Åpenbaringen

Det er oppstilling i skolegården på St. Paul’s College i hovedstaden Windhoek i ­Namibia. Året er 1989, apartheidsamfunnet lever og landet har ennå ikke blitt selvstendig. De nederlandske munkene råder over skolen med hard hånd.

Blant de 150 skolebarna er det to nye fjes i rekkene, søstrene Marte (14) og Ellen (11) Michelet. De har reist hit med sin mor, Toril Brekke, som arbeider for frigjøringsbevegelsen Swapo. Det er første dag i skoleuniform, og nå kikker de fortvilt på hverandre fra hver sin rekke. Det er tid for fadervår. Ingen av jentene kan bønnen.

Familien, som også inneholder far Jon Michelet, er bunnsolid forankret i ateismen, og religiøse ritualer har aldri vært tema. Ingen aftenbønn på sengekanten, ingen gullfisker i garnet på søndager, ingen kristendomsundervisning i skolen, ikke et fadervår hvisket om natten, ikke en bestemor eller bestefar som gikk i kirken på julaften. Selv ikke oldemoren i Sauda var en troende.

Marte folder hendene og begynner å mumle i kor med de andre.

«Fadervår du som er i himmelen ha det fint i himmelen takk for i dag kan jeg få popkorn til lunsj og sånn og du vet ...»

LES OGSÅ: Hjernen er alene

Muslim og jøde

Når Dagbladet-kommentatoren og forfatteren Marte Michelet står i den offentlige meningsstormen, handler det som oftest om hva hun ikke tror på. Anders Behring Breivik hevdet under 22. juli-rettssaken at Michelet «føler et så stort hat mot vår kulturelle arv at hun har valgt å konvertere til islam». Michelet dementerte. Etter hennes Brage-belønnede bok Den største forbrytelsen – om ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust, har mange fått det for seg at hun er jøde. Michelet dementerer igjen og igjen.

Også nå starter hun med å dementere.

– Jeg tror ikke på en Gud. Jeg tror ikke det finnes en styrende vilje, sier hun.

Reaksjonær gubbe

Mørke klær, mørke briller, mørkt hår – og ute mørkner det. Den lille reise­kofferten står ved hennes side. Hun tok toget til Oslo med pappa Jon. Snart går reisen videre til samboeren og lille Leila (3) i Sverige.

– Nå må du fortelle hva du faktisk tror på.

– Jeg tror på de naturvitenskaplige forklaringene – med betoning på tror. For en lekperson som meg, er det umulig å verifisere Big Bang-teorien. Jeg velger å feste lit til at det de sier er riktig.

Michelet mener at så lenge man må være kvante­fysiker for å forstå teorien om hvordan verden har oppstått, er «den ateistiske arrogansen» problematisk.

– Richard Dawkins har blitt en reaksjonær gubbe som sitter der som en slags ridder og øser ut forakt. Men det er mye som ligger utenfor det vi kan forstå. Selv om man går tilbake til det store smellet, så vet vi ikke hva som var før det. Hele tiden finner vi ut nye ting. Det gjør at jeg synes det er vanskelig å være skråsikker. Men jeg synes det er minst like vanskelig å tro på ideen om en bevisst kraft, og jeg er ikke agnostiker.

Hun trekker pusten. – Men mest av alt: Jeg synes ikke det er så viktig.

LES OGSÅ: Ble sint og såret

Snauklipt og skråsikker

Det er den voksne Marte som snakker. Som 17-åring var alt annerledes. Den gang tok jenta med det snauklipte hodet det som en personlig krenkelse at andre trodde på Gud.

– Jeg var en skråsikker ateist som ville avvikle kristendommen. Det var viktig for meg å ta fra folk illusjonen om at det finnes en styrende vilje. De som trodde på noe sånt var jo så dumme.

Michelet skynder seg å legge til at det ikke varte lenge. Vendepunktet kom da hun var 19 år og gikk på kokkelinja på Sogn videregående skole i Oslo. I klassen var det ei jente som var Jehovas vitne.

– Jeg hadde irritert meg over henne i flere uker. Hun sa ting som jeg syntes var dumme, og en dag måtte jeg bare konfrontere henne med aggressive dustespørsmål, sier hun.

Det endte med at jenta løp gråtende vekk. Da skjønte Michelet at hun hadde gått for langt. Hva var poenget med å ydmyke henne på den måten?

Samtidig begynte hun å jobbe i kvinneradiokanalen RadiOrakel, som holdt til i Blitzhuset. Der jobbet også Åsmund Bakkevig, sønnen til den kjente presten Trond Bakkevig. En gang sa hun noe ­negativt om kristne i en bisetning. Bakkevig stoppet henne og spurte hva hun mente med det? Han var kristen og kjente seg ikke igjen i det hun sa. Det endte med en lang prat.

– Jeg fikk skrelt av meg ganske mange lag med fordommer. Problemet var at jeg aldri hadde kjent noen kristne. Jeg manglet ansikter som kunne fronte troen.­ Nå skjønte jeg at man kunne være en kul person som hang i de samme miljøene og likte den samme musikken som meg, samtidig som man var kristen. Så jeg takker Bakke­vig-familien for innsatsen, sier hun og ler.

