Prest og pårørende stadig oftere uenige om innholdet i begravelsen

– For noen faller det nok tungt for hjertet ikke å få spilt av den musikken de vil.

Gravferdskonsulent Pål Jølstad har akkurat tatt et siste, ­mysende blikk på blomster­kransene han nettopp har dandert rundt en hvitbeiset kiste.

LES MER: Her er de mest populære begravelsessangene

Jølstad befinner seg i Bøler­ kirke i Oslo denne formiddagen. Først om halvannen time starter den kirkelige begravelsen, men allerede nå er ­enkelte pårørende på plass i ­lokalet. Et familiemedlem øver inn en av låtene til visesangeren Erik Bye. Fra pianokrakken, like ved kisten, synger han klokke-rent: «Dagen i dag – den kan bli vår beste dag».

Pårørende ønsker i økende grad å ta regi om sine avdødes gravferder, melder begravelsesbransjen.

– Men stadig oftere er pårørende og presten uenige­ om hva som skal være tillatt. Det gjør at også kristne velger bort gravferd i kirkelig regi til fordel for seremonier hvor de har langt større valgfrihet.

BLI MED I DEBATTEN: – Kjell Elvis passer godt i kirkelig begravelse

Velger bort salmene. Det sier Gunnar Hammersmark, direktør i Virke Gravferd, bransjeorganisasjonen for norske begravelsesbyråer. Organisasjonen representerer omlag 300 medlemmer, det vil si 90 prosent av alle gravferdsbyråene i Norge. Blant dem er temaet oppe til diskusjon:

– Kirken blir i dag utfordret av en ny generasjon pårørende som ønsker ikke-kirkelige elementer i gravferden. Ofte er ­musikken et konflikttema. For de etter­latte står ikke nødvendigvis 
salmer øverst på ønskelisten, men alt fra Erik Bye til DDE – ja, kort sagt det som høres på radio og som den avdøde hadde­ et forhold til, forteller Hammersmark.

Populærmusikk. Det er i dag den lokale prest og organist som sammen avgjør hva som skal tillates ved begravelser i kirken. I Bøler kirke denne formiddagen­ har presten gått god for musikk­innslagene til ­familien. Men det som er tillatt i én kirke, trenger derfor ikke være det i annen.

– Selv blant prest og organist i samme menighet kan det være uenighet, sier Hammersmark.

– Hva dreier uenighetene seg om?

– I enkelte tilfeller strider innholdet i låtene mot hva Den norske kirke står for, sier direktøren. Han lister opp:

Pårørende ønsker at stykker som betød mye for den avdøde skal spilles av på CD.

Og for å gjøre begravelsen ekstra­ personlig:

Enkelte vil ha en bilde- eller filmfremvisning av den avdødes liv på storskjerm.

Andre ønsker at minneordene­ skal få større plass.

Skurr på anlegget. Oppsal ­kirke i Oslo er blant dem som har en noe mer restriktiv holdning til bruk av CD i gravferd. Hos dem «er det ikke rom for å spille av musikkopptak» i gravferden, står det på nettsiden ­deres.

– For noen år siden hadde jeg en begravelse hvor jeg opplevde­ å bli overkjørt av begravelses­byrået. Sammen med pårørende hadde de bestemt at det skulle avspilles låter fra en CD. Det viste seg å være mislykket. ­Anlegget skurret, og det som kom ut, passet ikke inn i sammenhengen. For meg ble dette en uverdig begravelse. Etter det bestemte jeg meg: Jeg vil gjøre det jeg kan for ikke å utsette folk for noe lignende, sier sokneprest Kåre Skråmestø.

Når pårørende foreslår CD-avspilling utfordrer han dem derfor til å tenke alternativt.

– Levende musikk er bedre, og i Oslo er det ikke vanskelig å finne gode utøvere.

Plastblomster på kisten. Magne­ Draagen,­ domkantor i Nidaros­domen, er også blant dem som mener CD-avspilling ikke passer seg i et kirkerom.

For fem år siden var han assi­sterende domkantor i Oslo. Sammen med flere organister i Oslo og Akershus skrev han brev til begravelsesbyråene­ i området: «Avspilling av forhåndsinnspilt musikk ved ­kirkelige seremonier er i utgangspunktet et fremmedelement og tilrådes ikke.» I Dagbladet gikk han ut med denne sammenlikningen: «Du legger ikke plastblomster på kista».

