Farsarven

Det er julekveld på Lillehammer i 1995. Yawar Bokhari, kona Brit og barna Laila og Amar feirer. De koser seg. Alt er fredfullt.

Men i hodet til Yawar er det noe som gnager.

Ti år tidligere fikk forretningsmannen ideen til en teppefabrikk i Sultanabad i utkanten av fødebyen sin Faisalabad i Pakistan. Den startet opp i 1989, og filleryene som lages her, selges i Norge. Det er en lønnsom bedrift. Yawar reiser dit fire ganger i året, rett fra et av verdens rikeste land, til et av de fattigste.

Hver gang blir han flau over hvor mye han har sammenlignet med de som lager filleryene han er blitt rik av å selge. Han har flotte klær, og kommer i dyr bil. Barna hans studerer i utlandet, på London School of Economics. Arbeidernes barn går ikke på skole. De har ikke råd.

Skolegangen. «Pappa, du er så opptatt av utdannelse. Men barna til fabrikkarbeiderne kan ikke lese og skrive» sa sønnen Amar da han fikk høre om hva som plaget faren julekvelden i Lillehammer. Datteren Laila sa «ja, pappa, lag en skole, vi skal hjelpe deg».

Året etter blir de første mursteinene på Laila and Amar Model School, nå Laila and Amar School and College for girls, lagt.

– Jeg ville aldri klart dette uten barna mine. Men grunnen til at jeg valgte å oppkalle skolen etter dem, var at nå må de ta vare på den også etter min død. Ellers risikerer navnene deres å bli skjemt ut, ler Yawar i dag.

Terror i begge land. Han er kommet til Oslo fra Lillehammer for et arrangement som datteren Laila Bokhari har stelt i stand. Hun er statsviter og forsker på terrorisme og terrorhandlinger. Tre uker etter terroren mot Norge i fjor, ble hun utnevnt til medlem av 22. juli-kommisjonen. Da måtte hun reise hjem fra jobben på den norske ambassaden i Pakistans hovedstad Islamabad.

Yawar går fort inn døra til kafeen ytterst på Tjuvholmen. Hvor er Laila? De klemmer. Sammen med venner, familie og kolleger skal de lytte til en radiodokumentar som NRK har laget om livsprosjektet i Pakistan.

– Av pappa har jeg lært at med muligheter kan alle gjøre det de vil, sier datteren om hva faren har betydd for hennes liv.

Stolt far. Det er med ham at Lailas interesse for Pakistan begynner. Som terrorforsker har hun sett de vanskelige sidene ved Pakistan, men privat har hun sett de fine.

Hun er involvert i skolens drift. Hun har også reist gjennom sin fars hjemland i arbeidet med boka Hellig vrede, om ekstremisme i Pakistan.

– Laila er tilpasningsdyktig. I muslimske samfunn dekker hun seg til, og hun respekterer religionen. Når hun kommer til Europa, kan hun bruke miniskjørt eller olabukse, sier Yawar Bokhari.

Datteren var sjenert som liten, sier han, men hun vokste seg raskt selvstendig og tøff. Den samme selvsikkerheten vil han gi døtrene til arbeiderne på fillerye-fabrikken.

Gir tilbake. Det er jentene som får gå gratis på skole, for de trenger det mest, mener både Yawar og Laila. Verdensbanken har en liste over land i verden som har størst forskjell i utdanningsmuligheter for gutter og jenter. Der er Pakistan nummer ti.

I begynnelsen var noen av arbeiderne skeptiske til å sende døtrene sine på skolen. Nå har den blitt en institusjon i lokalsamfunnet, med 700 elever.

– Alle vil at barna deres skal få utdannelse, uansett hvor fattige de er, forklarer Yawar.

Han begrunner likevel skolen med forretningsmessige hensyn. Arbeidere som er trygge på familiens framtid, jobber bedre, mener han.

Kunnskapens vugge. Yawar mener at kunnskap og utdannelse gjør mennesker i stand til å stille spørsmål. At vi blir våkne og nysgjerrige.

Og det er her essensen ligger, ifølge Laila. Som terrorforsker vet hun at de som faller utenfor samfunnet, har lettere for å havne i ekstreme miljøer. Skolen ligger i et av de fattigste områdene i Pakistan, hvor også noen av de sterkeste, fundamentale, religiøse partiene har sine hovedseter.

– Hvis du hjelper folk med å få alternativer, får du mindre desperasjon. Dette er en viktig del av det jeg har gjort i Pakistan, men det er også viktig her i Norge, sier hun.

Videreføringen. Yawar lener seg framover mens han snakker. Hvisker lavt og hever stemmen om hverandre. Han både ler og er alvorlig på samme tid.

Noen ganger blir han flau over at han viser følelsene sine så lett, sier han. Han tenker at man bør være litt mer tilbakeholden når man er eldre. Det er vanskelig. Han er en lidenskapelig mann.

Nå er Yawar blitt 75 år. Og han tenker mer på skolen, på jentene som går der, enn noen gang før.

– Noen ganger drømmer jeg at jeg ligger i graven. En ung kvinne kommer bort til meg og spør: ‘Sir, kjenner du meg igjen? Jeg er en av dine tidligere studenter, og nå har jeg nettopp vært i FN og forelest om menneskerettigheter.’

I november reiser han sammen med Laila og noen av vennene hennes tilbake til Pakistan. Lailas bibliotek, som skal være åpent for hele byen, skal åpne. Ideen fikk Yawar etter å ha lest siste kapittel i Lailas bok Hellig vrede. Det handlet om utdanning, om neste generasjon.

– De unge tar over for meg. Laila og vennene hennes tar over for meg, de bringer med seg nye idéer, sier Yawar entusiastisk. Han er ikke bekymret.

Laila ser på faren:

– Jeg er født med dette prosjektet, først fabrikken og så skolen, og jeg vil dø med det.