ulike meningene om det, gir grunnlag for ulike tolkninger. Mer omstridt er det å trekke inn bibelske tekster som omhandler det samme som Koranen, men noen fortolkere gjør det. Og endelig mest omstridt er intellektuelle resonnementer omkring teksten, som kan gi opphav til helt nye tolkninger (ijtihad).

Vin og jihad.

Et spesielt tema er de tilfellene der Koranen inneholder påbud som står direkte i motstrid til hverandre. Ifølge Koranen selv har Allah i noen tilfelle trukket tilbake sin åpenbaring, og i stedet gitt en ny. Det har gitt opphav til det såkalte naskh-prinsippet, som betyr at der det er motsetninger mellom ulike vers, er det den yngste åpenbaringen som gjelder. Å finne ut hvilke vers som stammer fra den eldste tiden (i Mekka) og den nyere Medina-åpenbaringen, er en vitenskap for seg (Koranen er ikke skrevet i kronologisk rekkefølge).

Noen vers i Koranen impliserer for eksempel at det er i orden å drikke vin, mens alkohol helt klart forbys i andre. Ifølge Eggen er det de siste som er de yngste og gyldige. Et annet eksempel er det såkalte sverdverset fra Medina, som påbyr jihad (hellig krig) mot alle vantro. Noen tolkningstradisjoner mener dette verset opphever alle versene fra Mekka med forsonlige og fredfulle ord om kristne og jøder. Eggen støtter seg imidlertid til al-Zarkhasi, som mener dette representerer ulike normer som har sin gyldighet i ulike situasjoner, og at sverdverset altså ikke har noen overordnet autoritet.

I moderne tid er det fortolkere som bruker et omvendt naskh-prinsipp nemlig at de tidløse og eviggyldige prinsippene ble åpenbart i Mekka, mens Medina-åpenbaringen er en tidsbundet anvendelse av disse prinsippene.

Bin Laden og modernister.

Fortolkere fra de siste hundre årene legger ikke den samme vekten på enkeltvers og analyse av dem. I stedet prøver de å finne allmenne normer og verdier i Koranen og anvende dem på dagens situasjon.

Et eksempel er Osama bin Ladens lærefader Sayyid Qutb. Han mener troens grunnlag ble åpenbart i Mekka, mens den så fikk sin konkrete utforming i møte med et konkret samfunn i Medina. På samme måte må troens grunnleggende prinsipper anvendes på nytt på dagens konkrete samfunn. Qutb er ytterst kritisk til dagens regimer i islamske land, fordi de svikter i forhold til denne oppgaven. Men Qutb, og særlig hans disipler, ender i en krigersk fundamentalisme når de vil tilbake til islams opprinnelige prinsipper.

Andre moderne fortolkere prøver tvert om å forene islam med moderne prinsipper som menneskerettigheter og likestilling mellom kjønnene. De kritiserer den klassiske tolkningen, og mener den har fått islam til å stivne i regler som ikke svarer på dagens problemer. De går tilbake til den opprinnelige åpenbaringstiden for å finne ut hvilke overordnede prinsipper som kan trekkes ut, og så anvendes de på dagens situasjon.

Algerieren Mohammed Arkoun bruker for eksempel forestillingen om en fullkommen åpenbaring i himmelen, umm-al-kittab, til å argumentere for at Gud har åpenbart sin sannhet også i andre religioner, mens sørafrikaneren Farid Esack argumenterer for at Koranens budskap er kamp mot undertrykkelse, og at alle religioner må stå sammen om det, i stedet for å bekjempe hverandre.

Kvinnen.

Et særlig brennbart felt er kvinnenes stilling. Det er liten tvil om at Koranens umiddelbare tekst gir kvinnen en mindreverdig plass i forhold til mannen. Flere kvinnelige fortolkere i vår tid, som for eksempel Amina Wadid og Anne Sofie Roald, hevder likevel at det finnes mye i Koranen som gir kvinner samme verdi som menn, men at det var umulig å gjennomføre det i Muhammeds samtid. I dag er det de grunnleggende prinsippene som må gjelde, ikke de tidsavhengige reglene.

Koranen sier for eksempel at en mann kan ta flere hustruer hvis han kan behandle alle rettferdig. Rettferdig behandling av kvinner er den egentlige normen Koranen vil formidle, mens polygami er en tidsbestemt ordning som var en tilpasning til det samfunnet som var på profetens tid, hevder disse fortolkerne. Et annet eksempel er bestemmelsen om at det må to kvinner til for å oppveie vitnesbyrdet fra en mann. Noen tolker det som en oppfordring til kvinnesolidaritet mot menns overmakt.

70 jomfruer.

Når vi først har fått et norsk koranverk skrevet av en kvinne, er det likevel forbausende at kvinneperspektivet er så lite framme.

Eggen skriver for eksempel om den ayaen som blir tolket som et løfte om 70 jomfruer som belønning for martyrer i paradis. Etter å ha tilbakevist fortolkere som mener det egentlig står «hvite druer» og ikke «jomfruer» i teksten, nevner hun at jomfruene kan være et bilde på den himmelske lykksalighet både menn og kvinner kan vente seg.

Likevel gjenstår jo spørsmålet om hva det gjør med kvinnesynet når kvinner fremstilles som en belønning for krigerske menn. Burde ikke en kvinnelig koranekspert ha noe å si om det? Eggen nøyer seg med det litt underfundige spørsmålet: Hvilken paradisisk belønning skal de fromme kvinnene få?