– Jeg har aldri vært redd for å hive meg ut i noe nytt

Sted: Lillehammer. Emilie Beck har blitt bedt om å forberede åpningsreplikk hvis dette var filmen om hennes tro. Første scene, første tagning. Lyd klar. Kamera går. Vær så god.

– «Er Gud for oss, hvem er da imot oss?»

– ???

– Det er mitt favorittbibelvers, og det lever jeg på. Noen ganger kan jeg glemme at jeg har skaperen av hele universet på min side. Er jeg redd, eller ikke har kontroll, får det meg til å tenke at det er en som jobber med meg. Da går det alltid bra, i alle fall til slutt.

– Er dette grunnen til at du er fryktløs, slik noen hevder?

– Jeg tror det. Jeg har aldri vært redd for å hive meg ut i noe nytt. Jeg har jo brent meg på ting også, men da har jeg blitt klokere. Da noen spurte meg om å hoppe i fallskjerm valgte jeg stor høyde og fritt fall i ett minutt. Det forklarer hvem jeg er som person. Jeg klarer ikke å si nei til et eventyr. Men jeg har veldig høydeskrekk og gjør det ikke igjen.

Til Los Angeles

Noen kjenner henne kanskje som en av hovedrolleinnehaverne i spillefilmen Appelsinpiken fra 2009, basert på Jostein Gaarders roman. For tre år siden reiste hun til Hollywood som en av to norske deltakere i VM i utøvende kunst. Hun vant ikke talentmønstringen, men møtte skuespilleragenter.

Når dette leses, er hun tilbake i Los Angeles, klar for filmfestivalen Sunscreen Film festival West neste uke. Der deltar hun med kortfilmen Blikkfang, som hun har vært med på å regissere. Til festivalen kommer mange produsenter fra de største filmselskapene.

Filmen som tar opp vennevoldtekt, har allerede blitt vist på to andre amerikanske festivaler og har fått den gjeve prisen Directors Choice Award ved Sacramento Film and Music Festival tidligere i år. En ny film fra Emilie Beck er snart ferdig.

LES OGSÅ: – Kinoene er under press, og publikum foretrekker vestlig film

Åpne dører

Hun har skuespiller- og regissørerfaring før hun har startet utdannelsen, og er bare 23 år. Hva skjer?

– Det lurer jeg på også. Blikkfang, som jeg laget sammen med Christine Stronegger i 2012, har gått over alle forventninger. Det er noe overnaturlig over det. Jeg tror jo at det er en mening med at denne filmen skulle bli laget. Dørene har stått åpne. Vi sendte et halvferdig manus til en konkurranse der vi kunne vinne 100.000 koner. Vi vant ikke, men siden vi var de eneste jentene som deltok fikk vi være med i et prosjekt kalt «Jentefilm», som de første. Vi fikk profesjonell veiledning og det beste utstyret og alle pengene vi trengte. Alt løste seg. Responsen på filmen var overveldende. Jeg blir rørt over at ringvirkningene av filmen er så store.

Justisdepartementet har kjøpt inn filmen til bruk i skoleverket i to år.

– Hvem åpner dørene?

– Jeg tror jo at det er Gud. Filmen har hjulpet meg masse, og jeg har lært mye. Det fineste er at jeg har fått respekt som filmskaper av eldre filmfolk. For jeg er jente, blond og ung – tre trekk som taler mot at jeg skal være god til å lage film.

Drømmen var å stå foran kamera. Den har blitt mindre. Nå drømmer hun om å stå bak.

Noen har sett at hun har talent. Liv Ullmann ringte henne en gang og syntes det var flott at hun sto på som jente. I høst begynte hun å studere dokumentarregi ved Den norske TV-skolen på Lillehammer. Støtten fra Jentefilm ga henne troen på at hun kan bli en filmskaper. I sommer laget hun sin første film alene. Rutinen handler om ensomhet.

– Jeg vil skape noe, jeg vil si noe. Jeg vil ikke bare spille andres roller, for det er så mye – sorry – dritt som skuespillere må finne seg i. Da er det bedre å si noe selv.

LES OGSÅ: Sovende protest

Et lite under

– Har dørene alltid åpnet seg for deg?

