Lever i livssorg

– Så, hvordan skal jeg forklare dette uten at jeg blir helt Åndenes makt ...

Monica Csango tenker seg om. Matbloggeren, kakekrigeren, journalisten, regissøren. Hun er laget i Budapest, født i Skien, har vokst opp over hele Norge. En av landets 1.500 jøder.

– Altså, jeg føler at jeg i perioder har en kontakt med mine besteforeldre. Ikke at de går igjen eller noe sånt, men tankene deres er hos meg.

– Jeg har hørt at du tror følelser går i arv?

– Ja, det er jeg veldig opptatt av. Alt som ikke snakkes om, alt som holdes skjult, alt som maskeres i en familie, det tror jeg barn fanger opp og 
bringer videre. Jeg tror jeg har et hypersensitivt sinn.

MIN TRO: Leos legolære

Sorgtungt ansikt

Så hun ikke litt mutt ut da hun kom inn i rommet? Nesten på grensen til uinteressert. Klærne er svarte som en sørgekone, bare den blanke spennen i kåpa bryter mørket hun er innhyllet i.

– Jeg tar meg ofte i å ha et litt sorgtungt ansikt.­ Det er nok fordi jeg ofte tenker på sånne ting 
som gjør at jeg blir alvorlig og utilgjengelig, sier Csango.

«Sånne ting» er ofte historien om hvordan store deler av familien ble utryddet under 2. verdenskrig. Brent i Auschwitz, skutt ved Donau, kollapset under tvangsarbeid. Det er også historien om hennes far, Peter. Han som kun var et barn i mors mage da faren Ferenc ble sendt til den sovjetiske arbeidsleiren Ostrogorsk, og som ble igjen hos sin deprimerte mor, hun som ikke ville leve.

– Jeg er nok disponert for en slags livssorg. Det er ikke en sorg over å leve, men en sorg over alt familien min har mistet, sier hun.

Men hun har et janusansikt. På den andre siden møter du det hun kaller «Budapest-dama». Hun som vil drikke champagne på en tirsdag, som ler høyt, som inviterer femti personer hjem til stående buffé.

– Vi vet ikke når livet stopper, så jeg prøver ikke å spare det beste til slutt. Jeg kan le og kose meg, samtidig som jeg synes livet er alvorlig.

MIN TRO: Direktørens ene sannhet

Høy guttestemme

Torsdag avgjorde Monica Csango TV-serien Kakekrigen på Kanal FEM. Som dommer lot hun ei dame fra Drøbak få vite at hun var toppen av kransekaka. De siste årene har Csango­ funnet sin søte plass i offentligheten som matblogger og kakedommer,­ ­etter tjue år som journalist. Etter hvert har hun også blitt jøde på heltid. ­Etter ­angrepene på Charlie Hebdo­ og den jødiske kosherbutikken i ­Paris, sto 45-åringen fram på Dagsrevyen: «Jeg skal ikke tie stille så lenge jeg lever», sa hun.

Veien dit startet med en høy guttestemme på bussen for noen år siden.

Æsj.

«Mamma, ikke sant jeg er jøde fra deg og trønder fra pappa?»

Sønnen ser opp på mammaen­ sin. Ordene kommer ut av det blå. Monica Csango ser seg raskt rundt. Forsikrer seg om at ingen av de andre passasjerene fikk med seg at han sa «j-ordet». Det ser ikke sånn ut. Hun mumler tilbake.

«Jo, det stemmer det.»

Så slår det henne med full tyngde hva som nettopp skjedde.­ Ville hun skjule sin jødiske identitet? Hun blir nesten kvalm av sin egen reaksjon.

– Det var så ubehagelig. Tenk at jeg var redd for om noen hørte det. Jeg skjønte at jeg hadde blitt skremt til stillhet, sier hun.

