Sidsel Wold ville konvertere til jødedommen

Hun blir kalt antisemitt, men Sidsel Wold har et sterkt forhold til Israel.

Min tro

– Ahh. Lyden av fred!

Sidsel Wold står i et skogholt ved Sognsvann. Hun trekker pusten, myser mot solen. Barnerop høres i det fjerne.

– Lyden av barn som kan leke fritt, sier hun.

Kontrastene er store i forhold til hva hun nylig var vitne til i Gaza. Som fryktløs korrespondent-vikar rapporterte hun hjem om lemlestede kropper og døde barn på NRK i beste sendetid. Slikt går ikke upåaktet hen. For enkelte var det først og fremst Wold som var provoserende. «Partisk» og «ubalansert», hevdet kritikere. Enkelte har også beskyldt henne for å være antisemitt.

Lite vet de kanskje at hun var på vei til å konvertere til jødedommen på midten av 80-tallet. Hun var attpåtil aktiv i Med Israel for Fred (MIFF) og holdt foredrag om Israels situasjon.

Det hele startet da Wold flyttet til Israel for å bo i en såkalt «kibbutz», et sosialistisk kollektivsamfunn basert på jordbruk og uten noen form for valuta. Hun var bare 19 år gammel da hun dro av gårde.

– Jeg reiste fordi jeg syntes Israel var et interessant land med en dramatisk historie. Spesielt de mange familiehistoriene fascinerte meg.

LES OGSÅ: Ber hetsede journalister holde seg borte fra sosiale medier

Wold bosatte seg i en sekulær kibbutz nord i Israel. Der lærte hun seg hebraisk og ble godt kjent med de jødiske tradisjonene.

– Alle jobbet det de kunne og det fantes ikke penger. Vi hadde felles spisesal, felles kino, felles alt mulig rart. Det var et godt liv. Men min verden var veldig liten på den tiden, og jeg ble kun kjent med én side av konflikten. Det var først senere at jeg fikk innsikt i palestinernes skjebne og politikkens gang, sier hun.

– Der nede var jeg mest opptatt av kalveoppdrett og å melke kyr.

Da Wold noen år senere flyttet tilbake til Norge, søkte hun seg til det jødiske miljøet i Oslo.

– Jeg var egentlig ikke særlig religiøs av meg. Men jeg trivdes veldig godt i Israel og identifiserte meg med det jødiske miljøet. Familien min flyttet mange ganger da jeg var liten, så jeg var nok på jakt etter en identitet eller et sted å høre hjemme. I tillegg hadde jødedommen mye praktisk ved seg som jeg likte, som sangene, sabbatsreglene og påskemåltidet.

Wold ønsket derfor å konvertere. Hun begynte å spise kosher og gikk i synagogen hver lørdag. Etter hvert endret hun likevel kurs.

– Jeg har alltid vært opptatt av å gjøre ting grundig. Jeg forsøkte veldig hardt å bli noe jeg aldri kunne bli 100 prosent. En konvertitt er en som har tatt en annen identitet. For noen går det fint, men jeg følte at jeg alltid ville være en som kom fra utsiden. Så en dag tenkte jeg plutselig: Hvorfor prøver jeg å være noe annet enn det jeg er? Jeg trenger jo faktisk bare å være meg selv - det er godt nok. Da var det akkurat som en tung bør falt av skuldrene mine, sier hun.

LES OGSÅ: Israel – landet vi elsker eller hater

Fravær av nestekjærlighet. Wold liker fortsatt å gjøre ting ordentlig og går «veldig inn i ting». Som for eksempel da hun bestemte seg for å bli Midtøsten-korrespondent. Hun søkte på stillingen i 2003, men jobben gikk til Odd Karsten Tveit. Da bestemte Wold seg for å flytte til Jerusalem for å lære seg arabisk og jobbe som frilansjournalist. Hun bodde også i Jerusalem da hun senere fikk jobben som Midtøsten-korrespondent fra 2007 til 2011.

Byen har merket Wold for resten av livet.

– Det er en eventyrlig by å besøke – det finnes ikke maken. Men å bo der, det blir man sprø av. Det er så mye politikk, aggressivitet og hat der. Fraværet av nestekjærlighet er påtakelig. Norge er jo et veldig sekulært samfunn, der religion ikke kan sies å være en viktig faktor. Men i Jerusalem er religion en drivkraft som det er umulig å overse. Og man er helt nødt til å respektere den drivkraften.

Tenker du på den som en negativ drivkraft?

– Ja, der nede er den dessverre det. Islam, kristendom og jødedom har alle elementer av at du skal være snill mot fremmede; du skal være tolerant og behandle den neste som deg selv. Men det gjelder altså ikke i Jerusalem, der alle disse tre religionen har sterkt fotfeste. Der brukes religion i sin verste form, for å oppnå politisk makt, fordi «min Gud er bedre enn din», sier hun.

– Og da går det galt, fryktelig galt. I mange av landene i Midtøsten er det som om opplysningstiden ikke har funnet sted. Folk tror på dogmer og på de religiøse kreftene snarere enn fornuften. Det preger politikken og hvordan folk oppfører seg.

