Typisk norsk å være klimaskeptisk - Vårt Land
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
277577_np.jpg

Hvorfor er klimaskepsisen så seiglivet i Norge? Anne Dubrau og mannen Christian merket godt forskjellen da de kom flyttende til Norge fra Tyskland. De forsøker fortsatt å leve ut sitt miljøengasjement. – Men nå er vi også blitt glade i å ha på lys i alle rom om vinteren, smiler Anne Dubrau, her med rekkehushøna Turid. Foto: Lars O. Flydal

Helg

Typisk norsk å være klimaskeptisk

Mens andre land har lagt debatten bak seg for lengst, tror én million nordmenn fremdeles ikke at klimaendringene er menneskeskapte.

Et jubelrop lyder fra en rekkehushage på Holmlia i Oslo. Kan det være Turid? Hun liker godt å fortelle omverdenen at hun har dagens produksjon på plass: Et brunt og avlangt egg. Høna Turid bor i hage med rekkehus sammen med to andre høner. Hun tripper mot eierne sine, småbarnsforeldrene Anne og Christian Dubrau, når de kommer med noen matrester og en håndfull havregryn.

For ni år siden flyttet paret til Norge fra hjemlandet Tyskland. Miljøengasjementet ble med på lasset.

– Jeg reagerte på hvor lite utviklet systemet for søppelgjenvinning var her, forteller Christian Dubrau.

Tyskerne er kjent som verdensmestere i resirkulering. Paret la også merke til at nordmenn rause med bruken av både strøm og vann.

– I Tyskland vasker vi ikke gata med vann fra springen. Vi vanner hagen med oppsamlet regnvann. Dette var opplagt for oss da vi flyttet hit, det sitter i ryggraden. Men nå er vi også blitt glade i å ha på lys i alle rom om vinteren, smiler Anne Dubrau.

Hodet i sanden. Internasjonalt er klimaforskerne er enige: Det er vi mennesker som står bak den globale oppvarmingen. Hvorfor har vi nordmenn da så vanskelig for å la oss overbevise? En av fem av oss tror ikke på forskerne. Mens FN, Verdensbanken og Det internasjonale energibyrået roper stadig høyere varsku, er det mange nordmenn som ikke tar klimaendringene på alvor, ifølge en ny undersøkelse.

Bjørn Samset arbeider på Cicero senter for klimaforskning i Oslo. Han er overbevist om at den viktigste grunnen til at såpass mange fortsatt benekter menneskelig klimapåvirkning, er fordi konsekvensen er at vi må ned i forbruk.

– Hvis konklusjonene i klimavitenskapen ikke ville fått konsekvenser for livsstilen vår, ville menneskeskapte klimaendringer vært en etablert sannhet for lenge siden, påstår han.

Samset tror at en del av oss stikker hodet i sanden, og nekter å høre på klimaforskerne. Det har han stor forståelse for.

– Det er ingen som ønsker at vi skal ha rett.

Skeptiske akademikere. Den typiske, norske klimaskeptikeren er en lavt utdannet, enslig mann som bor hjemme hos mor og stemmer på Fremskrittspartiet. Men klimaskepsisen lever også i beste velgående hos høyt utdannede mennesker med akademiske titler. 850 av disse har organisert seg i foreningen Klimarealistene. Gjennom debattinnlegg i nasjonale og lokale medier forsøker de å overbevise den norske befolkningen om at klimaforskerne tar feil, eller at forskerne overdriver påvirkningen mennesker har på klimaet. Mange av medlemmene har tunge akademiske titler innen fysikk, kjemi og andre vitenskaper beslektet med den tverrfaglige klimaforskingen.

Samset har vanskelig for å forstå hva som driver de mest innbitte skeptikerne.

– En del av dem framstår fastlåste i en grunnholdning om at klimaforskningen tar feil.

Han beskriver debatten mellom skeptikerne og klimaforskerne som «god dag, mann, økseskaft».

– Motargumentene fra klimaskeptikerne er veldig enkle å svare på. Noen av svarene har vi hatt i 150 år. Det er flott med vitenskapelig diskusjon, men mange resirkulerer de samme innvendingene igjen og igjen.

Noen klimaforskere har tatt konsekvensen av dette. På nettstedet ScepticalScience er 174 av de mest vanlige argumentene mot menneskeskapte klimaendringer listet opp, både med enkle, folkelige svar og kompliserte, vitenskapelige svar.

Samset skjønner at personer uten inngående kjennskap til klimaforskningen lar seg påvirke av akademikere med imponerende titler.

– Når man ønsker at klimavitenskapen skal ta feil, er det lett å gripe etter halmstrå.

Legitim tvil. Marianne Ryghaug har forsket på hvordan klimavitenskapen formidles i mediene, og er professor ved Institutt for tverrfaglige studier på NTNU. Hun mener journalister ofte konstruerer en konflikt.