«Skremt til stillhet» var også tittelen på debattinnlegget hennes i Aftenposten for ett år siden. Der fortalte hun om da sønnen ble fulgt til den jødiske barne­hagen i Oslo av sin far. Dette var under Gaza-krigen i 2009. På den andre siden av gaten sto en dame og boret øynene i dem, spyttet på fortauet foran seg og sa «æsj».

Like etter begynte sønnen i en ny barnehage. Csango flyktet inn i det skjulte og trygge, slik besteforeldrene i Ungarn lenge ikke ville uttale navnet til søsteren Miriam. Det var for jødisk. Veggene hadde ører. De kalte henne «Mimi» eller «Pici», det ungarske ordet for liten.

– Etter hvert forsto jeg at jeg hadde gått i samme felle som mine foreldre og besteforeldre, sier hun.

MIN TRO: En nagende uro

Ikke juletre

Barndommen var rensket for ­religion. Begge foreldrene var flyktninger og ville leve så normale liv som mulig. Etter tiår med død og forfølgelse fra både nazister og kommunister, ga de jødiske skikker på båten. Ingen sabbatsfeiring, ingen kippa. I stedet ble det kalkun og gaver på julaften.

Men ikke juletre. Ett sted gikk grensen.

Som barn var Monica Csango «nørd». Det er hennes egne ord. Som fireåring fikk hun oppmerksomhet i lokalavisa Varden. «Språkmektig Skiens-tulle» sto det om jenta som snakket norsk, engelsk og ungarsk flytende. Siden har hun lært seg hebraisk også. Og un petit peu fransk.

Men aller mest var hun «religionsnørd». For selv om barndomshjemmet var strippet for religiøs praksis, dykket Csango dypt ned i teorien. I niårs­alderen satt hun med boka Verdens ­religioner og leste øynene tørre. På skolen ba hun ikke om fritak i kristendomstimene.

– Jeg elsket de timene, og likte aller best å lære om islam. Det var på en måte noe fremmed, men samtidig lignet det på jødedom. Begge har sin opprinnelse i Abraham. Jeg kunne nok mye mer om islam den gangen enn jeg kan i dag, sier hun.

– Tror du på Gud, selv om du kaller deg en s­ekulær jøde?

– Jeg tror på noe, men jeg tror ikke på et hode, en makt, en mann som sitter der oppe i skyen. Men jeg tror det finnes krefter utenfor meg som er gode. Og jeg er hundre prosent sikker på at livet mitt ikke slutter når jeg tar mitt siste åndedrag.

Hva som skjer, har hun ingen idé om. Alt hun håper, er at litt av livskraften hennes er igjen her på jorda.

– Det er nok for å trøste meg selv litt, siden jeg er for glad i livet til å akseptere at det er slutt. Det er så mye jeg har ugjort, og det er en ny følelse for meg. Jeg har alltid følt at jeg har hatt god tid.

Følg oss på Facebook og Twitter

Religiøs stillhet.

– Noe sier meg at du ikke er fast gjest i synagogen?

– Nei. Det er helt okay å være der. Det mest sentrale for meg er at det er mange hyggelige mennesker. Men jeg må ikke gå i synagogen for å treffe hyggelige mennesker.

– Opplever du at noen mener du ikke er god ­nok jøde fordi du ikke er religiøs og praktiserende?

– Du er inne på noe nå. Det er nok de som synes det, men det lever jeg godt med. Jeg opplever at jeg har truffet en nerve når jeg snakker om min jødiskhet, og blir ofte invitert til å snakke med viktige personer i norsk offentlighet. Men noen steder har det vært helt stille fra. Det er greit. Jeg er tilhenger av at alle får finne sin egen vei.

LES MER: Arven fra en god far

Arabiske banneord

I 1992 dro hun til Israel for å studere. «Nørden» hadde akkurat fullført en cand.mag som 22-åring. Nå skulle hun til Tel Aviv for å fullføre et hovedfag i demokratiserings­prosesser. Men hun var lei av å være flink pike. Det ble aldri et hovedfag.

I stedet lærte hun hebraisk av en russisk jøde med knallharde undervisningsmetoder.