Inn i sekt

Faren Jon Michelet forteller at hjemme diskuterte de absolutt alt – bortsett fra tro og tvil.

– Det er helt sant. Det er sikkert fordi ingen har hatt noen avvikende meninger. Alle har vært avslappende ateister, sier datteren.

– Det skapte litt oppstyr da du ville bli med i Hare Krishna?

– Haha, det er jo bare tåpelig, men pappa husker det så godt. I det miljøet jeg var i som ung, var det noen som hadde en dragning i den retningen. En gang la jeg igjen en lapp hjemme og sa at jeg dro for å melde meg inn, forteller hun.

Ateistfaren ble fortvilet. Det tok tre lange dager før spøken ble avslørt.

– Pappa var nok mest redd for at en sekt hadde fått klørne i barnet hans. Jeg tror ikke han ville reagert så sterkt hvis det var en kristen menighet. Men av alle sekter, er Hare Krishna den siste jeg skal melde meg inn i. De har en ekstremt patriarkalsk struktur, og skårer lavt på alt jeg setter høyt, sier hun.

LES OGSÅ: Klippefast kaptein

Livskrise

I 2008 ga faren ut boka Brev fra de ­troende. Bakgrunnen var en rekke brev han hadde fått fra kristne mennesker etter han hadde blitt intervjuet om troen sin i Vårt Land, det samme intervjuet som datteren er med i nå. Da han ble livstruende syk, tok han fram brevene og begynte å utforske sin egen ateisme. Holdt den vann? Datteren sier at hun aldri har testet sin ateisme så sterkt.

– Det var sykdom og dødsangst som førte til at pappa skrev den boka. Mitt inntrykk er at det er da ateister tenker gjennom slike spørsmål. Jeg har aldri vært i en så prekær livskrise, sier hun.

– Hva med da samboeren din Ali Esbati var på Utøya i 2011? I mange timer visste du ikke om han var levende eller død.

– Selvsagt ba jeg i de timene. Men ikke i den forstand at jeg la meg på gulvet og ba til en Gud jeg trodde på. Det er et allment repertoar i den vestlige kulturkretsen at vi reagerer med kristen atferd, sier Michelet.

Nevnt av terroristen

20. juli 2011 var høygravide Michelet på Utøya. Det var dagen Anders Behring Breivik egentlig planla å utføre massakren. I avhøret som ble gjort med Breivik kvelden 22. juli, nevnte han Michelet: «Vet dere hvem som var her i forgårs? Det var Marte Michelet. Dette er ikke uskyldige mennesker.» Senere kom det fram at planen var å likvidere Michelet, Jonas Gahr Støre eller Gro Harlem Brundtland.

Men det var samboeren Ali som var på øya da angrepet skjedde. Og timene gikk uten at han ga lyd fra seg. Michelet var på en måte sikker på at han var død mens hun satt i bilkøen mot Sundvolden Hotel. Samtidig hadde hun et slags håp.

– Hva legger du i at du ba?

– Jeg gikk sånn...

Hun knuger hendene sine, lar dem gli fra hverandre, og knuger dem på nytt.

... mens jeg sa «kom igjen, kom igjen, kom igjen, kom igjen». I den grad jeg kan forestille meg det, tenker jeg at troende har noen følelsesbånd som dirrer mot en adresse. De følelsesbåndene har vi alle sammen, og særlig vi som kommer fra den kristne kulturkretsen. Mine er også koblet opp, men de når ikke fram til noen. Det var mer en slags messing i dundrende tomhet, en visshet om at barnet mitt aldri kom til å ha en far. Nå gikk det heldigvis ikke slik.

Hun løfter høyrehånda og banker i bordet.

– Dette er forresten min eneste overtro. Jeg må banke i bordet.

LES OGSÅ: Beskytteren

På en mareng

– Hva er det vanskeligste med livet?

– Vel, eksistensen i seg selv er jo et helvete ... Nei, haha, det er ikke så sterkt. Men det er jo veldig vanskelig å være i live.

– Det må du forklare.

– Altså, jeg har i utgangspunktet et veldig godt liv, og jeg nyter å være i live. Men det å være en organisk materie som rusler rundt, som skal gå i oppløsning og bare forsvinne, er jo dypt problematisk. Jeg er ikke redd for å dø ...

Hun banker i bordet.

– ... men livet er jo tungt og fullt av veldig mye vanskelig og fælt. Er ikke det noe alle er enig om? Jeg har aldri vært suicidal, men jeg kan forstå at folk kan tenke «skal jeg gidde det her». Jeg synes det er vanskelig å leve på en etisk bra måte. Det er alle de små tingene, alt man tviler på. Er jeg en god mor? Er jeg en god venn? Forbruker jeg for mye? Alle valgene. Det er mye tomt med det å leve ...

Hun avbryter seg selv og beklager at hun ikke klarer å si noe fornuftig om dette. Likevel prøver hun igjen.

