Kulturkristen ateist

– Følelsen av at det er noe opphøyd, en høyere himmel over våre liv, det er noe vi trenger. Drømmen om frelse, syndenes forlatelse og om endelig å få fred er dypt rotfestet i oss mennesker, sier Bjørgulv Braanen.

Han er sjefredaktør for en avis som ble startet i 1969 for «å utbre marxismen-leninismen og Mao Zedongs tenkning». Selv om formålsparagrafen er blitt fornyet, har det skapt forundring i vide kretser at avisen under Braanens ledelse har fått kristne spaltister og flere ganger går Vårt Land i næringen når det gjelder å presentere grundig dekning av religion. Mange er blitt begeistret, noen er blitt forarget.

En erkjennelse

Braanen forteller at det ikke var noe han hadde på sitt program da han overtok sjefsstolen for 12 år siden.

– Det var noe som vokste fram som en erkjennelse. Jeg følte at jeg hos kristne oftere og oftere gjenkjente engasjementet, tanken om at det er noe større, noe viktigere enn den daglige nytten. I møtet med markedsliberalismen så jeg at venstresida og de kristne har felles interesse.

– Men religionskritikken har alltid vært viktig for venstresida. Har du sviktet den tradisjonen?

– Jo, religionskritikken har vært til tider hard, og det er ikke så vanskelig å forstå på bakgrunn av at kirken var en del av øvrigheten og overklassen. Arbeiderbevegelsen reagerte også på at rettferdigheten her ikke var så viktig, men ble utsatt til himmelen. Men jeg er enig i det som etter hvert ble Arbeiderpartiets konklusjon, at en bred folkebevegelse for sosial rettferdighet også må ha rom for dem som tror.

– Det er jo de som mener du svikter den kommunistiske arven når du slipper så mye kristelighet til i spaltene?

– Jeg kan se for meg et rettferdig samfunn som er fritt for undertrykking, der det både er kongehus og religion. Det er kanskje pragmatisk, men jeg ser ingenting i troen i seg selv som gjør at vi ikke kan samarbeide.

Oppdaget de kristne

Braanens redaktørtid framstår som en av norsk presses store suksesshistorier. Klassekampen har mer enn fordoblet opplaget, og det gir status å si at man leser avisa, også for høyrefolk.

Selv sier Braanen han har lært mye i denne tida, ikke minst gjennom kontakten med de konservative kristne.

– Helge Simonnes har fortalt meg om jesusvekkelsen på 70-tallet. I form var jo dette veldig likt den vekkelsesbevegelsen jeg var en del av. Men det var noe jeg aldri hadde hørt om. Jeg hadde ikke kontakt med noe slikt på den tiden. Ingen jeg kjente, var med i noe slikt.

Braanen oppdaget at Norge var mye mer enn det urbane landskapet han kjente fra Bærum, at folk som snakket nynorsk og var fra Vestlandet hadde helt andre erfaringer enn ham. Og mye av det fant gjenklang hos ham.

– Jeg ser at det er en veldig kraft i troen. Folk blir modige av det. Jeg har heiet på mørkemennene. Jeg har veldig sans for intensiteten til folk som Finn Jarle Sæle, dette brennende engasjementet som lukter svovel, det kjenner jeg igjen. Men så har vi hatt en del kristne journalister i Klassekampen. De kommer fra Studentforbundet og er for homofil vielse og slikt – og jeg respekter og gjenkjenner jo deres engasjement. Klassekampen er blitt en slags folkekirke, det er mange rom hos oss, sier Braanen, og bekjenner at han har atskillig sans for den norske folkekirken.

– Jeg er betatt av kirken som fellesskapsarena. Kirkene står der rundt i norske lokalsamfunn som dette samfunnets stor bragd. Her markerer folk livets store begivenheter. Jeg synes noe forsvinner hvis vi skal gjøre dette i hver våre livsynskabinetter.

– Du er med andre ord en kulturkristen ateist?

– Ja, jeg blir vel noe sånt.

Frelsesarmeen

Braanen lener seg fram over det lave bordet i Bristol-salongen, folder hendene og gløtter opp bak brillene. Han forteller om to troende bestemødre, og at foreldrene hans møttes i Frelsesarmeen på Vålerenga. Men kristendom og kirke var ikke-eksisterende i barndomshjemmet. Han hadde noen korte visitter på søndagsskolen, men ellers var religion et ukjent landskap i hans oppvekst.

– Jeg har aldri blitt presset på dette med Gud. Ikke følt det tett på kroppen. Jeg møtte dette først i godt voksen alder.

