Simons bekjennelser

Simon Flem Devold har i 25 år gjort kirkens jobb. Nå vil han ha avlastning.

Min tro

(Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Vårt Land 21. mars 2009)

– Jeg kan være ganske stygg og grov i kjeften...

Allerede her skurrer det. Simon Flem Devold. Barnas lyttende forsvarer. Mannen som i årtier har skuet forståelsesfullt tilbake på oss fra «På skråss»-spalten i Aftenposten. Jazzklarinettisten som bokdebuterte med ømme skildringer av byoriginaler. Sunnmøringen som paradoksalt nok har tatt initiativ til å dele ut en pris på 100.000 kroner hvert eneste år til noen som jobber blant barn som lider nød.

Skal han få oss til å tro at det kan smelle fra denne milde munnen?

– ...så lenge det ikke går ut over små mennesker som har det vondt. Men hvis det er en institusjon kan jeg gå sterkt ut. Jeg er for eksempel sinna på Den norske kirke. Det er ikke nok å preke for mennesker, du må lytte til dem også.

Fortrolig

Det Simon vil ha er en skriftestol. Det har han etterlyst lenge. Et bur med to separate rom der man kan pøse ut alt som ligger på hjertet. En prest som har taushetsplikt så lenge du ikke forteller om et planlagt mord.

Mens han venter, bærer Simon oppgaven selv. Hver dag leser han bunkevis av brev fra barn og voksne som fortsatt bærer noe av barnet i seg.

– Mennesker vender seg til meg, en person de ikke ser og sannsynligvis aldri vil høre noe fra, med alle sine fortrolige hemmeligheter. Det er tydelig at dette er noe som mangler i vårt samfunn, sier han.

– Er det ikke nok å si det til Gud?

– Gud vet det, og har alltid visst det. Men av og til må det også være et menneske som hører det. Mange som skriver til meg får aldri svar, men det viktigste for dem er at jeg leser.

– Hadde du benyttet deg av en skriftestol i kirken din?

– Hvis jeg hadde våget. Vi må nok se en generasjon eller to frem før vi tør å gjøre det slik katolikkene gjør det.

Salmevers

La oss heller gå to generasjoner bakover. Simons bestefar var søndagsskolelærer og KFUK-KFUM-leder. Det ledet Simons far ut i agnostisismen.

– Han hørte for mange ord som han ikke oppfattet som oppriktige og sanne. Dermed fikk ikke jeg og broren min lov til å gå på søndagsskolen. Vi skulle ikke proppes fulle av ord uten betydning. Skolen ble kilden til kristendomskunnskap for Helge, som Simon het da.

Hver dag var det satt av en time til pugging av salmevers, bergprekenen og historiene om Jesus, Sakkeus og tolleren og fariseeren. Fortsatt dukker salmeversene opp når Simon er ute og kjører bil. Da synger han. Og gleder seg over at han forstår versene litt bedre. Simon tror skolen er grunnen til at han i dag er kommet fram til følgende trosbekjennelse:

– Jeg tror at det finnes en allmektig skaper som har skapt alt, inklusive meg. En som holder alt, og som vi kan ha en god kontakt med. Ellers er troen min godt dekket av Den norske statskirke.

Engler

På venstre kinn har Simon brune alderdomsflekker. Høyre munnvike trekker seg opp i et skjevt smil når han forteller om at han har blitt mer åpenhjertig med troen ettersom årene har gått.

– I mange Herrens år var det få som visste at jeg hadde en tro. Som jazzmusiker vandret jeg i kretser hvor det ikke ble snakket om slikt, sier han.

Trofaste lesere av «På skråss» har også merket at verdenspresidenten i 4K-klubben (kos, klapp, kyss og klem) lettere trekker fram både engler og en Gud som lytter.

– Men jeg gjør det bare hvis den som skriver til meg trekker fram tro i brevet sitt. Da vil jeg vise dem at dette er en veldig alminnelig ting, en del av hverdagen. Det er noe hellig, men ikke noe utilnærmelig. Hvis leserne vil godta meg, må de godta at jeg skriver om det også.

Påfunn

Det er ett spørsmål som går igjen i brevbunken: Hvis Gud er allmektig, hvorfor er verden da så grusom? Simon kjenner smerten bak spørsmålet. Og han oppfordrer alle barn til å rette spørsmålet direkte til Gud.

– Bibelen er full av mennesker som har gått i rette med Gud, og som senere har blitt læremestere. Forresten...

Simon strekker hånda inn i frakken og drar fram lommeboka. Smiler når han ser den lille papirlappen som ligger blant kortene. Det er der han legger det han vil lære utenat.

– Jeg fikk en mail i morges fra en trivelig jente som skriver ofte. Hun ba en gang Gud om å dra til helvete. I fullt alvor, for hun ble ikke kvitt ham. Da oppfattet hun at han svarte: Javel, men der har jeg vært før. Uansett, hun sendte meg et vers fra Predikeren. Ja, jeg sier forresten Predikeren, Forkynneren synes jeg er en dårlig oversettelse.