– Ble de to årene i Israel ditt store møte med religiøse jøder?

– Nei, helt motsatt. Det var mitt store møte med sekulære, normale mennesker. Tel Aviv er supersekulært, og vi hadde en spennende omgangskrets der halvparten var jøder med foreldre fra Bagdad, Teheran og Marokko – samt en håndfull arabere.

Hun lærte å lage mat fra Libanon, Egypt, Irak og Israel, lærte å snakke arabisk noenlunde og oppdaget at nesten alle banneordene på hebraisk stammer fra arabisk. Derfor blir hun opprørt når folk tror at hun som jøde hater arabere. Hun forteller at hun får brev der folk ber henne ta avstand fra staten Israels handlinger, og at hun bør dra til Gaza for å se med egne øyne hva som skjer der.

– Jeg er jo norsk! Jeg har det samme ansvaret som alle andre mennesker om å si ifra når urett begås, men jeg har da ikke ansvar for alt staten Israel gjør bare fordi jeg er jøde.

– Har du følt hat på kroppen?

– Jeg har aldri blitt trakassert. Offentligheten beskytter meg, og det har vært entydig positivt å komme ut av skapet. Det er noe av det smarteste jeg har gjort. Når jeg kommer inn i et rom, merker jeg meg mange vennlige blikk, sier hun.

En vegg av en mann

For ti år siden begynte hun å grave i familiens fortid. I dokumentarfilmen Evig din forteller hun den ukjente historien om hvordan farfaren overlevde arbeidsleiren i Russland og flyktet til India uten å fortelle familien om det. Ingen vet hvorfor. Der åpnet han en kopi av veske­butikken familien eide i Ungarn. Det var ikke før en mann kom innom butikken i Budapest med et fotografi og lurte på om de hadde en avdeling i India, at farmoren skjønte at han kanskje levde.

Likevel gjorde hun ikke noe for å finne ham. Det ble barnebarnet som begynte å nøste opp trådene mange år senere.

– Jeg er opptatt av hva som skjer når familieveggene faller. Patriarken er én vegg, han forsvinner. En onkel er en sidevegg, også han forsvinner.

Hun tegner et hus i luften med hendene. Viser hvordan vegg etter vegg faller ned og huset kollapser.

– Tenk hva det gjør med et barn at mange mannsfigurer faller bort, slik faren min opplevde under Holocaust. Selv om følelsene ikke ble satt ord på, lever de likevel videre. Barn har så sensitive sinn at de fanger opp uro. Jeg føler at mye av mine besteforeldres sorg, død og forsvinning lever videre i meg. Nå er det min jobb å løse opp i det, sier hun.

Alt er arv

– Opplever du at alt du gjør er en del av en større historie?

– Hodet mitt er nok skrudd sammen sånn. Baker jeg, så baker jeg gjerne tante Natasjas kake som har sin opprinnelse i Ungarn. Så har jeg et jødisk flettebrød som mange er glad i. Alt jeg har lært om mat har jeg lært fra mamma og mormor.

Hun forteller at ingen i hennes familie er i stand til å lage lite mat. De store grytene folk flest tar fram til jul for å lage pinnekjøtt, brukes hver dag i Csango-familien.

– Alt dette handler om arv for meg, og er en del av min livsoppgave. Men det er ikke en tvangs­trøye, det er noe jeg gjør helt automatisk.

– Er du en som kan ta over stafettpinnen etter norske Holo­caust-vitner som Samuel Steinmann og Herman Kahan?

– Jeg tenker at jeg er en stemme­ som kan holde deres historie ­levende. Det er en plikt jeg kjenner på, på samme måte som jeg kjenner på en for­pliktelse til å bringe min families historie ­videre til min sønn, sier hun.

Csango har akkurat begynt på et nytt prosjekt som involverer familien sin. Hvilken form det får, er foreløpig hemmelig.

– Familien min er mitt livsprosjekt, sier hun.