‘Som gammel strever jeg mer med å finne ordene’

Fra sin plass i lenestolen hever Per Lønning langsomt en pekefinger i retning av bokhyllene sine. Tre rader er fylt av bøker han selv har skrevet, eller på en eller annen måte bidratt til. Og på bordet foran ham ligger fire samlinger med salmer. Den siste, På vandring mot en ytterrand fra 2010, ble knapt nevnt i mediene. Og kun én av Lønnings salmer havnet i den Den norske kirkes nye norske salmebok, i 2013.

Per Lønning setter sin lit til en oppbyggelig historie om den ­danske salmedikteren Karl Laurids Aastrup, som i sin tid skal ha sagt om den nye, danske salmeboka: «Det er en skidt psalmebog», ­ettersom den kun innholdt fire av salmene hans. Omtrent 50 år senere kom en revidert utgave der over 20 av Aastrups salmer var kommet med. Da var riktignok Aastrup død.

– Det sier jeg til meg selv iblant. For å trøste meg selv. Om 50 år..., sier Lønning, hever det ene buskete brynet ørlite grann og smiler. Men blir så alvorlig. For han får det ikke helt til lenger: Å skrive noe som helst «viktig», ifølge ham selv.

– Jeg føler meg litt uproduktiv. Det har skjedd på overrumplende vis. På et tidspunkt mistet jeg taket. Jeg vil så gjerne skrive fornuftig. Mange vil si: Men kjære deg, det er et naturlig utslag av din alder. Du kan ikke forlange at du skal holde på slik du gjorde. På en måte svelger jeg den, men jeg kan ikke forstå hvorfor Gud holder meg på jorden, dersom jeg ikke gjør noe nytte for meg. Jeg bare håper og tror at Gud vil se på meg på en ­annen måte enn jeg selv gjør.

LES MER: Lønning: Sjelesorgen skal ikke bekrefte folks forestillinger

Guds barn

– Hva er ditt beste minne?

– Jeg står i fare for å overliste meg selv. Jo mer jeg tenker etter, jo flere ting dukker fram. Men min aller beste opplevelse var da jeg var 14 år gammel. Det var mitt kristne gjennombrudd. Det var opplevelsen av å få klarhet som overgikk alt annet. Klarheten over både forpliktelsen og gaven i bevisst å ­være et Guds barn. Når alt kommer til alt er det den største gaven. Det var i august, 1942 på en KFUM-leir utenfor Bergen. Og det var disse store gutta som ofret sin tid og seg selv, for å hjelpe oss unge til å finne fram til det de hadde funnet som avgjørende i sitt eget liv. Det står for meg som en stor erindring og en stor arv.

LES MER: Per Lønning vil ha ekteskapsloven til Strasbourg

Guds kall

– Hva ville du ønsket å oppnå i livet ditt dersom du var 20 år nå?

– For en 20-åring er det bevisst­heten om fremtid og utdanningsplaner som er påtrengende. Det er ikke få utdanningsveier som kunne ha lokket. Men jeg har aldri vært i tvil, den jeg valgte var den riktige for meg. Det var Guds kall, og jeg ville følt det som et svik å velge annerledes. Allerede som fireåring kjente jeg på en jublende glede ved å tenke fremover, at jeg skulle finne en plass på prekestolen. Jeg lekte prest både inne og ute. Under krigen innbilte jeg meg at jeg like gjerne kunne bli general. Men som 14-åring gikk jeg tilbake til småbarnsalderens presteiver. Etter det har jeg ikke hatt noen tilbøyelighet til å skifte, nei!

LES MER: Lønning utfordrer i adventstiden

– Prisen er betalt

Hva har du angret på?

– Det er mange ting jeg angrer på. Om man begynner å tenke etter, er man i stand til å revne. Det hadde blitt en veldig lang liste. Jeg har ikke så lite av et temperament. Jeg kan fly i lufta om noe er galt. Da hender det at jeg må be om til­givelse. Men når jeg retter øynene mot evangeliet, mot Jesus på korset, da er det som om alt det der blekner. Jeg kan si med en viss freidighet at det er noen som har gjort opp for meg.

FØLG OSS PÅ: Facebook og Twitter

Ville holdt på lenger

– Hvis du skulle levd igjen, hva ville du gjort annerledes i dag?

– Det er i hvert fall ett yrkesvalg som jeg vet jeg ville forandret på: Min sluttavgang i tjenesten. Jeg hadde vært engasjert i så mange år at jeg var redd for å stenge veien for yngre slekter. Derfor gikk jeg av i 1994, 64 år gammel. Det ville jeg ikke gjort hvis jeg hadde forutsett utviklingen, den hjelpeløsheten som kom til å prege norsk kirkepolitikk i årene som fulgte. For eksempel alle følgene vi har fått av homofilisirkuset, og også spørsmål som gjelder teologi og lederskap i kirken. Jeg skulle holdt ut til siste spiker var satt. Så er det da naturligvis en slags innbilskhet å se det gale som andre gjør, når det ikke lenger er jeg som gjør det. Men jeg ville blitt en stund til, i stedet for å lytte til dem som sa at det var viktigere å rydde vei for ungdommen.

Strid

– Du har vært biskop i to omganger, først i Borg fra 1969-75 og så i Bjørgvin fra 1987-94. Angret du noen gang på at du gikk av som biskop i 1975?