To aldrende hender bretter ut papirlappen. I kursiv står det:

«Gud skapte menneskene slik de skulle være, men de prøver så mange slags påfunn».

Simon ser på lappen og smiler. Høyre munnvike kryper høyere og høyere.

– Tenk at han lar oss være frie og gjøre alle disse påfunnene. Gud har humor, sa jeg til henne.

Naivt

Simon ber aldri for seg selv. Det vet han at andre gjør. Bare når han mister småting, noe som skjer oftere og oftere, mener han. Da ber han Gud om å vise hvor han skal lete. Av og til finner han det før han rekker å be. Da tenker Simon med seg selv at Gud forsto det lenge før han klarte å formulere en bønn, og så takker ham.

– Det er veldig naivt. Men det er det beste du kan ha: En naiv og barnslig tro. Det er sånn jeg tror, og jeg kan ikke hjelpe for det.

– Ber du om unnskyldning nå?

– Det er forventet at du skal kunne forklare troen på en litt mer voksen måte når du er så gammel som meg. Heldigvis er det mange som skriver til meg som tror på en like naiv måte. Spesielt gåten rundt Faderen, Sønnen og Den hellig ånd, som både tre og én, volder stor bry for Simons hjerne.

– Det er ingen som har klart å definere treenigheten for meg. Biskop Per Lønning forsøkte. Det var meget innviklet, lærd og uforståelig. Da sa jeg til meg selv: Når ikke en gang biskop Lønning klarer å forklare det, da er det mystikk, ikke fornuft.

– Hva skal til for at du mister troen?

– Det er noen som sier at du skal tvile i blant...

Simon lar pusten sakte slippe ut, før han trekker den raskt tilbake igjen.

– Men jeg klarer ikke! Det ligger så dypt i meg, og jeg føler ikke noen forpliktelse til å dra inn tvil og vanskelige ting hvis de ikke melder seg. Det å tro er en gave, og jeg kan ikke forkaste den gaven med vilje.

Subud

I over 45 år har Simon vært med i Subud, en åndelig bevegelse med røtter i Indonesia. Møtet med bevegelsen gjorde at han skiftet navn fra Helge til Simon. Han følte rett og slett at navnet passet ham bedre. Medlemmene i Subud kommer fra alle religioner. Kriteriet for å være med er å godta at det finnes en allmektig skaper.

– Jeg tror muslimer og jøder tror på den samme Gud som oss. Det er ikke noe problem for meg å godta det. Det viktigste er at det finnes en Gud, slik at vi skal leve i fred og være glade i hverandre. Så har muslimene en masse merkelige ting i tillegg, slik vi også har.

– Mener du at det bare er å glemme ulikhetene?

– Det er ikke min oppgave å finne ut hva som er riktig og galt. Det orker jeg ikke å bry hodet mitt med.

Så lenge barna var små, ba alltid Simon kveldsbønn med dem. Nå lukker seg mitt øye. Gud Fader i det høye i varetekt meg ta. Fra synd, fra sorg, fra fare, din engel meg bevare, som ledet har min fot i dag.

– Jeg er svært glad i engler, men engelen min har ikke ledet min fot hele tiden. Han har prøvd, men jeg har ikke vært så lett å lede.

Bergprekenen

Nå har 80-åringen kommet til livets kveld, og han vet at tiden ikke er på hans side. Kreften har sittet i kroppen i flere år, og han vet lite og ingenting om prognosene fremover. Alt er uforutsigbart.

– Tanken på døden bekymrer meg ikke. Jeg er redd for å ha det vondt, og å ligge til byrde for mine nærmeste. Men jeg har hatt et ufattelig godt liv. Og jeg er glad for å leve i et land med et så utrolig godt helsesystem. «Er ikke dette kostbart», spør jeg legen. Men han ber meg ta det med ro. «Du har betalt gjennom et langt liv», sier han. Det er så godt å leve i et samfunn som er bygd på bergprekenen.

– Er du redd for å etterlate dine nærmeste her på jorda?

– Det vil nok være vanskelig å gi slipp på dem. Men jeg vet de er i gode hender. Dessuten er det sagt at vi skal møtes igjen, uten at vi vet hvordan det skal skje. Og jeg er journalist, og fryktelig nysgjerrig på det.

– Kanskje du også møter igjen alle som har skrevet brev til deg i løpet av årene?

– Det ville vært fantastisk! Det er mange rom, og vi vet ikke noe om hvem som skal og ikke skal. Jeg tror vi alle møtes igjen. Dette tenker jeg mye på, men uten å forstå det. Visse ting kan hodet mitt bare ikke ordne opp i. Det går seinere og seinere rundt oppi der uansett.

(Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Vårt Land, 21. mars 2009)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro