‘Ragnhild var en meget tapper kvinne’

Erling Lorentzen står ytterst på Honnørbrygga i Oslo 7. juni 1945. Han er på jobb. Unggutten skal være eskorte og ta seg av sikkerheten for kongefamilien.

Han ser båten komme. Der er de, kong Haakon, kronprins Olav, kronprinsesse Märtha – og deres barn Ragnhild, Astrid og Harald. Livvakten tar seg selv i å se litt 
ekstra på eldstejenta.

– Jeg la merke til henne, det må jeg innrømme, men hun så neppe meg. Vel, alle la vel merke til henne den dagen, humrer Erling Lorentzen.

Han er 22, hun er 15. Hans jobb blir å passe på henne og søsknene hennes utover sommeren. Han opptrer ytterst profesjonelt. Men det blir mye kontakt. Mange turer til Bygdøy for å bade. God tid til å prate.

Holdt kontakten. Prinsessen og livvakten holdt brevkontakt da Lorentzen reiste til USA for å gå på skole.

– Det var noe med henne som person som tiltrakk meg. Og hun ga uttrykk for at det var gjensidig.

Tilbake i Norge fikk han i oppdrag å lære prinsessene Ragnhild og Astrid å seile, og kontakten ble sterkere.

Gradvis seilte han opp som en beiler for kongsdatteren. Han fikk høre at han ville bli et problem for kongefamilien.

– Jeg visste jo at en kongelig ikke skulle gifte seg med en plebeier som meg. Det var uhørt, hadde ikke skjedd i Norge på 600 år.

Lorentzen valgte å snakke med kongen selv.

– Vi hadde en åpen samtale. Han ga meg ingen velsignelse. Jeg forsto senere at han hadde tatt det opp med statsministeren og stortingspresidenten.

– Vurderte du å gi det opp?

– Nei. Men hadde du spurt meg om det ville vært lettere å gi opp, så er svaret ja. Men verken Ragnhild eller jeg var typer som ville gå letteste vei.

Fikk hverandre. 14. feb­ruar 1053 – åtte år etter at paret for første gang så hverandre – ble forlovelsen kunngjort. Tre måneder senere giftet de seg.

– Jeg var aldri opptatt av at hun var prinsesse. Det var personen, og ikke tittelen, jeg falt for. Tittelen var jo et hinder, den sto en stund i veien for oss.

Det nygifte paret flyttet til Brasil. Det var ikke bare enkelt, spesielt ikke for prinsessen.

– Vi kjente ingen. Hun var mye alene.

Da de fikk barn ble det mer å gjøre for prinsessen. Men noen dans på roser var det ikke.

– Det var tider hvor strømmen gikk og vi manglet vann i tre 
dager. Det var kvelende varmt når man skulle sove. Det hendte ofte at Ragnhild vandret rundt i stuen om nettene. Hun var en meget tapper kvinne, forteller Lorentzen.

Les hele intervjuet i Vårt Land fredag.