Hadia Tajik første muslimske minister

«Jeg er selv muslim. Som barn har jeg både pugget arabiske koranvers på ferie i Pakistan, og sunget norske salmer i en av Misjonssambandets barnehager på Tau i Rogaland. I oppveksten deltok jeg i jenteforeningen til Sanitetskvinnene på Bedehuset i Bjørheimsbygd og på norskpakistanske fester i Stavanger», skriver hun i sin blogg på Verdidebatt.

Dette er intervjuet hun ga i Vårt Lands portrettserie Min tro i 2007:

Da Hadia var lita jente, spurte hun faren sin: «Hvilken religion er den rette?»

– Han fortalte meg at nettopp det var kjernen i å tro. At vi stiller den type spørsmål og leter etter hvorfor vi tror og hva vi tror på. Jeg er veldig glad for at han svarte slik. Han sa hverken «hysj!» eller påsto at vår egen religion var den rette.

Blant kyr. Hadia Tajik har med seg mobiltelefon og lipgloss til intervjuet. Hun er journalist og skribent, men jobber nå som politisk rådgiver for Bjarne Håkon Hanssen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Hun trener med vekter og kan skyte med pistol. Det kan leses på hjemmesiden hennes. Der ligger også CV-en hennes, innholdsrik som et langt liv. Kommer fra Bjørheimsbygd i Strand kommune utenfor Stavanger og er andregenerasjons innvandrer. Foreldrene kom fra Pakistan til Norge på begynnelsen av 70-tallet. De flyttet til ei bygd med 500 mennesker og omtrent dobbelt så mange kyr. Det er slik datteren selv beskriver hjemstedet sitt i ett av stykkene hun har skrevet.

Skyttergrav. Hun sier det på telefonen allerede når vi skal avtale tid og sted for intervjuet:

– Jeg tror ikke Gud trenger livvakter.

Hadia Tajik mener en konstruktiv, religionskritisk debatt ville vært bra her i landet.

– En mer sosialt intelligent debatt enn i dag, sier hun.

– Hva mener du med det?

– I dag er det mye skyttergravskrig. Det er enklere å skyte på andre enn å ta tak i det som er vanskelig. Vi blir så lett nedlatende overfor hverandre.

– Hvorfor blir vi slik, tror du?

– Religion er personlig. Når noen kritiserer ens egen religiøse praksis, opplever mange det som kritikk både av Gud og en selv. Men jeg tror Gud tåler en trøkk. Jeg vet også at min tro og min tillit til den også tåler det.

– Hvem er Gud?

Hun smiler smalt.

– Jeg husker selv at jeg stilte det spørsmålet i et intervju. Den jeg spurte, svarte intervjuobjektet at Gud var en snill og skjeggete mann. For meg er han noe annet.

Hun blir stille et øyeblikk. Så sier hun bestemt og med tydelig stemme:

– Gud er en tilstedeværelse i livet mitt. Gud er en verdi. Det høres kanskje diffust ut, men for meg er det slik det er.

– Snakker du ofte om Gud og tro?

– Nei, sjelden. Hvis det skjer, er det først og fremst med dem som står meg nær. Det er personlig og krevende å snakke om tro.

– Hvorfor er det krevende?

– Først og fremst fordi tro er noe personlig.

– Mange sier «personlig kristen». Kan man si at noen er «personlig muslim»?

– Det er mange måter å være muslim på, men det finnes nok klarere regler for religiøs praksis i islam enn det gjør blant kristne. Det er kanskje derfor man ikke kaller noen personlig muslim.

Fantasy. Oppvokst i en muslimsk familie midt i det strammeste «bibelbeltet» i Norge har Hadia Tajik sett kristen tro praktisert på forskjellige måter.

– Religion er skummelt for enkelte mennesker. Å tro på noe man ikke kan ta på eller se skremmer mange. Jeg har vært heldig og sett ulike typer tro i oppveksten og har erfart at det er mange måter å være kristen på.

Hun smiler lett når hun forteller om de aktivt misjonerende som ville forsøke å omvende de eneste muslimene i nabolaget.

– Så var det andre igjen som hadde et mer avslappet i forhold til troen sin. Det var også enkelte som var kristne i hverdagen, men ikke i helgene.

– Hva tenkte du om alt dette da du var barn?