– Ved å presentere klimavitenskapen som en åpen kontrovers mellom jevnbyrdige parter, gir mediene inntrykk av at det finnes vitenskapelig tvil, sier Ryghaug.

Dette fører til at mange oppfatter klimavitenskapen som mye mer kontroversiell enn den egentlig er, mener hun.

Nina Jensen, leder for WWF Norge, er enig.

– Klimaskepsisen styrkes når mediene slipper til klimaskeptikere uten reell kompetanse innen klimaforskning, fremfor å fokusere på den overveldende mengden av kunnskap og reelle hendelser som underbygger klimaproblemet, sier hun.

Politikk. Hvorfor er nordmenn klimaskeptiske? Det har Marthe Hårvik Austgulen og Eivind Stø ved Statens Institutt for Forbruksforskning (Sifo) undersøkt. De mener verdier og politisk ideologi påvirker klimaholdningene våre. Spørreundersøkelser bekrefter at politisk ståsted har mye å si for hva vi velger å mene om klimaendringene. Blant de som stemmer Venstre og SV mener det store flertallet at det er oss mennesker som står bak klimaendringene (89 og 92 prosent). Kun 41 prosent av de som stemmer Fremskrittspartiet er enige, mens tallet blant Høyre-velgerne er 60 prosent. Det viser TNS Gallup sitt Klimabarometer. I en tilsvarende meningsmåling, utført av IPSOS MMI, viser en enda sterkere polarisering mellom de politiske blokkene: Kun 23 prosent av Høyre-velgerne er enige i påstanden om at global oppvarming er menneskeskapt.

– Saken blir for mange politikk heller enn et faktaspørsmål. Det mest oppsiktsvekkende er at høyt utdannede menn som tjener godt og gjerne er ledere, ikke tar det veldokumenterte klimaproblemet inn over seg, sier seniorkonsulent Erik Griffin i IPSOS MMI til avisa Mandag Morgen.

Klimaforsker Bjørn Samset merker politiseringen av klimadebatten.

– Det vanligste motargumentet klimaforskere møter nå, er at vi er kjøpt og betalt av venstresiden i politikken.

Opplyst klimadebatt. Den politiske skillelinjen finnes ikke i alle land. I Tyskland er sammenhengen mellom politisk ståsted og klimaholdninger svak.

– At klima blir redusert til et politisk verdispørsmål på linje med for eksempel abort, er et tegn på at kunnskapen og informasjonen om klimautfordringen er for dårlig, mener Rüdiger Braun.

Han er kommunikasjonssjef hos Climate Service Center i Hamburg, som formidler klimavitenskap til det tyske folk.

I Tyskland er klimaskepsisen mye mindre utbredt enn i Norge. NTNU-professor Marianne Ryghaug, klimaforsker Bjørn Samset og WWF-leder Nina Jensen peker på mediene som en årsak til klimaskepsisen i Norge. Interessant nok mener Braun at tyske medier faktisk har forhindret tvilen i å få fotfeste i den tyske befolkningen.

– Vitenskapsjournalistikken i Tyskland er veldig seriøs. Mange aviser og fjernsynskanaler har journalister med vitenskapelig bakgrunn som utelukkende jobber med klima, og har bidratt til en opplyst klimadebatt. Klimaskeptikerne har ikke noen reell innflytelse, sier Braun og mener at Tyskland har kommet et steg videre.

– Debatten i Tyskland dreier seg om hva som kan gjøres, ikke om problemet finnes.

Braun tror Norges sterke oljeavhengighet bidrar til den utbredte klimaskepsisen blant nordmenn.

– På verdensbasis foregår en gigantisk PR-kampanje finansiert av olje- og kullindustrien, som benekter menneskeskapte klimaendringer. Det er sannsynlig at oljevirksomheten i Norge og klimaskepsisen henger sammen, sier Braun.

WWF-leder Nina Jensen tror også at oljen spiller en rolle.

– I et land som er så avhengig av fossile ressurser, er det enklere å lukke øynene for klimaendringene enn å ta inn over seg de reelle utfordringene vi står overfor. Men de forsvinner ikke av den grunn, understreker hun.

Bråvåknet. – På 80-tallet ble vi advart mot å spise sopp, barn skulle ikke leke ute i sandkassen, og vi opplevde en rekke oversvømmelser, forteller Christian Dubrau.

Han og kona Anne har bodd ni år i Norge, og mener noe av årsaken til hvorfor miljøengasjementet er større i Tyskland enn i Norge er konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken.

– Den påfølgende debatten om faren ved kjernekraft førte til en sterk miljøbevegelse, og Miljøpartiet etablerte seg som et stort parti med mellom 15 og 20 prosent oppslutning, forteller Christian.

I Norge kjemper Miljøpartiet de grønne i beste fall om sin første stortingskandidat i høstens valg. Kjernekraft skal fases ut i Tyskland, men landet er fremdeles avhengig av energi fra forurensende kull.