Fortsatt står Draagen for den samme holdningen:

– Innad i kirken er det en diskusjon om hvorvidt en begravelse er en offentlig gudstjeneste eller ikke, men ifølge kirkens ordning er gravferd en «kirkelig handling av gudstjenestelig karakter» – og det er mitt utgangspunkt. Musikken har da flere funksjoner: Den skal trøste­ og lindre, men den har også en ­sakrifisiell funksjon: Den er noe vi gir tilbake til Gud, og det kan vi ikke uten videre la en CD-spiller ta seg av, sier domkantoren, og kommer med nok en sammenlikning:

–  Det ville for eksempel være utenkelig å forholde seg til leste­ bønner i gravferden på samme måte: «Nå setter vi på en CD-plate med en bønn og lar presten gå hjem.» Selvfølgelig er det å strekke det langt, men det har mye av det samme i seg: Hvis vi mener alvor med kirkemusikken, må vi ta på alvor at vi ikke bare er der for å dekorere folks liv. Dypest sett er kirkemusikk fremført i en gudstjenestelig handling en bønn til Gud.

Hakk i Ole Ivars. – Har du forståelse for at det kan være vondt for pårørende å få avslag på sangvalg?

– Jo, og det ser jeg og har ­empati med det. Men å være en kirke som skal være troverdig, innbærer at vi av og til må si nei til ting. Det viktigste er å kommunisere til de pårørende på en god måte hvorfor vi ønsker bruk av levende musikk. Det er helt avgjørende – og krever selv­følgelig tid, sier Draagen.

Jan Willy Løken, administrerende direktør i Jølstad begravelsesbyrå, er enig i at levende musikk er et godt utgangspunkt for en begravelse, men han tror også CD-avspillinger kan ha en stor verdi:

– Det kan være på sin plass å spørre: Hva er levende musikk? At utøverne puster og har puls, eller at den musikken som spilles­ treffer hjertene til de som er der? Det trenger ikke være en motsetning her. Hvis jeg skal prioritere hva jeg synes er viktigst, så er jeg ikke i tvil: Vi må ivareta de pårørendes behov.

Til det svarer domkantor Magne Draagen:

– Musikk på CD kan absolutt­ tale til hjertet, men en levende musiker som er tilstede i den aktuelle handlingen har mulighet til å vise empati i situasjonen­ og tilpasse fremføringen, noe en CD-spiller ikke kan. Jeg husker en begravelse hvor Ole Ivars «Jag trodde änglarna fanns» ble avspilt, men så var det hakk i platen. Platen ble forsøkt avspilt på ny, men stoppet opp igjen. Også en tredje gang stanset den opp. Plutselig spiller­ man av feil sang, volumet blir for høyt eller­ for lavt.

Følsomt tema. Vårt Land har vært i kontakt med en rekke begravelsesbyråer rundt i landet. Flere bekrefter at særlig musikk er et konflikttema som går igjen.

Å kjøre en restriktiv linje kan få alvorlige konsekvenser for Den norske kirke, er det flere som tror.

I fjor ble 92 prosent av dem som døde i Norge bisatt med en kirkelig gravferd i Den norske kirke. At de kristne trossamfunnene er så å si enerådende på feltet, er imidlertid ingen selvfølge i fremtiden, mener Ida Marie Høeg. Hun er forsker ved Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) og forsker på endringer i gravferdskulturen.

– Selv om de fleste i Norge i dag ønsker en begravelse med et kristent innhold, kommer antallet­ trolig ikke til å være like­ høyt som i dag, sier Høeg.

En undersøkelse som Statistisk sentralbyrå gjorde i 2013 viser at hver femte i den norske befolkning ønsker å bli begravet­ med en ikke-religiøs gravferd når de dør. Tallene er langt ­lavere for den eldre enn for den yngre alders­gruppen.

– Og i og med at mange unge ønsker begravelse uten religiøst innhold, vil nok etterspørselen etter slike gravferder v­ære større i fremtiden enn de er i dag., sier Høeg.

Pose og sekk. Tilbake i Bøler kirke har gravferdskonsulent Pål Jølstad gått ut av kirkerommet. Med snart 30 års fartstid i bransjen er han ikke i tvil om hvilken retning gravferdene kommer til å ta:

– Jeg tror det blir mer av de livssynsåpne seremoniene. Folk vil ha både i pose og sekk: Et kristent innhold, men med større rom for å sette sitt personlige preg over gravferden.