Gravkirken i Jerusalem ble et fast tilfluktssted for Wold da det stormet som verst.

– Noen av de beste stundene der hadde jeg på slutten av den andre intifadaen. Da var det nesten ingen turister i Jerusalem, og jeg kunne sitte inne i Jesu grav helt alene. Det var et fantastisk sted å finne roen. Vi er jo en del av den kristne kulturen, og det er veldig gjenkjennelig å være i en kirke. Så det kan være noen veldig fine steder.

LES OGSÅ: NRK: – Økt strøm av hatytringer mot journalister

Søker bevegelse. Hjemme i Norge er det imidlertid ikke stillesitting som fyller Wold med ro.

– Jeg har problemer med å sitte stille, og er nødt til å være i bevegelse. De gangene jeg klarer å sitte stille, er når jeg leser en bok eller ser en film. Jeg synes alltid det er noe som skal gjøres.

Også når du er hjemme?

– Jeg driver med noe hele tiden, og klager alltid på at mannen og sønnen min ikke rydder nok. Jeg liker ikke at ting er i uorden. Og da kan du jo lure på hvorfor jeg liker meg så godt i Midtøsten, ler Wold, og foreslår:

– Det er kanskje motsatsen? At det må være orden hjemme, for det er uorden i universet ellers.

Wold beskriver seg selv som en engasjert person med kort lunte som forsøker å være grei. Hun har jobbet med temperamentet sitt, lært seg å telle til 10, noen ganger til 20. Det nytter ikke å snakke med folk når man er sint, har hun funnet ut. Uansett hvor hun befinner seg, er hun opptatt av å være tilstede for menneskene hun omgir seg med.

– Det er ikke noe som er viktigere enn menneskene man er sammen med akkurat her og nå. Jeg tror man må bli flinkere til å skru av mobilen, for eksempel. Selv prøver jeg å skru mobilen på «flight mode» for å ta en pause. Hvis man hele tiden er et annet sted, og folk utenfra er viktigere enn de du sitter sammen med, så er det noe som er galt.

Wold sier hun ikke alltid vært til stede for sin egen familie. Det første året som korrespondent bodde Wold alene og jobbet kontinuerlig. Hun ønsket å bevise at det var riktig av NRK å satse på henne. Hun forteller at arbeidet var som et endeløst sluk. Spesielt radio leverte hun mange saker til.

– Jeg liker ikke så godt å snakke om karriere. Men jeg har jo satt meg noen klare mål. Og da er det ofte slik at det egosentriske, altså det du vil oppnå for deg selv, kan gå ut over familien.

Det har blitt mer tid til familien etter hun kom hjem til Norge i 2011.

– Men jeg synes jobben min er veldig viktig og klarer aldri å ta helt pause fra jobben. Jeg tror at hvis du skal gjøre jobben som journalist bra, må du være opptatt av nyheter hele tiden. Det er nesten en diagnose, tror jeg.

– Hva er motivasjonen din?

– Å formidle det jeg ser og prøve å få folk til å forstå sammenhenger. Jeg har tenkt at lærer også ville vært et givende yrke, fordi det handler om å prøve å få folk til å forstå ting. Jeg er tilhenger av klassisk folkeopplysning.

LES OGSÅ: Midtøsten-korrespondenter blir kalt enfoldige og antisemitter

Vil tilbake. Vi setter oss ved vannet for å ta noen bilder. Hit til Sognsvann har Wold kommet jevnlig for å jogge siden hun startet på historiestudiene ved Universitetet i Oslo. Det er et av hennes favorittsteder i Oslo.

– Jeg har mye å være takknemlig for og lite å klage over. Hvis jeg har en dårlig dag og synes at alt er forferdelig, så tenker jeg at det alltid er noen som har det verre. Det jeg har opplevd i Gaza, gjør at jeg ser ting i et større perspektiv. Jeg setter vanvittig stor pris på det livet jeg har her i Norge.

Likevel ønsker hun seg tilbake til Gaza.

– Jeg tenker ikke på noe annet om dagen enn at jeg har lyst til å dra tilbake. Det er et sted jeg er blitt veldig knyttet til. Menneskene er så utrolig snille og gjestfrie, til tross for at de lever så vanskelige liv. Det gjør veldig sterkt inntrykk å se hvordan de greier seg. De har jo vært innestengt siden 2007, og det er få som får reise ut. Det er et klaustrofobisk sted hvor utviklingen går feil vei.

– Når du har sett så mye grusomt, hva skjer med troen på det gode i mennesket?

– Noen ganger mister jeg jo helt troen på det gode. For de som vinner fram, er maktmennesker som ønsker å styre over og kontrollere andre. Jeg blir veldig motløs når jeg ser utviklingen i Midtøsten. Da blir det viktig for meg å finne de små menneskene og vise fram deres historier.

LES OGSÅ: Midtøsten-korrespondenter blir kalt enfoldige og antisemitter

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro