Tjener fett på frivillighet

Stian Amadeus Antonsen betalte tusenvis av kroner for å få jobbe på et barnehjem i Sør-Afrika. Han er ikke alene. De siste årene har det blitt en trend blant norske ungdommer å reise til u-land for å jobbe frivillig. Det har en rekke selskaper sett sitt snitt til å tjene gode penger på. Hvis man er villig til å betale opp mot 7.000 kroner i uka, kan hjelpelystne ungdommer få prøve ut bistand i noen uker. Pengene ender blant annet i internasjonale reisebyråer, som tar seg betalt for å formidle frivillig arbeid.

– Vi er en ren, kommersiell organisasjon, men vi som jobber her er ikke pengedrevet. Vi er en gjeng engasjerte mennesker, sier Solfrid Hanna, landdirektør for Projects Abroad Norge.

Selskapet er ett av verdens største på frivillighetsturisme, og har en årlig omsetning på godt over 100 millioner kroner.

Kritisk professor. Prisen for å jobbe en uke på et dagsenter ligger på opp mot 7.000 kroner. Da betaler ungdommene flybilletten, lokal transport, overnatting hos vertsfamilie, forsikring og halvpensjon.

På Universitetet i Oslo sitter Trond Nordby, professor i statsvitenskap. Han er kritisk til tilbudene om å betale seg ut til fattige land for å være frivillig:

– Dette gir en favorisering av de som har råd til å gjøre slikt, samtidig som det er en tilsnikelse av billig arbeidskraft.

Kommersielle selskap. I Norge er det i hovedsak tre kommersielle selskaper som tilbyr frivillighetsturisme: Kilroy, Goxplore og Projects Abroad. Alle bekrefter ovenfor Vårt Land at frivillighetsreiser er svært populære.

– Tjener dere gode penger på folks nød?

– Dette er ikke noe vi tar godt betalt for. Vi dekker de kostnadene vi har, jeg kan jo heller ikke jobbe frivillig hele livet. Dette er ingen luksusindustri, sier direktør Hanna i Projects Abroad Norge.

Også i Goxplore har de en lignende forklaring:

– Vi har et lite mellomlegg mellom de reelle kostnadene og det som betales inn, men det skal være så lavt som mulig. Vi skal tilby kvalitetsprodukter, så vi får fornøyde frivillige, sier Siren Bodin, daglig leder i selskapet.

Mer enn strandferie. Kilroy videreformidler kun tilbud om frivillig arbeid fra internasjonale leverandører og organisasjoner.

– Vi penger gjennom provisjon og markedsføring av programmene, sier Flavia Forster, daglig leder i Kilroy Norway AS.

Alle de tre understreker at de synes det er en flott trend når unge vil hjelpe i u-land.

– Dette er mer meningsfylt enn den vanlige strandferien. Dette er en fin aktivitet og man utvider horisonten, sier Forster i Kilroy.

Kritisk til barnehjemsjobb. – Det er ikke lett å komme utenfra og skulle hjelpe mennesker i en kontekst du ikke kjenner selv. Det er en fin ting å kunne gjøre, men man skal ikke overvurdere effekten, sier Stian Amadeus Antonsen.

Han er en av dem som har betalt for å få være frivillig i et land med store fattigdomsproblemer. Antonsen jobbet på et dagsenter utenfor Cape Town i Sør-Afrika.

– Det forsvinner nok en del penger i diverse ledd. Jeg tror lite gikk rett til barnehjemmet jeg jobbet på.

Ser problemer. I dag ser Antonsen at det er flere problematiske aspekter ved slike reiser.

– I ettertid sitter jeg igjen med spørsmål om hvor stor effekt oppholdet har for barna. I Norge blir man sett på som snill når man reiser på turer som dette, men for barna er det kanskje vanskelig. Det er tross alt barn som allerede har blitt forlatt av sine foreldre. Nå blir de igjen forlatt av nye voksne annen hver uke. Jeg ser for meg at de får tilknytningsproblemer.

Han reiste gjennom stiftelsen Atlantis Utveksling da han var i Cape Town i 2009. Denne er ikke kommersielt drevet, men prisen for en reise ligger på omtrent samme nivå som hos de kommersielle selskapene. Han anslår at han betalte mellom 10.000 og 15.000 kroner for et opphold på seks uker.

Ser fordeler. Likevel påpeker Antonsen at industrien bærer med seg en rekke fordeler.

– Dette senteret ville jo ikke hatt mulighet til å drifte mer enn et minimalt tilbud om det ikke var for de mange frivillige. Samtidig gir det andre positive ringvirkninger. Jeg studerer nå i Sør-Afrika fordi jeg ble så glad i landet da jeg var her forrige gang. Jeg spiser på lokale restauranter, og støtter lokalt reiseliv. Samtidig har jeg fått en økt forståelse for landet, konstaterer Antonsen.