Et politisk blikk

Fleetwood Macs låt «Dreams» spilles over høytaleranlegget og Marta Breen nynner med.

Now here you go again,

you say you want your freedom.

Well who am I to keep you down.

Journalisten, spaltisten og forfatteren er aktuell med boken F-ordet: 155 grunner til å være feminist. Det er henne journalistene ringer når de trenger noen som kan rase over rumpene til kjendisene Miley Cyrus og Kim Kardashian. Breen sier for det meste nei, og nå er hun lei. Hun søker seg mot de aller innerste skinnsetene i puben.

– Jeg vokste opp med bevisst ateisme, ikke «slendrian-ateismen» som jeg har hørt noen snakke om senere. Ateismen er en sterk del av meg. Jeg er like skeptisk til rosenterapi og alternativmiljøet som til religion som drivkraft i samfunnet. Det har jeg hjemmefra, det er helt sikkert. Moren min oppdro meg som skeptiker.

Hun smiler skjevt. Det er noe i blikket som minner om Lille My. Rundt halsen har hun et blått hjerte av stein, men det hennes indre hjerte banker for, er knallrødt.

LES MER: Tøvete om feminisme

Opium til folket

Breen vokste opp med AKP-foreldre. Lenin hang på veggen. Både far og farfar var forfattere og journalister med beina godt plantet i sosialisme og fagforeningsarbeid. Hun ble trillet i barnevogn i demonstrasjonstog og sendt på Rød Fronts sommerleir. Foreldrene flyttet fra hverandre da hun var to år. Moren tok med seg døtrene fra Oslo til Larvik, der hun malte «stem RV» med meterhøye bokstaver på fasaden til det nye huset. Karl Marx sto i bokhylla og religion var opium til folket. Politikken hadde løsninger og svar. Det tok en stund før Breen skjønte at stjernen i toppen av du grønne glitrende tre skal minne oss om «vår Gud» og ikke «vår jul».

Da hun gikk på barneskolen i Larvik, ga hun seg ikke før hun fikk undervisning i livssyn i stedet for kristendom. Hun visste at hun hadde rett til det, og fikk med seg noen medelever på laget. Skolen hadde ikke råd til å erstatte begge kristendomstimene, så de fikk én time livssyn og én time fri. Da hun begynte på ungdomsskolen, ble hun kalt inn på kontoret til undervisningsinspektøren. Han nærmest bønnfalt henne om å holde ut kristendomsundervisningen resten av skoletiden, fordi de slet med å holde budsjettet. «Nei, det er ikke aktuelt. Jeg har krav på livssyn!» svarte 14-åringen.

LES MER: Tvang frem botox-beklagelse gjennom sosiale medier

Krenket av kirken

Hun konfirmerte seg borgerlig og tok det som en selvfølge at hun ikke sto som medlem av statskirken. Da nyheten kom for noen år siden om at mange var innskrevet automatisk, fant hun ut at både hun og eldstedatteren sto i Den norske kirkes manntall.

– Jeg opplevde det nærmest som en krenkelse at jeg var blitt tvangsinnmeldt i et kirkesamfunn. Nå ser jeg også at Den katolske kirke har det samme problemet. Det er respektløst. Det er som å være dypt kristen og oppdage at du har vært medlem av en moské i tjue år. Jeg er religionskritisk av natur og det gjelder ikke bare kristendom. Ordet «islamkritisk» er blitt kuppet av motstandere av innvandring, men slik burde det ikke være. Jeg er islamkritisk, katolisismekritisk, hinduismekritisk...

Hun ler mens hun ramser opp.

– I et samfunn som blir stadig mer mangfoldig når det gjelder religion og kulturell bakgrunn, mener jeg det er viktig at vi har religionsnøytralitet som grunnholdning.

– Har du noen gang ønsket å tro?

– Jeg tror på masse, jeg. Det er derfor jeg har engasjert meg politisk det meste av livet. Jeg tror jeg har vært mer opptatt av ideologi og visjoner for samfunnet enn mange andre på min alder. Jeg har ikke savnet noe. Jeg føler at jeg har vært omgitt av de store samtalene.

– Hva er meningen med livet for deg?

– Det må være at du føler at det rett og slett var verdt det, når du ligger der på slutten. At du ville ha gjort det en gang til.

– Som ateist tror du ikke på noe etter døden. Skremmer det deg?

– Som de fleste andre mennesker er også jeg litt redd for døden. Både min egen og ikke minst at andre rundt meg skal dø. Jeg tenker så lite som mulig på det. Det er ikke produktivt. Vi må bare gjøre det beste ut av den tida vi har.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Seksuell kontroll

Breen anser flere av verdensreligionene som grunnleggende kvinnefiendtlige.

– Religioner er gjerne konservative, fordi de bygger på gamle skrifter og patriarkalsk tankegang. De er drevet fremover av menn. Jeg mener at de fleste religioner har til felles et veldig sterkt ønske om å kontrollere kvinners seksualitet. Mange gamle, religiøse regler som praktiseres rundt omkring, bunner i dette. For meg er feminisme en protestbevegelse mot konservativ tankegang, preget av gamle tradisjoner og gammeldagse måter å tenke om mennesker, kjønn og hvordan vi skal leve livene våre.

