Svak vekst 
i Norge –
 eksplosjon 
i sør

– Pinsebevegelsen? Den har jeg ikke noe forhold til.

Hannah Salvador (19) er jusstudent på førsteåret. Midt i Oslo-gryta, sammen med fire medstudenter, sitter hun på en barkrakk i et lokale som ser ut som en hvilken som helst kaffebar i ­hovedstaden. Rundt bordene­ summer stemmer til dempet bakgrunnsmusikk. Bak disken står en mannlig barista klar til å diske opp de 19 ulike drikkene som er listet opp på en tavlemalt vegg. Men en åpen dør innerst i lokalet røper at noe er anner­ledes: Den fører inn til menighetssalen til Filadelfiakirken Oslo.

I over ett år har Norges største pinsemenighet drevet Barratt kaffebar. I helgene fylles stedet opp av møtedeltakere. På hverdagene har kaffebaren blitt et naturlig samlingspunkt for blant andre jusstudentene i nabolaget. Men at pinsevenner står for driften har ikke jentene fått med seg.

– Jeg har jo sett at det er en sal her med et kors og lys i, men jeg har ikke tenkt over det ytter­ligere, sier en av dem.

LES OGSÅ: Mener mange menigheter må dø

Et sted for å innta kaffe latte­ og cappuccino har imidlertid vist seg å fungere som én av flere døråpnere til menigheten, ifølge pastor Andreas Hegertun. De siste ti årene har de opplevd vekst: Fra å være 50 deltakere på en gjennomsnittlig søndagsgudstjeneste, teller de i dag 800. De fleste nye er unge mennesker.

– En pinsemenighet må være i kontinuerlig utvikling og forandring for til enhver tid å være i dialog med kulturen man lever i, sier han.

Pinsevenner i mindretall

Nettopp denne tilpasningsdyktigheten er én av årsakene til at pinse­karismatisk kristen­dom har blitt et enormt fenomen­ verden over, mener religionsforskere.­ Pinsevennene, som kjennetegnes ved en særlig erfaring av Den hellige ånd, voksendåp, tunge­tale, profetier og helbredelse, ­teller i dag nærmere 600 millioner kristne, ifølge forsknings­instituttet Pew Forum i 2011. Dermed utgjør de den nest største grupperingen i den globale kirke etter Den katolske kirke.

Men tallene må nyanseres,­ ­understreker Terje Hegertun.
Han er førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet, far til pasto­r ­Andreas Hegertun – og selv pinse­venn.

– Trolig er bare mellom 130 og 150 millioner medlemmer av pinsesamfunn, slik vi kjenner dem fra blant annet Skandinavia og USA. Innenfor det samlede, pinsekarismatiske landskapet er de klassiske pinsevennene underlig nok kommet i mindretall, påpeker han.

Man kan likevel snakke om en enorm vekst når også to andre grupper tas med i beregningen, ifølge Hegertun:

• De er enten del av eksisterende kirkesamfunn, danner nye kirkesamfunn eller blir stående helt fritt i ulike former for nettverkssamarbeid. En del av disse er megakirker og er lokalisert i storbyer.

• I tillegg finnes det store, k­arismatiske bevegelser innenfor de etablerte kirkene. Disse hører til tradisjonelle kirkesamfunn, som lutherske, anglikanske og katolske, men deler preg med pinsebevegelsen.

– Først ved å slå sammen disse sekkebetegnelsene kan vi kanskje snakke om at pinsekristne utgjør en gruppe nærmere halvparten så stor som Den katolske kirke, sier Hegertun.

LES OGSÅ: Prest fikk opphold, pastor måtte dra

– Hva er det ved denne kristen­domsformen som appellerer?

– Det finnes det flere forklaringer på, ifølge Hegertun.

Moderne musikk

– Den sterke, demokratiske profilen som mange pinsekristne har, kan nok virke tiltrekkende på mange.­ Skillet mellom lek og lærd er nærmest visket bort. Du trenger ingen lang, teologisk utdannelse for å være pastor. De er dess­uten frimodige i å utfordre sine medlemmer til frivillig arbeid. Gjennom involvering ligger et vekstpotensial.

Pinsevennkulturen er dessuten­ tilpasningsdyktig, peker han på.

– Pinsevennene tilhører en ung kirke som ikke har tunge, liturgiske tradisjoner å ta hensyn til. Dermed kan de for eksempel­ tilpasse seg nåtidens musikkstil. De har korte beslutningsprosesser for å gjøre endringer. Sammen­likner du en større pinse­menighet i dag med hvordan den så ut for 50 år tilbake, så er det en helt annen form for gudstjeneste i dag, forklarer han.

