Beskytteren

Som liten gikk hun under kallenavnet «Nordhus», etter forsvarsadvokaten Alf Nordhus. Moren og storesøsknene la merke til at hun alltid tok side med den svake part, og hadde sterk empati og rettferdighetssans. Det har ikke gått over.

– Å se den urettferdigheten som natur, dyreliv og mennesker blir utsatt for, gir meg lyst til å kjempe på vegne av dem som ikke kan kjempe for seg selv.

– Ertet de deg?

– Nei, jeg vil ikke si at jeg ble mobbet. Siv er syv år eldre, og broren min ett år yngre enn henne. De var veldig tette og jeg attpåklatten. De var blåruss, og jeg rødruss. De har alltid vært veldig økonomidrevet og studerte økonomi. Jeg er blitt framstilt som den godtroende, naive, godhjerta aktivisten. Men jeg lever godt med det. Det er gode verdier.

Liv i fjæra

Hun var mye i fjæra som liten, lette etter krabber og dykket ned i sjøen. Med faren som bodde i Sverige, så hun på fugler og dyrespor, naturprogrammer på TV og drømte om fisketurer de skulle ta på Finnmarksvidda.

De fikk aldri dratt på vidda. Faren var syk i flere år. Da hun var 12, døde han.

– Det tror jeg har preget meg veldig. Både for ønsket om å drive med det jeg gjør i dag, men også hvordan jeg takler sorg, motgang og smerte. Jeg kan lukke meg veldig inne. At jeg i så ung alder mistet noen jeg var så glad i, var så vanskelig at jeg kapslet det inn. Jeg ønsket ikke å forholde meg til det. Jeg hadde en sorgprosess og gråt, men mye ble innestengt.

– Var det ekstra vanskelig fordi foreldrene dine da var skilt?

– Nei, det tror jeg egentlig ikke. Jeg var såpass liten, knapt fire, da de gikk fra hverandre. For meg førte det til at jeg fikk et veldig tett forhold til mamma, og et veldig tett forhold til pappa, men et ulikt forhold. Jeg hadde dem oftest for meg selv når vi var sammen.

Hun tror farens død er noe av grunnen til at hun er svært redd for å miste noen og ikke være der når det trengs.

– Nå blir dette veldig personlig. Da han lå på sykehuset den siste tiden, sa han til meg at han ikke ville at jeg skulle gå fra ham. Han var livredd for hva som da kom til å skje. Han trodde ikke at han kom til å overleve. Og det gjorde han jo ikke. Det har nok gjort at jeg er nesten fanatisk opptatt av å stille opp, og får fort dårlig samvittighet hvis jeg ikke stiller opp for venner og familie. Det er tidvis litt krevende med travel jobb i tillegg.

– I det som kan virke som litt egosentrerte tider, kan det vel også være en god ting?

– Ja, absolutt. Flere burde være opptatt av å gi og tenke på noe annet enn seg selv. Man får mye igjen. Man føler at man er del av noe større, og at man kan gjøre en forskjell i et annet menneskes liv, eller for natur eller dyr.

Livsoppgave

Å gjøre en positiv forskjell er meningen med livet, tror Nina Jensen. Mens trikken tar oss opp fra Oslo sentrum til Ekeberg med litt utsikt over byen, innrømmer hun at hun jobber mye. Nå som det forhandles om statsbudsjettet, går mye tid med til å snakke med politikere.

– Jeg har bestemt meg for å vie mitt liv til å skape en endring og sørge for at vi faktisk tar vare på livsgrunnlaget vårt, på planeten. Det er ikke en ni-til-fire-jobb. Det er døgnkontinuerlig.

Om hun skulle ville vie livet til kampen for kloden har vært et eksistensielt spørsmål. Særlig da hun ble spurt om å ta over som generalsekretær for WWF (Verdens naturfond) i 2012, måtte hun tenke.

– Både samboeren min og jeg ønsker oss barn, og vi har ikke lagt det bak oss. Jeg måtte spørre meg hva det å legge opp til det presset og løpet som man gjør i en slik posisjon betyr for meg, samboeren og familien min, og det å få barn.

Men hun var egentlig aldri i tvil om at hun ville si ja.

– Eksistensielle spørsmål av mer religiøs art har jeg vel aldri hatt de dype refleksjonene rundt. Vi har i og for seg vokst opp i et kristent hjem med barnetro og en mor som sang «Kjære Gud, jeg har det godt» før vi sovnet, men religion har liksom aldri tatt meg.

Hun deler mange av verdiene i mange av religionene, og spesielt kristendommen. Man skal ikke stjele, og hedre sin far og mor.

Utdannelsen ble marinbiologi med bachelor i Australia og master ved Fiskerihøgskolen i Tromsø. Studiet av naturens små byggesteiner har ikke skapt behov for en tro.

– Jeg tror på evolusjon. På ett eller annet tidspunkt kan man spørre seg hva og hvordan og reflektere mye, fordi det på ett eller annet nivå er noe mer, uten at jeg klarer å sette fingeren på hva det er.

Å forklare utviklingen av arter og mennesker er én ting. Det blir verre når det kommer til hvordan universet er skrudd sammen.

– Det er så store tanker at jeg kan bli litt satt ut av å tenke på det. Jeg har også tanker om døden. Hva skjer da? Det synes jeg er vanskelig å tenke på. Jeg har et litt anstrengt forhold til døden, kjenner jeg. Sånn sett kunne jeg ofte ønske at jeg var mer religiøs eller hadde en tro, fordi det kanskje ville gi meg mer ro på den biten der.

Verden under vann

Det som får henne til å koble av, er å være til skogs uten mobildekning, eller å være under vann.

