Mannen som sitter framfor meg framstår som ekstremt vellykket. Dressen sitter perfekt, skjorten og slipset forteller om dyr smak. Når han skjenker god kaffe med rolige håndbevegelser, konverserer han ledig og behagelig på diplomatengelsk med en viss arabisk aksent.
Siden han var 25 år gammel har George Deek hatt ledende stillinger innenfor det israelske diplomatiet. Nå er han fungerende ambassadør, og fortsatt bare 30.
Arbeidsløs. Den israelske ambassaden i Oslo sendte over CV-en hans før intervjuet. Den framstår som like vellykket, helt til Deek selv gjør meg oppmerksom på året 2007. Da var han ferdig utdannet advokat og arbeidssøker i sitt eget land, Israel. Uten å få jobb.
– Jeg søkte på stillinger og sendte CV-en til firma etter firma. Jeg ble aldri innkalt til intervju, forteller han.
Deek antok hva årsaken var. Navnet hans er typisk for den kristne arabiske minoriteten i landet. Han byttet det ut med et jødiskklingende navn og fjernet arabisk fra listen over språk han behersket. Da ble han plutselig svært så interessant for firmaene.
– Jeg kunne gått til media med eksperimentet. Da ville jeg fått mine «15 minutes of fame». Jeg kunne trukket noen for retten og blitt en menneskerettighetshelt. Men jeg ville aldri fått jobb.
Så Deek kastet den «jødiske» CV-en i papirkurven, bet tennene sammen og fortsatte å søke under sitt eget navn. Han måtte holde på i åtte måneder før han fikk jobb.
Krig. Nesten 60 år tidligere lå det krig i luften i den arabiske havnebyen Jaffa. Fra nabolaget sitt så George Deeks besteforeldre sionistbyen Tel Aviv vokse stadig nærmere de gamle murbygningene. De var forlovet og redde for jødene.
– De arabiske lederne oppfordret besteforeldrene mine til å flykte. «Vi er sterkere enn dem. Det tar bare noen få dager, så kan dere komme tilbake», sa de. Bestefar trodde på dem. De ble viet i all hast og gikk fots helt til Libanon, forteller George.
Han rister litt på hodet og forteller at familien er spredt over hele Midtøsten. At han selv antakelig ville vært flyktning hvis ikke bestefaren hadde snudd i tide.
– Da israelerne vant krigen regnet bestefar med at araberne som ikke flyktet ble massakrert. Det var det de arabiske ledere sa. I stedet fikk han høre at de ikke hadde lidt overlast. Han og bestemor ble blant de svært få arabiske flyktninger som greide å komme seg tilbake til Israel.
Religiøs miks. Vi hopper i tid igjen. I 1990 er George seks år gammel og skal begynne på den franske skolen i Jaffa. Den har 80 prosent muslimske elever. Hans egne foreldre er konservative medlemmer av den greskortodokse kirken. Og hjembyen Jaffa er for lengst blitt en del av storbyen Tel Aviv.
– Huset vi bodde i inspirerer meg fortsatt, sier han, og forteller om den muslimske familien i leiligheten over gangen.
– Vi ungene løp inn og ut av hverandres hjem. Og det jødiske paret ovenpå var stadig innom pappa og fikk råd, mens den katolske presten i den andre toppleiligheten spiste regelmessig middag hos oss.
Georges far arbeidet som regnskapsfører, men var leder i menigheten på fritiden.
– Jeg måtte være med ham på gudstjenestene. De greske bønnene henger fortsatt igjen. Men jeg har aldri forstått et ord av dem, smiler han.
– Du var ikke en sånn gutt som så opp mot stjernene og lurte på om Gud hadde en plan med livet ditt?
– Nei. Egentlig ikke, svarer Deek og sier at dette er en av forskjellene mellom østlig og vestlig kristendom.
– Vestlig, protestantisk kristendom er veldig individuell – en relasjon mellom Gud og mennesket. For mennesker i Midt-Østen, er religionen kollektiv. Å være muslim, jøde eller kristen handler ikke om hva som skjer i hjertet, men om hvilket fellesskap du tilhører.