I Norge kommer denne omstillingsevnen blant annet til uttrykk gjennom den norske Pinsebevegelsens årlige ­lederkonferanse LED, som starter i dag.

– De siste årene har 
norske pinsevenner hatt en bevisst satsing på barne-­
og ungdomsarbeid. Fordi pinse­vennkulturen er fleksibel ble det mulig å slå sammen den gamle­ predikantkonferansen med en konferanse som var mer skredder­sydd for barne- og ungdomsledere.

Hegertun mener også pinsevennenes diakonale bevissthet, særlig i andre deler av verden, slår an.

– Man kommer ikke bare til en høymesse og går igjen, men man involveres i et fellesskapsliv som også hjelper folk rent materielt og sosialt, sier han.

LES OGSÅ: Ønsker kjønnskvotering

Svak vekst i Norge

Men at for eksempel Filadelfiakirken i Oslo kan rapportere om flere møtedeltakere, er ingen selvfølge. I Vest-Europa og USA har antall klassiske pinsevenner stagnert, ifølge Tormod Engelsviken. Han er professor i misjonsvitenskap ved Det teologiske Menighetsfakultet.

– Hvorfor dette skjer, finnes det lite forskning på. Kanskje har pinsebevegelsen blitt så etablert i Vesten at den har mistet det sterke, spontane preget som den har i det globale sør. Kanskje skyldes det også endrede kultur- og samfunnsforhold og ikke minst folks endrede forhold til religion. Det kan også tenkes at det er en blanding av begge deler, sier han.

Raskest vokser den pinse­karismatiske retningen i Latin-Amerika, Afrika sør for Sahara og i mange asiatiske land. Der stiller de pinsekristne med også andre sterke kort i ermet, mener professoren.

– Den pinsekarismatiske ­bevegelsen vokser først og fremst på grunn av det som gjør den til det den er. Kulturene og menneskene i det globale sør er sterkere preget av en religiøs virkelighetsoppfatning, og den pinsekarismatiske bevegelse har svar på spørsmål som andre kirker ikke har vært så opptatt av.

For eksempel har Pinse­bevegelsen fremhevet personlig, ­religiøs erfaring, peker han på. De har også «vektlagt hvordan Gud griper inn i menneskenes liv her og nå på en måte som tar på alvor den overnaturlige dimensjonen som allerede ligger i kulturen».

– Åndelige opplevelser og sterke følelser har en stor plass i gudstjenestene. Dermed appellerer nok pinsekristendommen mer enn hva tradisjonell kristendom, som ofte er mer teoretisk, gjør. Pinsekristendommen gir svar på eksistensielle religiøse spørsmål, som forholdet til ­åndeverdenen, spørsmål om ­helbredelse, Guds ledelse og ­åndelig kraft, sier Engelsviken.

LES OGSÅ: Drømmer om å få kontakt med nye mennesker

Stor makt

Pinsekristne er dessuten langt mer misjonerende enn de fleste andre religiøse retninger. Det mener Gina Lende, stipendiat i religionshistorie ved Menighetsfakultetet. Hun leverte nylig en doktorgrad om pinsebevegelsens utvikling internasjonalt.

– Mange religioner er evangeliserende, men pinsebevegelsen har hatt stor oppmerksomhet omkring dette helt fra begynnelsen av. Det er én av grunnene til at de har vokst så raskt, mener­ hun.

Parallelt med bevegelsens ­store tallmessige vekst, har de pinsekristne på få tiår gått fra å være i periferien av samfunnet til å bli en sentral aktør økonomisk, kulturelt og politisk i flere land, peker hun på i doktorgrads­avhandlingen.

Lende har sett nærmere på to land med sterk vekst av pinsevenner: Nigeria, hvor man regner med at 20-30 prosent av den kristne befolkningen tilhører denne retningen – og det mellomamerikanske landet Guatemala, hvor opp mot 40 prosent antas å være pinsekristne.

– Fram til 1970- og 1980-tallet var de pinsekristne i disse landene­ mest opptatt av det «åndelige», ikke det som var av «verden». De skulle derfor ikke delta i politikk, eller gå på kino eller ha en stor karriere utenfor kirken. Dette har endret seg. I dag har begge land hatt presidenter som er pinsevenner. Pastorer har etablert egne partier. Pinsekirker eier dessuten både universiteter, skoler, helseinstitusjoner, trykkerier, TV- og radiostasjoner.