– Har du noensinne vurdert å tro på Gud?

– Det er nesten kjedelig å si det, men jeg har ikke funnet noen måter å tro på Gud. Det stopper der. Jeg tror ikke på noen personlig Gud. Det står og dirrer der: Følelsen av at det er noe opphøyd, noe høyere ved våre liv, en høyere himmel vi er avhengige av. Jeg ser jo det gudsbegrepet Helge Hognestad forsøker seg på, det er et visst slektskap. Men jeg vil ikke anbefale det for kirken. Det er ikke opp til meg, jeg kommer fra en annen tradisjon.

– Det finnes jo en misjonerende ateisme, som ser religionen som årsak til mange av våre samfunnsproblemer. Du er visst ikke der?

– Nei, jeg er fremmed for den tanken. Jeg ser jo at det finnes former for religion som kan stå i veien for sosial rettferdighet. For eksempel når man mener det eneste som betyr noe, er det hinsidige. Eller at teokratiske bevegelser er et hinder for demokrati. Men troen i seg selv behøver ikke skape slike problemer.

– Kristendom er en privatsak, het det i Arbeiderpartiet. Er det ikke slik?

– Nei, det synes jeg Habermas har snakket klokt om. Forutsetningen for å være hele mennesker er at vi trekker på alle sider av erfaringen. Jeg kan trekke på kunstopplevelser og hendelser i familien, men de som har en tro, må kunne trekke på det. Vi kan ikke bare ha en sekulær offentlighet. Det ville være en form for voldtekt mot de som har en tro.

Industriarbeider

Vi er på Hotell Bristol i Oslo, i en borgerlig salong med flygel og mørk figurativ kunst på veggen. Redaktøren har nettopp hørt Høyre-mannen Victor Normann snakke om problemene i en liten økonomi. Braanen kommer ikke fra arbeiderklassen, med en far som var designer og en mor som var bibliotekar.

Men han har en patent bakgrunn på venstresida, som både industriarbeider og kommunist. Han ble tidlig politisk aktiv i den marxist-leninistiske bevegelsen, der han avanserte til leder for Rød Ungdom, samtidig som han var layoutsjef i Klassekampen. Hans eneste kvalifikasjoner for det siste, var at han hadde en far som var mote­designer. Og så hadde han fagbrev som sveiser. Noen akademiker er han ikke, men han er både belest og glad i kunst.

Men så tok han det overraskende hoppet over til kapitalismens hovedorgan i Norge, Dagens ­Næringsliv.

– Var det ditt dramatiske brudd med ml-bevegelsen?

– Nei, det var bare at jeg trengte en ny jobb. Jeg ville skrive i Klassekampen, og redaktør Sigurd Allern lot meg ikke få lov til det. Da måtte jeg bare slutte.

– Var det fordi du ikke var ideologisk pålitelig at du ikke fikk skrive?

– Allern prøvde jo å gi avisa mer luft, løsne litt båndene til AKP. Vi jobbet nært sammen, men jeg tror nok han var redd for at jeg ville bli en løs kanon som ødela for prosessen. Jeg hadde jo allerede lenge markert meg på den anti-stalinistiske fløyen.

Åndelig

Etter at Braanen hadde overtatt som sjef, kjørte Klassekampen en serie artikler om ml-bevegelsen der mange av de som hadde brutt med den, fikk komme med sine opplevelser.

– Da jeg leste dette, minnet det meg veldig om det som skjedde i kristne sekter, og om traumene til de som gikk ut av dem. Hadde du en slik personlig traumatisk opplevelse av brudd?

– Jeg kom i et motsetningsforhold til dem som ikke ville ha noe oppgjør med 70-tallet. Men jeg har ikke brutt med venstresosialismen, det har vært mer en organisk utvikling.

Han forteller at mange ble opprørt over at akkurat Klassekampen tok opp dette, at avisa stilte seg kritisk til de som var eierne. Men han mener det var en nødvendig del av prosjektet med å gjøre Klassekampen til hele venstresidas avis.

– Vi forsonte oss med SV-erne, og det satt forferdelig langt inne hos begge parter. Men det var da Klassekampen løsnet trossene og ble et reelt uavhengig medium.

– Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund beskylder deg for å drive en nyåndelig avis?

– Jeg er ikke redd for åndelighet. Vi trenger både brød og ånd.

– Og meningen med livet?

– For min del er det hardt arbeid og gjøre så godt man kan. Kjærligheten og å ta vare på fellesskapet både i samfunnet og de nære forhold.

FØLG OSS PÅ: Facebook og Twitter