Deek sier at medlemmene i hans kirke ikke «dveler ved teologien».
– Du har ikke dine egne tanker om hvordan religionen skal være. Men vi er opptatt av hvordan den kan gjøre oss til bedre mennesker. Jeg tror det blir en mer tolerant måte å være religiøs på.
Deek problematiserer det han kaller «ideen om at du kan vurdere religionene, nærmest objektivt».
– I Vesten tror man at man kan vurdere systemet utenfra. Jeg tror hele konseptet objektivitet er en farse. Du vokser alltid opp i et bestemt miljø og blir påført et verdisett, et språk for hva du tenker og føler. Sentimentene er brakt til deg av sammenhengen du vokser opp i. Ståstedet du tror du skaper utenfor systemet er egentlig bare et nytt ståsted innenfor systemet.
Araber. Etter åtte års skolegang begynner israelske barn på videregående. Pappa Deek ville at sønnen skulle gå på den beste skolen, og kjørte ham til andre siden av byen. Med sin palestinske familiehistorie i ryggmargen ble George den eneste ikke-jødiske gutten i klassen. Det ble vanskelig. Han droppet den arabiske måten å snakke hebraisk på. I stedet for å rulle på r-en begynte han å skarre, slik de israelske jødene gjør.
– Det ga meg ingen god følelse. Jeg ville fortsatt integreres, jeg ville bli en del av det jødiske samfunnet. Men jeg vil beholde min arabiske identitet. Den arabiske aksenten ble et symbol på det.
Han sier han ble «han fyren som alltid forsvarte palestinerne i klassen». Likevel opplevde han aldri å bli diskriminert.
– Har du møtt diskriminering ellers i det israelske samfunnet?
– Ja, mange ganger.
– Verre enn etiopiske jøder møter, for eksempel?
– Det er nok det, for vi arabere er utenfor det jødiske etoset. Men her kunne jeg sagt mye om hvordan landene i Europa behandler sine minoriteter. Arabere i Israel har det mye bedre enn pakistanere i Storbritannia, romfolk i Norge og algeriere i Frankrike.
Han gir meg en lang lekse om «utfordringer» som må løses, men forteller også om nyanser, som at kristne arabere i gjennomsnitt er høyere utdannet enn israelske jøder.
– Vi får færre barn og kan dermed prioritere utdanning på en annen måte enn de muslimske araberne gjør.
LES MER: «Erik Hillestad beskriver konseptet en jødisk stat som illegitimt», skriver George Deek.
Palestiner. På videregående ble George Deek «fyren som forsvarte palestinerne i klassen». Men han fikk også innsikt i hvordan konflikten ser ut fra et «et veldig jødisk-israelsk ståsted».
– Etter hvert forstod jeg også mer av hvordan jødene preges av sin historie. Nå gjør det sterkt inntrykk på meg å tenke på dette folket som bodde her for tusener av år siden, fikk dommere og konger, utviklet en kultur og et system. Så ble de fordrevet, og måtte forholde seg til antisemittisme, ghettoer og progromer. Den største forbrytelsen mot dem var holocaust. Men gjennom alt dette, bevarte de håpet om landet sitt. Et land de nå endelig har kommet tilbake til og har bygget opp igjen som sitt eget hjem.
Han blir nesten høytidelig når han har oppsummert 3500 år på noen setninger. Så sier han stille:
– Samtidig tilhører jeg det palestinske folket. Min familie er også flyktninger, spredt omkring i Midøsten, De palestinske territoriene, Jordan, Syria Libanon, Dubai, London, USA og Australia.
– Må du distansere deg fra følelsene du får for ditt eget palestinske folk når du representerer det israelske synet i den offentlige debatten?
– Jeg tror det faktum at jeg føler smerten til folket mitt gjør meg bedre til det jeg gjør. Jeg ønsker sterkt at de skal få et bedre liv, at de skal bli kvitt undertrykkelsen til Hamas, sier han og forteller om religiøs intoleranse, om forfølgelse av homofile og radikalisering av samfunnet.