– Gjennom livet har jeg hele tiden hatt en stø kurs. Har jeg gått feil, har jeg merket det fort.

Hun merket det da hun etter videregående hadde kommet inn på musikallinje. I det hun pakker for å dra dit, kommer hun over en brosjyre for Danvik folkehøyskole der det undervises i skuespillerteknikk, TV og film. Hun skjønner at hun har valgt feil, men det er for seint. Eneste mulighet er at noen sier fra seg studieplassen ved Danvik. Det er eneste håpet. Venner og familie blir mobilisert til å be.

– Etter to timer ringer de fra folkehøyskolen og forteller at de oppretter plass til én student til. Det hadde de aldri gjort før.

Med gråtelyder og ansiktsuttrykk viser hun hvor glad hun ble.

– Sånne ting viser tydelig hvordan jeg blir styrt dit jeg skal. Det er jo alltid noe jeg selv vil. Gud styrer meg ikke inn i noe mot min vilje. Det skal være lett å gå dit Gud vil jeg skal gå, ikke noe slit.

Linka til Gud

– Er du god til å lytte til Gud?

– Det er et stort spørsmål. Har du fred inni deg, vet du at du har gjort noe riktig. Da vet du det med hele kroppen. Er du linka med Gud, er han i deg. Han lever gjennom deg. Jeg har god samvittighet for hvordan jeg lever, for jeg er godt linka med Jesus.

– Hvordan linker du med Jesus?

– Jeg hadde en rebelsk tid da jeg gikk på videregående. «Det her gidder jeg ikke mer», tenkte jeg. Som kristen blir man blir satt i bås, man blir den kjipe, alle tror man er prippen og kjedelig. Jeg ble lei av å høre det hele tiden, og tok avstand. Jeg orket ikke å gå på ungdomsmøtene i menigheten i Tønsberg. Det var store krav om å være utadvent i troen følte jeg da, og jeg var ikke like frimodig som andre.

Hun følte seg ikke god nok som kristen. Ville hjelpe mennesker på en annen måte enn å snakke om Jesus. Ett år gikk. En venninne inviterte med på møte, og Emilie Beck ga Gud en halvtime til å gi henne et tegn. Spørsmålet hennes var om hun skulle dra på disippeltreningsskole i Australia.

– Da jeg kom inn på møtet, opplevde jeg en bølge av varme. Kjemperart. Litt sånn «velkommen hjem». En fyr fortalte om et bilde av at Jesus satte brikker i et puslespill på plass. Det skulle være beskjed til noen der på møtet. Før møtet, da jeg tenkte på disippeltreningsskolen, hadde jeg hatt et bilde av puslespillbrikker i hodet. Da følte jeg at jeg linka til Gud igjen.

Redd djevelen

Å dra til Australia 20 år gammel var det tøffeste hun har gjort, mener hun. Det endte med at hun dro hjem før disippeltreningen var ferdig. Det ble for vanskelig.

– Jeg reagerer på en forkynnelse som handler om at vi skal gjøre noe for at Gud skal elske oss. Jeg er opptatt av at Gud elsker oss uansett, og at det er grunnen til at man gjør noe for Gud. De var opptatt av å grave fram dritt, bryte deg ned, så skulle Gud løfte deg opp igjen. Det gikk for langt. Jeg ble redd. Jeg har aldri vært redd for djevelen i hele mitt liv, men der var jeg det. Er du nok i lyset, er det ingen grunn til å frykte mørket.

Det tok ett år å bli seg selv igjen. Få frykten ut av kroppen og forstå at hun var god nok. Hva skjedde med de åpne dørene hvis det gikk galt i Australia?

– Det har jeg tenkt en del på. Det som slår deg i ansiktet, blir du sterkere av. Hovedmålet ved å dra var å få kontakt med Gud igjen, og jeg føler at jeg oppnådde det.

– Blir det film av erfaringen i Australia?

– Det… blir det nok. Om det blir dokumentar eller fiksjon, vet jeg ikke. Det blir uansett en hårfin balanse å fortelle historien. Jeg kommer til å få kritikk uansett hvordan den vinkles, siden det er så personlig.