Helbrede ebola

Men utviklingen har ikke bare vært positiv.

– Stadig vekk blir pastorer ­beskyldt for å være økonomisk korrupte, og for å gi ukritisk støtte­ til tvilsomme politiske ledere, ifølge Lende.

– De blir også kritisert for måten de forkynner på, legger hun til.

Fremgangsteologi er en teologisk retning som i sterk grad betoner at gudsrelasjonen skal gi målbar framgang her og nå, og at Gud hjelper dem som har en sterk og sann tro. I sommer kom det for eksempel frem at nigerianske pastorer hevder at de kan helbrede ebola ved hjelp av «hellig­ vann» og håndspåleggelse. «Disse pastorene er eksempler på farene ­ved disse­ nye, ­moderne mega­kirkene som egentlig er kirker for profitt. Som de sier i Kenya: Vil du bli fort rik, start en kirke», uttalte Rune Mjølhus, stedlig representant for Norsk Luthersk Misjonssamband i Øst-Afrika, til Vårt Land.

– Denne enorme oppmerksomheten omkring endring og håp, kan holde på medlemmer lenge, men ofte klarer de ikke innfri det de lover, sier Lende.

Tungetalende katolikker

Foreløpig ser ikke det ut til å hindre vekst. I Latin-Amerika, hvor katolisismen tradisjonelt har stått sterkt, blir stadig flere pinsevenner. Det viser tall fra Pew Reserach like før jul.

I løpet av få tiår er andelen­ ­katolikker i Latin-Amerika falt fra mer enn 90 prosent til ­under 70 prosent. Vinnerne på det ­religiøse markedet i Latin-Amerika er protestantismen. To av ti ­latinamerikanere regner seg som protestanter. De dras mot pinsekirkene, som ikke minst i Brasil har hatt en eksplosiv vekst. Hele to av tre protestanter­ på kontinentet regner seg som pinsevenner.

– Også i Nigeria og Guatemala­ har andre etablerte religioner og kristne trosretninger måtte ta innover seg at de mister mange medlemmer fordi de går over til pinsemenigheter. Både tunge­tale, livlig musikk og hånds­påleggelse er nå både vanlig og tolerert i mange katolske kirker, sier Lende.

LES OGSÅ: Ber frikyrkjene droppe vigslar

Kompenserer

For den globale­ kirke har karismatikken blitt så viktig at de skylder de pinsekristne en takk, mener første­amanuensis Terje Hegertun.

– Denne kristendomsformen kompenserer i noen grad for nedgangen i andre kirker – særlig i vest, sier han.

Engelsviken er enig i det, men vil på sin side ikke gi de organiserte pinsekirkene all ære for at karismatisk pregede kirker vokser­ mest.

– Karismatisk kristendom oppstår ofte i møtet mellom lokal kultur og Bibelens fortellinger, der for eksempel undere, helbredelser, bønnhørelser, visjoner og drømmer er viktige. Når man ­leser eller hører om Den hellige ånds gjerning i Bibelen og selv opplever noe av det samme i dag, vokser det ofte spontant fram en karismatisk kristendomsform.

Han mener Kina er et godt ­eksempel på det.

– Der har en karismatisk preget kirke bestående av husmenigheter vokst fram, stort sett uten direkte påvirkning fra pinse­venner eller karismatikere­ i andre deler av verden.

Døper i kar

I kafeen til Filadelfiakirken i Oslo er en latterkule det nærmeste vi kommer en karismatisk opplevelse. Den brer seg rundt bordet med de fem jusstudentene. De har fått spørsmål om hva slags inntrykk de har av Pinsebevegelsen.

– Jeg vet jo at vi har lært noe om dem på skolen, prøver Martine Walde (19) seg, men gir opp fort opp forsøket på et videre ­resonnement:

– Nei, dette vet jeg ikke noe om.

En av de andre jentene får imidlertid en assosiasjon:

– Jeg hadde en lærer i religion som var pinsevenn – og hun var ganske sær. Blant annet var hun ofte og besøkte Dødehavet, sier hun, og forteller at klassen også besøkte menigheten hennes.

Følg oss på Facebook og Twitter!

– De døper voksne folk. Det vet jeg. De døper folk i et kar.

Studentene ler.

– Ja, da lærte vi noe nytt i dag også, sier Emilie Larsen (19).