– Det er mye lidelse i verden. Og så sitter jeg helt øverst på en marengs, får lov å skrive ting, og hvor både jeg og barnet og mannen overlevde i en situasjon hvor mange mistet sine. Det er ikke så gøy.

– Har du dårlig samvittighet for at det gikk bra?

Hun blir stille og smiler matt. Det ser ut som om hun veier fram og tilbake inni seg. Så skjærer hun igjennom:

– Nå må jeg ta en røyk.

Åpenbaringen

Mens Michelet røyker utenfor stamstedet «Lompa» på Grønland i Oslo, kan vi reise tilbake i tid til Zambia – helt tilbake til 1985. Det er på tide å fortelle om hennes eneste religiøse opplevelse. Dette var før hun jugde på seg å være baptist i Namibia, men samtidig med at søsteren Ellen jugde på seg å være adventist.

I Zambia bodde det også en norsk, kristen familie med tre døtre. De var ikke misjonærer, men barna var ivrige på å vinne Marte og Ellen for Jesus og ga dem oppbyggelige bøker. Ni år gamle Marte hadde allerede slukt alle bøkene på det norske konsulatet. Bobsey-barna, Nancy Drew, Hardy-guttene. Nå kastet hun seg over kristenlitteraturen, og syntes det var helt topp. Alle historiene handlet om at Gud grep sterkt inn i barnas liv. Like etterpå opplevde hun selv å bli grepet.

Det må ha vært en lørdag eller en søndag. Det var formiddag og mamma Toril var hjemme. Marte satt på rommet sitt, hun husker ikke om hun leste eller gjorde noe annet. Plutselig følte hun at det kom et lys inn i rommet, et lys som etter hvert strømmet inn i kroppen hennes. Tårene kom, og med dem redselen. Niåringen ropte ned til moren i første etasje, som løp opp til datteren.

«Mamma, jeg har blitt kristen!»

Stemmen skalv av gråt og sorg.

«Hvorfor det», spurte moren.

«Fordi Gud har kommet og nå er jeg kristen, og det er ikke dere og da kommer dere til helvete.»

Følelsen forsvant nesten like fort som den hadde kommet. Barnerommet lyste aldri opp igjen. En overdose kristen litteratur? I dag tror hun det.

Godhet bryter sammen

Michelet er ferdig med å røyke, og vi må tilbake til ondskapen. Den som rammet familien hennes på Utøya. Og den som hun de siste to årene har viet seg til i arbeidet med boka Den største forbrytelsen.

– Hvor kommer ondskapen fra?

– Det har jeg lurt på mange ganger mens jeg har jobbet med ­holocaustprosjektet. Jeg tror ikke på en satanisk kraft, men samtidig er den bibelske beskrivelsen av ondskap at noe får overtaket. Og det skjer. Folk gir etter eller skaffer seg en moralsk grunn for å gjøre onde ting. Men jeg bestemte meg tidlig for ikke å forsøke å løse det ondes problem, sier hun.

– Tror du på det som mange kaller «det gode i mennesket»?

– Ja, det tror jeg veldig på. Forskning viser at vi handler solidarisk og med nestekjærlighet, og at verdensbildet til Ayn Rand, hvor alle bare tjener seg selv, ikke finnes i naturen. Vi er i utgangspunktet empatiske og solidariske. Holocaust var summen av hundre­tusenvis av gale moralske veivalg. Så finnes det situasjoner hvor det gode i mennesket bryter sammen. Sånne samfunn har vi skapt i menneskehetens historie, men som oftest gjør vi ikke det.

– Har arbeidet med Holocaust gjort noe med deg?

– Det er ganske mange bilder jeg ikke kan få av netthinnen. Jeg har blitt lettrørt. Det skjedde vel etter Utøya.

Sabel i hånden

Når Michelet er ute og reiser, liker hun å oppsøke hellige steder. Hun tror at så lenge man har et snev av oppfinnsomhet og sensitivitet, kan man kjenne på en sakral stemning – om man er aldri så ihuga ateist.

– Det går an å oppleve åndelighet uten at det er knyttet til noe doktrinært eller et verdensbilde. Jeg kan oppleve det i en synagoge, i en moské, i en katedral eller bare når folk snakker om det, sier hun.

Av Dagbladets lesere får hun kjeft for ikke å stå på avisens tradisjonelle linje med sabelen i hånden i møte med religion.

– Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå hengivelsen som ligger i å bli frelst i voksen alder, og jeg synes ikke det er noe suspekt ved det. Jeg tenker mer at det er et skifte av bein, heller enn noe helt motsatt. At du lener deg mer inn mot håp og hengivenhet, sier hun.

– Hva skal til for at du skal tro på Gud?

– Akkurat nå kan jeg ikke forstille meg at det er mulig. Jeg har store intellektuelle problemer med det, men man skal aldri si aldri. Jeg vil være ydmyk her, men samtidig ikke kokettere med Vårt Lands lesere og si «kanskje, kanskje». Der er jeg ikke. Det må skje et slags jordskjelv for at jeg skal bli religiøs. Og vi får håpe at det ikke skjer.

Hun banker i bordet flere ganger.

Følg oss på Facebook og Twitter