Godt filmmiljø

I kaffebaren på Høgskolen i Lillehammer summer det rundt oss. Emilie Beck har hatt det for travelt til å være her før nå. Nå kommer hun rett fra redigeringsrommet der hun er ferdig med grovklippingen av et skoleprosjekt.

Folk hjemme i menigheten advarte foreldrene hennes mot film-miljøet, for der var det «dårlig innflytelse, mange skumle folk og ensidig fokus».

– Det er der jeg er blitt tatt best vare på. Det kan være en skummel bransje, men jeg trivdes bedre der enn i kirken... på den tiden.

Hun smiler lurt.

– Hva sier filmfolkene til at du er kristen?

– I Den siste revejakta skulle jeg spille ung, prostituert narkoman. Som 15-åring var jo det litt nervepirrende. Rollefiguren hadde en del stygt språk, og jeg fikk ikke fred for at jeg skulle være slik. Så jeg fortalte regissøren at jeg var kristen og lurte på om vi kunne gjøre noe med replikkene. Han sa det var greit. Det endte med at jeg ikke sier så mye i filmen. Nå hadde jeg vel tenkt annerledes, men der og da de respekterte de andre på settet meg for det. En fotograf kommenterte at jeg var trofast mot det jeg sto for.

Guds løve

Ariel er navnet Emilie Beck har valgt på sitt eget, lille filmselskap. Det betyr «Guds løve».

– Navnet tok jeg opprinnelig fra havfruen i Disneys film Den lille havfruen. Det er den karakteren jeg kjente meg mest igjen i. Hun var Ikke sånn som alle de andre jentene, hadde større drømmer, er spontan og snakker rett fra levra. Hun var et kult forbilde. Når jeg siden har fått vite hva navnet betyr, opplever jeg det som at jeg er tro mot meg selv.

Vennevoldtekt, spisevegring, russegraviditet og ensomhet. Hva skal vi lese ut av emnene hun tar opp i filmene?

– Jeg liker å ta opp tema som folk ikke snakker så mye om. Vennevoldtekt er veldig vanlig, men ingen snakker om det. Jeg vil at unge skal tenke på at slikt kan skje. Ensomhet, som er tema i Rutinen, er noe alle kan komme til kjenne på, men det er tabu å snakke om. Man skal være kul og ha masse venner. Midt oppi dette kan man kjenne seg alene, og jeg har kjent på det. Å se på det fra en gammel dames ståsted, gjør filmen annerledes. Dessuten er jeg svak for eldre mennesker og vil peke på at mange av dem er alene. En påminnelse, bare. Jeg liker å lage ting som kan gjøre mennesker til bedre mennesker, slik at verden kan endres. Jeg vil lage filmer som rører ved hjertene slik at man får lyst til å gjøre noe godt for andre. Etter hvert kommer det nok lettere filmer fra meg.

– Hva betyr troen din for det skapende arbeidet?

– Mange tror kanskje at den begrenser, at man alltid må ha rollefigurer som er gode forbilder, eller at filmen har et skjult, kristent budskap. Jeg er opptatt av at film skal berøre alle uansett hva de tror på, og at man kan kjennes seg igjen i det menneskelige. Da må det være fra verden, og ikke pakket inn i fint, kristent julepapir.

Store drømmer

– Jeg liker å sikte høyt, og jeg kan si høyt at jeg ønsker å vinne Oscar. En slik pris betyr at man har påvirket noen – med film. Og det er jo min drøm, uansett om jeg får en statue eller ikke. Om jeg hadde valget mellom rød løper og å endre noen ungdommers syn på abort eller ensomhet, hadde jeg valgt det siste.

– Du er ikke redd for å drømme stort?

– Så lenge man er ydmyk og snill...

– Snill?

– Ja, så lenge man er ydmyk og snill med hverandre, ser andre rundt seg og hjelper dem, så får man kanskje lov til å oppnå noe.

– Vil det være en åpen dør om Hollywood ringer og tilbyr jobb?

– Errugærn! Da slutter jeg på skolen på dagen og tar første fly over. Jeg hadde ikke turt å si nei.