– Da miljøspørsmålet gjaldt helsen til barna våre, bråvåknet folk i Tyskland, mener Anne.

Et annet problem som bekymret tyskerne, var hyppig skogsdød som følge av forurensende industri.

– Tyskland er en stor økonomi med omfattende industri, vi har ingen illusjoner om at produksjon er romantisk. I Norge er det lettere å tenke at ting produseres miljøvennlig og i liten skala. Hjemme diskuteres miljøspørsmål i et større perspektiv. Det handler om vann, skog, forbruk, landbruk. Det handler om mange små brikker, sier hun.

Mens norske medier tar for seg klimadebatten med store bokstaver og fokuserer på kriser, mener paret at forbrukermakt er avgjørende.

– Det henger også sammen med valgmulighetene. Det mye vanskeligere å velge økologisk og miljøvennlig i Norge, for produktene finnes ikke i butikken, sier hun.

Forbrukermakt. Det er det folkelige engasjementet som driver miljøkampen framover i Tyskland. Miljødemonstrasjoner er vanlige og trekker mange mennesker. Det har ført til at det ikke lengre er et politisk spørsmål om man skal gjøre noe for miljøet.

– Ingen politiske partier vil nok tørre å reversere avgjørelsen om at kjernekraft skal fases ut, for eksempel. Den politiske diskusjonen handler om hvordan man skal nå klimamålene. Høyresiden fokuserer gjerne på industri og produksjon, mens venstresiden velger en annen strategi. Vi har sett ekstremvær årlig, og det er naivt å tro at det er tilfeldig. Denne type vær er helt klart et nytt fenomen, og noe må gjøres. Norge har på sin side ikke vært offer for samme type miljøkatastrofer, sier Christian Dubrau.

Erkjennelsen av at klimaproblemet øker hvis vi ikke handler, har fått praktiske konsekvenser i Tyskland. Myndighetene gir incentiver til både folk flest og næringslivet for å legge om i mer bærekraftig retning, for eksempel ved å satse på fornybar energi. Det stilles krav til bilindustrien om å jobbe fram mer energieffektive kjøretøy. Bildet er likevel langt fra rosenrødt.

– Det finnes sterke lobbykrefter som jobber imot miljøkrav, og folk flest kunne selvsagt gjort mer. Mange forventer at politikerne skal ordne opp. Og vann- og strømsparing kommer ikke til å redde verden. Men i byene er det en tydelig trend at folk ikke har bil, og det er en sterk, økologisk bølge på gang. Utvalget av økologiske varer er mye bedre enn i Norge, sier Christian.

Han forteller om en undersøkelse i hjemlandet hvor barn ble bedt om å beskrive en ku. Et urovekkende flertall svarte at kuer er hvite med lilla prikker. Som på sjokoladepapiret. Paret Dubrau sørger for at barna deres på 4, 6 og 8 år forstår hvor maten de spiser kommer. Hønene i hagen legger egg, biene i bikubene lager honning. Også dette er miljøengasjement, mener Anne og Christian.

– Barna leker kanskje likegyldig med en Ipad, men vis dem ei bie, og en helt ny verden åpner seg. Vi føler at vi er de som lever eksotisk, men det er jo egentlig de andre som er unormale, sier Anne.

Paret er ikke i tvil om at det er givende å leve mer i pakt med naturen.

– Vi mennesker er en del av en større helhet. Jeg er overbevist om at det går galt før eller senere hvis ikke overforbruket vårt går ned. Vi kan ikke fortsette med dagens utslipp, sier Christian.

Ond spiral. Norske politikere bruker klimaskepsisen som en hvilepute, mener NTNU-professor Marianne Ryghaug.

– Tvilen blir en unnskyldning for ikke å føre en mer offensiv klimapolitikk, tror Ryghaug.

Bjørn Samset mener det er snakk om en ond spiral.

– Det skjer ikke noe i klimasaken før politikerne handler. Da må de ha et mandat til å gjøre upopulære tiltak. Men det har de ikke før folk sier at de tror på menneskeskapte klimaendringer, og det krever kunnskap.

Når politikerne vegrer seg for tøffe klimatiltak, tar vi global oppvarming mindre seriøst.

– Tempoet på oljeutvinning i Norge viser manglende politisk vilje til å handle. Når politikerne ikke stiller krav om at folk skal legge om livsstilen sin, og fremmer teknologiutvikling som løsningen, mister folk engasjementet, sier hun.

Og klimaforskerne, de må passe seg for å opptre som dommedagsprofeter.

– Verden går ikke på trynet. Det blir bare litt vanskeligere å være oss, sier Bjørn Samset.

Mer å lese
annonse
Kjøp enkeltutgaver
Kjøp dagens avis Mange av Vårt Lands artikler finnes kun i papirutgaven.

VÅRT LAND - EN BRO MELLOM MENNESKER, TRO OG TANKE