– Jeg har aldri jaget etter lykke

Gøteborgmannen som har bodd i Norge i 45 år, kom hit første gang på en snarvisitt i forbindelse med Arne Bendiksens Svensktoppar-prosjekt i 1969. Under besøket falt han så pladask for artisten Kirsti Sparboe, at han bosatte han seg her. Da de ble skilt, vurderte han å flytte tilbake til Sverige – men så traff han en annen norsk kvinne, Liv Jacobsen, som han levde sammen med i 36 år, før hun døde av kreft.

Så vidt restituert etter en lungebetennelse som har plaget ham i jule- og nyttårshelga, kvesser Borg nå gitarneglene for å hylle gårsdagens 80-årsjubilant Elvis Presley, med et show han hittil har gjort 3.500 ganger i Sverige og Norge.

– Er det Elvis-showet ditt du er mest stolt av som artist?

– Det er i hvert fall et høydepunkt. Men jeg har også hatt stor glede av å tolke Herman Wildenvey, Cornelis Vreeswijk og Johnny Cash. De var spesielle menn og kunstnere alle disse mennene. Jentefuter var de også, som slet med dop eller alkohol, og ikke minst psyken sin. Det å fange livshistoriene og kunsten deres i korte versjoner, har vært både utfordrende og veldig berikende. Når publikumsresponsen i tillegg har vært overveldende, er det bare å takke og bukke.

– Hvor var du da Elvis døde?

– Jeg hadde nettopp fylt bensin på bilen på en bensinstasjon ved gressbanen på Holmlia i Oslo, da jeg så forsiden på Dagbladet som fortalte at «Kongen var død». Det slo ned som en bombe, hos meg som hos de fleste andre. Selv om jeg var begeistret for Elvis og Tommy Steel da jeg var i tenårene, var det først da jeg gjorde en Elvis-parodi med Dizzie Tunes i 1974, at jeg virkelig ble interessert i fyren. Jeg oppdaget hvilken fantastisk sanger og personlighet han var, og fikk lyst til å tolke ham på en ordentlig måte. Siden har Elvis fulgt meg tett.

– Hva er ditt beste minne fra livet?

– Som artist må det være konserten på Hamburger Børs i Stockholm midt på 80-tallet. Jeg gikk på scenen omtrent klokka elleve, i min hvite, spesialsydde Elvis-drakt, foran et fullsatt publikum som umiddelbart gikk fullstendig bananas. De sto på stolene, de skrek som gale, og akkurat da kjente jeg med hele meg hvor fantastisk Elvis selv må ha opplevd konsertene sine.

– Hva med minner utenfor scenen?

– Der greier jeg ikke trekke frem ett spesielt minne. Slikt er jo gjerne forbundet med ordet lykke, og hva er nå dét? En filosof sa en gang at «hvis man stryker ordet lykke, tenk så lykkelige vi ville bli». Jeg er enig. Derfor har jeg aldri jaget etter lykke, men tatt ting som de kommer. Kona mi, Liv, sa mer enn én gang at hun beundret min evne til å legge ting bak meg – også gode minner.

Følg oss på Facebook og Twitter!

– Hvilken hendelse har formet deg mest?

– Med min evne til å glemme ting, må jeg virkelig lete litt i hukommelsen. Kanskje mitt artistiske forhold til Morgan Kane, cowboyhelten, som i likhet med de andre mennene jeg har tolket, slet med rusen og sjelslivet sitt - men like fullt sannsynligvis reddet artistkarrieren min. Etter en turné med Gro Anita Schjønn og Terje Fjærns orkester i 1972, hadde jeg bestemt meg for å legge opp som artist for å jobbe som plateprodusent for Arne Bendiksen. Siden gutta i Terje Fjærn hadde overtalt meg til å lese en Kane-bok, fikk jeg ideen om å lage en låt om ham. Jeg kontaktet Kjell Hallbing, forfatteren av bøkene, som var med på notene. «Balladen om Morgan Kane» lå på VG-lista nesten halvannet år, og jeg – svensken - fikk Spellemannprisen som beste norske artist i 1973! I salen satt Yngvar Numme fra Dizzie Tunes, som etterpå spurte om jeg ville bli med i showgruppa hans.

– Har du noen gang vurdert å bli noe annet enn underholdningsartist?

– Nei, ikke etter at jeg sluttet i niende. Midt i tenårene var jeg likevel så bestemt på å bli operasanger, at jeg gikk to år hos en privat sanglærer. Da Beatles-filmen «Help» ble lansert i Sverige i 1965, ble det imidlertid utlyst en konkurranse om å lage en låt som kunne vært benyttet i filmen. To kamerater fikk overtalt meg til å bli med i en trio, som kapret andreplassen i konkurransen. Etterpå ble jeg med Agnetha Fältskog på en seks måneders turné, og dermed gikk operakarrieren fløyten.

