Begjærsterapi

Denne uka så jeg Korsveien på kino. Her møter vi 14 år gamle Maria, som vokser opp i et lite kirkesamfunn som er mer katolsk enn Paven. Johann Sebastian Bach er akkurat innafor, men ellers har menigheten et noe angstbitersk forhold til det aller meste.

Jesu lidelsesvei, Via Dolorosa, er tradisjonelt delt opp i 14 bønnestasjoner. Filmen Korsveien er på tilsvarende vis delt opp i 14 «holdeplasser». For hver scene kommer Maria litt nærmere sitt eget Golgata – korsfestelselsstedet.

I den første scenen møter vi henne under konfirmasjonsundervisningen. Elevene sitter spredd rundt bordet slik disiplene omkranser Jesus i Leonardo da Vincis maleri «Det siste måltid». – Bli en kriger for Kristus, oppfordrer pateren, og tilrår tukt, offer og selvdisiplin. Deretter setter han Maria på prøve: Trenger hun egentlig den sjokoladekjeksen hun nettopp grep etter? Husk at veien til himmelriket er brolagt med avkall og forsakelser, lille venn.

LES OGSÅ: Tenåringsjenta som ofrer seg for Jesus

Vrengebilder

Begjæret er lidelsens årsak, sier buddhismen. Frelsen består derfor i å slukke begjæret. Det er ikke vrient å finne bibelske holdepunkter for det samme: «De som hører Kristus til har korsfestet sitt kjøtt og blod sammen med lidenskapene og begjæret», står det for eksempel i Paulus' brev til galaterne. Eller denne uttalelsen, som tilskrives apostelen Johannes: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke kjærligheten til Faderen i ham.»

Det er altså en enkel sak å finne skrifthenvisninger som advarer oss mot «lidenskapen» og «begjæret». I «Korsveien» bikker denne «begjærsreguleringen» over i det asketiske, for ikke å si anorektiske. Filmen er slik sett en rystende oppvisning i hvordan ideer om frelse og forløsning kan konverteres til egne vrengebilder.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Grunnappettitt

For om du slår opp i Bibelen, er det nøyaktig like lett å finne eksempler på det livsbejaende: «Så gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med glede i hjertet! (…) la oljen flyte over ditt hode! Nyt livet med kvinnen du elsker» (Forkynneren). Eller Paulus enda en gang: «Alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!»

På den ene siden: La oljen flyte over mitt hode. På den andre: Korsfest mitt kjøtt. Eller buddhismen som snakker om «begjærets rastløse og ulykkelige klamring til ting og tilstander». Umiddelbart virker det kanskje vanskelig å forene disse posisjonene. Gudskjelov for at vi har Augustin. Hans omvendelsesskrift, Bekjennelser, har blitt lest som en kristen «begjærsterapi».

LES MER: Råsterkt om skadeleg tru

Mennesket er podet med en grunnappetitt og tørster etter det evige, det gode og det skjønne, hevdet Platon. Han kalte denne drivkraften for eros. Augustin fortsetter der Platon slapp, og deler den samme kraftkilden (amor) i to. Den første er kjærligheten til det høyeste gode (caritas), mens cupiditas er den dennesidige kjærligheten, som retter seg mot det timelige. Augustins løsning er å «bøye begjæret» fra cupiditas til caritas, «slik en bekk med kurs for søle og brakkvann i stedet ledes inn i hagen for å gjøre den vakker og fruktbar». Det er altså ikke noe galt med «bekken» som sådan. Tvert om.

Eller som Luther skal ha sagt: «Mens jeg drikker mitt krus wittenbergerøl, har evangeliet sitt frie løp!».