– Jeg tror jeg tenkte at «sånn er det». Senere har jeg satt pris på at jeg har sett hele spekteret. Det har nok bidratt til at jeg ikke tenker svart-hvitt om mennesker og deres tro.

– Jeg har lest at du følte deg snytt da du oppdaget at løven Aslan i C. S. Lewis sine Narnia-bøker var et bilde på Jesus.

– Jeg har alltid vært glad i å lese fantasybøker. Drømmen om Narnia la grunnlaget for hele mitt fantasiunivers. Da jeg leste den siste boka i ungdomsskoletiden, ble det ganske klart for meg at Aslan er en metafor for Jesus og at Lewis er misjonerende i sine bøker. Jeg følte meg snytt, kan jeg huske.

– Boka ble noe annet for deg. Helt plutselig?

– Ja, den ble det. Det ble feil for meg at det misjonerende budskapet lå gjemt inni en barnebok.

Ikke være redd. Hun nevner foreldrene sine og broren sin. At de har betydd mye for henne og hennes eget forhold til tro og religion.

– Hjemme har det vært et klima for å stille spørsmål. Det har vært i orden å lure på ting. Storebroren min har lært meg mye om å sette seg godt inn i det man skal mene noe om. Han er opptatt av at man ikke skal ta noe for gitt og har oppfordret meg til kritisk tenkning. Han vet ikke bare mye om islam, men også om kristendom og jødedom. Det er jo synlig at jeg kommer fra en minoritetsbakgrunn, og det har vært opplagt at jeg får spørsmål fra andre om temaer som stadig er framme i media. For meg er det viktig å ha et reflektert forhold til det jeg til daglig skal forholde meg til.

– Hvilke spørsmål har du møtt fra andre om din egen religion?

– Spørsmålene har endret seg med årene. Da jeg var yngre fikk jeg mer banale spørsmål av typen «Hvorfor tror du på Allah?» Spørsmålene dreide seg om meg og min religion. Nå dreier de seg oftere om terror- og voldshandlinger forsvart i Guds navn og utført av muslimer og henvisninger til konkrete vers i Koranen. Spørsmålene handler om å stå til rette for andres handlinger og hvordan jeg kan være del av religion som blir brukt på den måten.

Oppgitt. – Hva svarer du?

– Jeg blir oppgitt og lei meg over religiøse mennesker som lar ekstremistene sette dagsorden. Det gjelder muslimske ekstremister. Det gjelder også ekstreme sekulære som er redd for muslimer. Jeg ser gjerne at flere muslimer tar religionen sin tilbake fra ekstremistene. Noen må gjøre noe, og denne noen må være deg. Det er mye som er vanskelig i måten islam blir praktisert på. Snakker vi ikke om det, kan det heller ikke skje en endring. Det er et behov for at man tar ansvar og er villige til å ta de vanskelige diskusjonene. Det kommer til å gjøre vondt, men det skal vi ikke være redd for.

Selv sier Hadia Tajik at hun har et ambivalent forhold til Koranen.

– Den er tolket ut fra et patriarkalsk ståsted. Jeg synes det er krevende at det preger tolkningen også i dag. I andre land er det en mer kritisk og reflektert debatt rundt tolkningen av Koranen. Amina Wadud har blant annet skrevet boka Qur'an and Woman: Reading the Sacred Text from a Woman's Perspecitve, nevner hun.

– Religiøse tekster er som andre tekster, de gir mening først i møte med sin leser. Da blir de levende. Vi bør ha et kritisk forhold til det vi leser, og det er umulig å lese en tekst uten å tolke den. Derfor må vi få kunne si at vi kanskje trenger flere tolkninger av Koranen.

– Er det noe du skulle ønske ikke sto skrevet i Koranen?

– Det står at det går an å straffe sin kone hvis hun er ulydig. På norsk er det arabiske ordet oversatt med «å gi henne stryk». På engelsk står det «beat her». Enkelte mener at den egentlige arabiske betydningen er: «å gi henne en formaning». Jeg sier ikke at verset ikke skal stå der, men jeg synes at der er vanskelig at alle tre formuleringene er der. Noen kan bruke både det verset og andre vers på måter som jeg mener gode muslimer ikke bør.

– Hva er en god muslim?

– Heldigvis og uheldigvis kan jeg ikke svare på det, smiler Hadia Tajik.