– Hva angrer du mest på?

– Igjen må jeg jeg minne om min fabelaktige evne til å legge ting bak meg, men det betyr ikke at jeg ikke har angret på ting. En ting mange trodde jeg ville angre dypt og inderlig på, var da jeg i 2005 sa ja til en norsk filmrolle hvor jeg skulle spille en sexgal prest som prøvde å hjelpe sønnen sin med å finne en partner. Filmen fikk alt fra terningkast en til seks, men jeg har ikke angret et sekund på at jeg ble med. Hvorfor ikke tenke framover i stedet for bakover?

– Hvilken alder er den beste?

– Jeg prøver å la det være den alderen jeg befinner meg i. Men jeg ville aldri hatt 20-årene om igjen, for da svevde jeg mellom alt og ingenting i et eneste stort kaos. Jeg strevde mer med å bli 50 enn det jeg da ville innrømme. Å bli 60, var en fest til sammenligning. Når jeg blir 70 i november, vil jeg forhåpentligvis kunne glede meg over fremdeles å være i full vigør - i en alder som hittil bare søsteren min på 71 har oppnådd i den nærmeste slekta mi. Faren min tok livet sitt da han var 54 år.

– Hvordan virket din fars selvmord på deg?

– Jeg bebreidet meg selv fordi jeg ikke hadde funnet ut hvor deprimert han hadde vært før det skjedde. Far var blitt førtidspensjonist, og dét var ikke lett for ham.

Moren min døde av kreft bare 69 år gammel – og jeg prøvde å holde jevnlig kontakt med henne før det. Hun sa flere ganger at det ikke være nødvendig å kjøre de 33 milene fra Oslo til Gøteborg for å besøke henne, men at en telefonsamtale var hyggelig. Det fikk meg til å skrive sangen «Den store dagen», om den gamle kvinnen som går omkring og steller i huset, med nyinnkjøpte kaffebrød og kaker som er pyntet med små lys, fordi hennes yngste sønn skal komme på besøk. Men så ringer han og sier han tok feil av dagen, og ikke kan komme likevel. Natten etter dør moren, så det er en fryktelig trist tekst. Veldig mange har likevel takket meg for sangen – og påminnelsen.

– Hva tenker du om døden?

– Jeg er ikke redd den, men jeg tenker på den. Da jeg satt i kirkebenken i Frogner kirke i begravelsen til Rolf Wesenlund, ante jeg ikke at jeg allerede to måneder senere skulle stå i den samme kirken og synge Evert Taubes «Så skimrande var aldrig havet» i min kones begravelse.

– Jeg er ikke religiøs, men har alltid vært veldig religiøst interessert. For 20 år siden hadde jeg som mål å lese Bibelen tvers igjennom, men så advarte en daværende biskop jeg møtte i et TV-program meg mot å lese boken som en roman. Jeg har også lest mye i Koranen. Pave Johannes Paul sa en gang at Gud er noe som eksisterer i oss selv, og dét kan jeg slutte meg til.

– Hva er det beste livet har gitt deg?

– En forholdsvis høy moral og etisk integritet, som styrer mine valg. Jeg tror det like mye er noe som har ligget der fra fødselen av, enn påvirkning fra foreldre og andre mennesker.

– Hva vil du si til en som er ung i dag?

– Jeg har alltid sagt til barna våre at de ikke må være dømmende, og i utgangspunktet glade i andre mennesker. Da jeg gikk på skolen, ble skilsmissebarn mobbet, men det tror jeg ikke skjer lenger. De aller fleste vet i dag hvor vanskelig det er å få forhold til å fungere.

– Muligens banner jeg høyt i kirka nå, men jeg ser ikke bort fra at arrangerte ekteskap har noe for seg. Naturligvis ikke tvangsekteskap, men foreldres forståelse av at forelskelse alene sjelden er nok til å bygge et varig forhold.

– Hva vil du gjøre før du dør?

– Ikke noe spesielt. Jeg er totalt fantasiløs når det gjelder slike store opplevelsesprosjekter. Kona snakket stadig om å klatre opp dét og dét fjellet, mens jeg var fornøyd med å ha fjellet inni meg. Lenge kjørte jeg fra konsert til konsert i en gammel Opel Corsa 1995-modell, med gitar, forsterker, høyttalere og 30 meter med ledning, foruten personlig bagasje. Det var helt greit, selv om jeg flere ganger lurte på om jeg kom opp den neste bakketoppen.