Breen begynner å gestikulere og lener seg enda litt lenger fram over bordet.

– Tenker du at det er umulig å bruke religion til kvinnefrigjøring?

– Det kan jeg ikke svare på, den kampen må de religiøse ta selv. Jeg registrerer bare at det virker som ting går ganske sakte i mange religiøse miljøer.

– Hva er inntrykket ditt av kristne feminister?

– Jeg føler kanskje ikke at de har gjort så mye ut av seg. Jeg har fulgt debatten i Vårt Land om mangelen på likestilling i enkelte kristne miljøer. Noe av det jeg har lest høres helt håpløst ut. Både hvor få kvinner som er i posisjon i disse miljøene og det kvinnesynet de møter. Mange er redde for å kalle seg feminister og heve stemmen om likestilling.

LES MER: Forkle som blindspor for feminismen

Rosa industri

Breens eldste datter går i speideren i KFUK-KFUM. Det gjorde hun også selv i et par år.

– Jeg vil jo bare at ungene skal ha det bra, ha venner og skli inn. Selv om jeg er sosialist, feminist og ateist, er jeg vel så mye pragmatiker. Jeg kunne også ha brukt mye tid og krefter på å holde ungene unna prinsesseindustrien, men det hadde krevd så høy innsats at det neppe ville være verdt det.

Hun mener at det viktigste hun kan gjøre for døtrene, er å være et eksempel.

– Mine unger vokser opp og ser at mammas jobb er like viktig som pappas. At det ikke er kjønn som avgjør hvem som lager mat, vasker klær eller er hjemme med dem når de er syke. Jeg stresser ikke så mye med å overføre mine verdier, for det tror jeg skjer av seg selv. Dessuten er de sine egne mennesker og må velge sin egen vei.

Sex og skam

Marta Breen har skrevet og snakket om feminisme siden hun bidro i antologien Råtekst i 1999, der 19 norske kvinner forteller sine historier. Den kom i kjølvannet av den svenske antologien Fittstim.

I Råtekst forteller Breen om da hun spilte i amatørteater som tenåring og ble kjent med en eldre skuespiller som kunne vært faren hennes. De diskuterte teater og hun ble med ham hjem på reker og hvitvin. Da han begynte å snakke om brystene hennes og la seg oppå henne, løp hun på dør. Hun gikk hjem skuffet over at hun ble sett på som et bytte og ikke som en likeverdig samtalepartner.

I F-ordet skriver hun om da hun ble med en jevnaldrende gutt hjem som tenåring og følte­ at hun måtte ha sex på hans premisser.

– Hvordan har dine egne erfaringer med menn påvirket deg som feminist?

– Det har jeg ikke så lyst til å snakke om i avisa. Det er stor forskjell på å skrive et essay om ­seksualitet i en bok og det å snakke om det samme for folk som ikke har lest teksten din. Jeg er et skrivende menneske. Som forfatter kan jeg si mye som jeg ikke en gang ville ha sagt til en venninne.

– Du mener at kvinner i større grad enn menn har det du kaller seksuell bagasje?

– Menn kan selvfølgelig også bære rundt på dårlige seksuelle erfaringer. Men jeg tror kanskje at det å føle skam etter sex er en mer vanlig erfaring for kvinner enn for menn. Det kommer av de tradisjonelle kjønnsrollene. Vi er oppdratt forskjellig med ulike forventninger og uskrevne regler for kvinnelig og mannlig seksualitet.

Bakepress

Breen har lurt på hvorfor baking, håndarbeid og andre huslige sysler er blitt en stor trend. Hvorfor flere kvinner enn tidligere tar ektemannens etternavn, og sju av ti kvinner i en undersøkelse gjerne ville forsørges av en mann. Nysgjerrigheten ble til boken Født feminist – hele Norge baker ikke.

– Som journalist syntes jeg det var interessant å undersøke hvorfor så mange drømmer om store tradisjonelle bryllup, hvorfor folks interiørinteresse stiger og så videre. Jeg tror mye av dette henger sammen. I min generasjon orienterer folk seg stadig mer mot det som foregår i hjemmet og familien. Da jeg begynte å skrive boken, opplevde jeg at feminisme var litt upopulært å snakke om, men nå ser det ut til at vi er inne i en ny feministisk bølge.

– Hva er galt med at kvinner bruker sin individuelle frihet til å være hjemme og bake?

– Jeg har aldri sagt at noe er galt med det. Folk må gjøre hva de vil på fritiden. Men som journalist og forfatter prøver jeg å analysere det jeg ser rundt meg, og sette ting i en større sammenheng. Jeg er helt klart skeptisk til at kommersielle medier i større grad enn før dyrker tradisjonelle kjønnsroller. Hvorvidt folk baker eller ikke, er meg fullstendig likegyldig. Så lenge jeg slipper.