– Det var ikke smertefritt. Uten selv å ha bedt om det ble jeg etter avskjeden i Borg utbasunert for det ganske folk som en velegnet kandidat til et professorat på ­Menighetsfakultetet. Etter en medie­krig av ikke helt vanlig format gikk resultatet ut til NRK. Fakultetets styre sa nei. Noen begrunnelse ble ikke oppgitt, ikke engang til offeret selv. At jeg var ledig på markedet etter å ha valgt avskjed fra bispestolen i Borg i protest mot en ny og oppløsende abortlov, fant ikke gjenklang hos de avgjørende kreftene i Menighetsfakultetet. Til gjengjeld etter noen få måneder kom Det teologiske fakultet ved Oslo Universitet meg til unnsetning med en stilling tilsvarende den som var blitt forespeilt meg ved Menighets­fakultetet. Og etter et halvt år som vikar­professor ved Universitetet i Aarhus, kunne jeg skride inn på Blindern.

– Kirken roter det til

– Hva uroer du deg mest for?

– Nevn meg noe som ikke har forvandlet seg i den verden vi kaller for vår! Snart må vi se det i øyene: At vi er på avgrunnsranden og at det ikke er trafikkmuligheter videre. Det handler ikke bare om overlagt ondskap, men like mye om hjelpeløs rådvillhet som er i ferd med å ta knekken på noen og en hver av oss. Jeg tenker også på de indre stridighetene og spenningene i våre kirker og forsamlingshus. Det er så ulikt fra hva det en gang var. Ikke minst er det vanskelig å kjenne igjen grunntonen. Kirken synes i ferd med å rote det til for seg selv. Den er ikke i stand til å gi klar beskjed om hvor den står. Mitt gamle Menighetsfakultet; jeg har vanskelig for å kjenne det igjen. Det labber diverse mil foran meg. De har blitt så opptatt av å kjæle for det som er «in» i tiden. Det var så menn andre tider da jeg selv med bulder og brak ble avvist som ny lærer ved Menighetsfakultetet. De syntes jeg var for liberal.

Pynter på sannheten

– Har samtalene dine med Gud forandret seg i løpet av årene?

– Det vil jeg håpe. Jeg vil tro at jeg har tilpasset dem situasjonen. «Tilpasse» er et farlig ord, og tilpasning blir ofte uforsvarlig brukt i vår kirke i dag. Det koster så lite. Men det er ikke en slik tilpasning i bønnen jeg tenker på. Om jeg fremholder andre forhold enn de som krever handling og ansvar, kan det lett bli en flukt. Som når jeg ber om fordeler, og stiller meg selv og mitt i forgrunnen for andre. Eller når jeg forsøker å gi et mer vellykket bilde enn jeg til syvende og sist kan forsvare. Det å gjøre seg fin framfor Gud er en stor fare. Den største og viktigste bønnen å strekke seg etter er: Skje din vilje!

Liv og død

– Hva snakker du med Gud om i dag?

– Akkurat i dag samtaler jeg mye med Gud om min bror som har kjempet om liv og død på Ullevål sykehus. Han er ett og halvt år yngre enn meg. Han var min første lekekamerat og den beste kamerat i verden. Vi var fire søsken. Jeg var eldst. Nå er vi bare to igjen.

Møter mange hjelpsomme hender

– Hva har du lært det siste året?

– Verden er blitt et mylder av forferdelige og ukjente hendinger mellom mennesker, som riktignok alltid har vært der, men som i disse dager dominerer som aldri før. Det er bare å lese i avisene om det som skjer. Men i kontrast til det, har jeg opplevd menneskelighet og godhet i store bøtter. Det har overrasket meg at jeg har møtt så mye hjelpsomhet, ikke minst fra unge. Som for eksempel når en gammel olding som meg stiger på en overfylt buss, så vet jeg ikke hvor mange det er som reiser seg for meg. Det er også et trekk i tiden. Ja, jeg har fått såpass mange håndsrekninger at det har bidratt til å balansere mitt menneskebilde. Du vet, for en realistisk lutheraner er det lett å rette søkelyset mot menneskets syndighet. Men skapningens mennesker er ikke bare slemme, de er snille også. De har noe fra Skaperens hånd uansett om de er oppmerksom på det selv eller ikke.

– Ikke alle oldinger er idioter

– Hva har du brukt for mye tid på?

– Jeg kunne svare litt skjelmsk: Fjernsynet. Jeg kunne også føye til: «Med hjartet på rette staden». Det har truet med å være fast underholdning i dette huset.

– Hva vil du si til ungdommen?

– Ikke alle oldinger er idioter. Det klarer seg langt på vei. Jeg kunne jo ha sagt: I hvert fall ikke jeg. Men den taler sterkere om den står alene.

Per Lønning lener seg bakover i stolen. Tar tak i de hvite, buskete øyebrynene sine med tommel og pekefinger. Omstendelig retter han de ut, smiler forsiktig:

– Som gammel strever jeg ikke så lite med å finne ordene. Jeg trodde det skulle gå verre med vår samtale, men dette gikk bedre enn jeg hadde fryktet. Du vet, en gammel løve kan også føle seg nervøs så ordene hans glipper for ham, eller hans tenkemåte ikke alltid er synkronisert med resten av verden.