– Vil det være rett mot palestinerne å la Hamas vinne fordi de bruker sivile som menneskelige skjold. Nei, Israel må vinne denne krigen av hensyn til den palestinske framtiden, sier han.
– Hva gjør det med deg å bli sett på som en forræder?
– Jeg og søsknene mine ble opplært av foreldrene våre i hvordan vi skulle tenke, ikke hva vi skulle tenke. Foreldrene mine ville nok aldri ha gjort det jeg gjør. Men de ville visst at mine valg var basert på gode intensjoner og verdier.
LES MER OG BLI MED I DEBATTEN: – Ubegrunnede påstander om rasisme, skriver Erik Hillestad.
Bildet av Gud. Det andre som skjedde på videregående var at George Deek sluttet å tro på Gud.
– Jeg hadde et forenklet bilde av ham. Du vet, den gamle mannen med skjegg, en farsfigur som alltid vet hva som er best. Jeg fikk det bare ikke til å henge sammen. Men det endret seg veldig da jeg begynte å studere.
Deek studerte statsvitenskap og juss. Og fikk jødiske venner som hadde en helt annen tilnærming til religionen enn han hadde hatt.
– I islam er overgivelse et hovedpoeng. Kristendommen ligner på det punktet, fordi skillet mellom skaperverket og skaperen er så grunnleggende. Noe av det spesielle med jødedommen er at du kan diskutere med Gud. Jeg elsker det utgangspunktet.
Deek lister opp Abraham, Moses, David, Jona og profetene.
– Når Gud bestemte noe, aksepterte de det ikke bare. De kom med motargumenter. Ikke for å avvise ham, men med gode intensjoner. Og de fikk Gud til å endre mening.
Han sier at gudsbildet i barnetroen hans ble for passivt.
– Det får en til å vente på at han åpenbarer sitt svar. Jeg mener et religiøst menneske bør ha profetens rolle: Ikke en som går i kloster, som isolerer seg, som lar seg opplyse og betjene av Gud. Da er du selv i sentrum. Profeten bærer menneskenes sak fram for Gud, diskuterer med ham, og bringer tilbake Guds budskap ved å tjene menneskeheten.
Kristen igjen. Deek kom tilbake til det greskortodokse fellesskapet.
– Jeg skjønte at jeg ikke kunne plassere seg utenfor min egen historie og mitt eget samfunn. Det var en del av meg enten jeg ville det eller ikke. Nå er min tro veldig kristen, veldig ortodoks, men likevel noe helt annet enn kristendommen jeg vokste opp med. Jeg føler det er rom for det innenfor den kristne troen.
– Og hvordan gikk det med gudsbildet?
– På hebraisk er ordet for himmelen «shamaim». Det er flertall av «sham», som betyr der. Himmelen betyr altså «der, der og der», altså overalt. Når vi sier at Gud er i himmelen, da mener vi at han er overalt. Vi er alle deler av en stor energi, en stor kontinuitet som er guddommen selv. Du kan se Gud i alt og alle, det er min personlige tro.
– Så dine diskusjoner med Gud skjer egentlig med alle dine omgivelser, eller er Gud over det skapte?
– Han er alt. Det er ikke noe forbi Gud. Han er uendelig og evig, begreper vi ikke har forutsetning til å forstå.
– Uendelighet og evighet forstås gjerne som matematiske begreper. Er Gud teoretisk på samme måte?
– På en måte. Den eneste måten å komme nær Gud på, er gjennom å samle små biter av det store bildet ved hjelp av språket. Det er vårt beste verktøy, ingen ting er mer hellig enn det.
Han blir ivrig igjen, og sier at språket eksisterte før mennesket ble skapt.
– Det er altså mye mer enn et kommunikasjonsverktøy. Jeg tror at kraften av skapelse er kraften av ordet. Derfor er den jødiske og shiamuslimske måten å diskutere tekstene på så kraftfull. Jeg savner det i kristendommen.
Han ler.
– Det er en grunn til at jeg ble advokat og diplomat, for å si det sånn.