– Da kobler hjernen helt ut. Det er en masse spennende ting å se og du er i en helt annen verden, sier dykkeren.

Men hun er også glad i kontraster og ytterpunkter. Hun liker kulturlivet, liker å være på fest med venner, eller invitere folk på middag.

– Men oppgavene ligger alltid der og kverner. Det er vanskelig å skru helt av.

– Får musikk deg til å slappe av?

– Ehm, både og, vil jeg si. Jeg er en person som blir veldig lett rørt. Avhengig av dagsformen kan musikk bidra til å sette meg helt ut, eller få meg til å koble av. Hvis jeg hører spesielt sterk eller rørende musikk, kan tårene bare komme sprutende ut, fordi jeg tenker: Hva er det vi driver med? Hvorfor gjør vi dette?

Hun har brukt hardrock til å gjøre seg kampklar foran debatter. Det fungerte godt i en av favorittdebattene mot Ola Borten Moe (Sp) som olje- og energiminister.

Bestevenner

I kampen for klimaet synes hun det går bra på noen måter. Saken får større oppmerksomhet, regjeringen sier at klima er den viktigste saken som skal gjennomsyre alt, og næringslivsledere er frampå.

– Men så er det noe med alvoret som man ikke fullt ut tar inn over seg. Vi har ventet såpass lenge med å gjøre noe, at vi må gjøre mye mer. Mange, meg selv inkludert, er bekymret for hvordan dette skal gå.

Hun nevner de over 20 millioner menneskene som er drevet på flukt av naturkatastrofer, mange basert på klimaendringer. Det blir mer ekstremvær, tørke, vanskeligere å produsere mat, vanskeligere tilgang på vann og hardere kamp om ressursene.

– Ingen av oss kommer til å være uberørt av dette. Så snakker man om at det koster så mye å gjøre miljøtiltak. Nei, det er ikke å gjøre noe som er dyrt.

Moren er opptatt av å holde familien samlet, og én gang i uken spiser storfamilien middag sammen.

– Det er ikke alltid man har tid til å sitte ned fire timer hver gang og skravle. Men selv i dag hvor vi er ganske travle, og spesielt Siv, som er minister, klarer vi likevel å prioritere det. Det er verdifullt.

I yngre år var broren Tom en av bestevennene hun var mye sammen med. I voksen alder er Siv blitt en av hennes aller beste venner.

– Selv om vi har litt ulikt politisk ståsted, deler vi mange av de samme verdiene. Vi har mye vi kan lære av hverandre, og kan be om råd innen ledelse, livsutfordringer og andre ting, noe som er kjempefint.

Nøkkelen er å skille sak og person.

– Siv brenner like mye for sin sak som jeg gjør for min. Det tenker jeg at man skal ha respekt for. Selv om jeg selvfølgelig mener at jeg har rett, er det ikke gitt at det er sånn. Ingen har hevd på sannheten. Å kunne respektere folk selv om de har et annet synspunkt enn man selv har, er viktig. Det betyr likevel ikke at det alltid er lett.

Mens lillesøsteren har blitt framstilt som den naive før, er kanskje noe i ferd med å snu. I alle fall har hun sett en helomvending hos broren Tom Einar Jensen, som nå jobber i et amerikansk selskap som utvikler drivstoff av solenergi.

– Han har de siste årene lidenskapelig argumentert og sagt til meg: «Nina, aner du hvor dårlig det står til på planeten egentlig?!? Er du klar over hvor mange døde soner det er? Det er skikkelig ille!» Jeg sier at dette har jeg prøvd å si i noen år, men velkommen etter.

– Tror du han har lettere for å nå inn til storesøsteren din?

– Ja, det tror jeg. Hun hører nok hva jeg sier, men om hun tar det fullt ut inn over seg, er jeg ikke sikker på. Når det både er han og meg, slår det nok litt sterkere, fordi han også har vært mer lik henne i tankegangen og mer drevet av profittjag og at vi skal ha økonomisk vekst og utvikling. Men vi skal ikke stoppe all utvikling, vi skal bare ha en litt annen utvikling, som er bedre.

Gud gråter

Da Nina Jensen for andre gang søkte jobb i WWF, la hun ved en eske med vitaminpiller med egen etikett: «Vita-Nina». Hun hadde jobbet tre år som frivillig for organisasjonen, ved siden av masterstudiene og full jobb i reklamebyrå. Etiketten advarte mot at pillene kunne skape avhengighet, men at virkningen var gode naturvernresultater, optimisme og kreativitet. Nina Jensen bare ville jobbe i WWF. Jobben var hennes den dagen masteroppgaven var levert.

– Det er en veldig fin organisasjon med ekstremt dedikerte mennesker. Det gir et annet arbeidsmiljø enn i en profittdrevet organisasjon. Her jobber alle for et større mål, som dreier seg om noe eksistensielt som gir et annet samhold.

Da WWF internasjonalt feiret 50 år i 2011, holdt den sørafrikanske erkebiskopen og fredsprisvinneren Desmond Tutu en tale. Han snakket om hvordan Gud av og til ser ned på vår verden, ser de grusomme tingene vi gjør mot hverandre og skaperverket, og gråter. Men så ser Gud WWF, og et smil brer seg over Guds ansikt og han sier: «Ahhh, ahhh! Disse hjelper oss tilbake til det jeg alltid sa skulle skje, at vi er skapt for å leve sammen og ta godt vare på denne verden. Takk, WWF!»

– Det var bare en så utrolig fin tale. Uansett om man tror på Gud eller ikke, tenker jeg at hadde jeg vært Gud og sett ned på det fantastiske skaperverket som kloden faktisk er, og på utviklingen de siste femti til hundre årene, er det ingen tvil om at jeg ville grått.