Slem pike

Kvalmen ligger som en klump i magen. Konstant på lur, klar til å velte frem. Sykehussengen er blitt en kantrende båt. Hver bevegelse et sjanglende skritt mot rekka for å spy. Men det hjelper ikke. Hun har spydd 40 ganger om dagen i tre måneder nå. Slangene med intravenøst er det eneste som holder henne fast.

«Nå dør jeg», tenker 34 år gamle Kristin Gunleiksrud, og bestemmer seg. Det er natt til 1. påskedag, og i timene som følger frem mot morgenen, vet hun at dette svangerskapet kan hun ikke gjennomføre. Når legen kommer, skal hun be om abort.

Vondt minne

Hyperemesis gravidarum, såkalt ekstrem svangerskapskvalme, var noe man døde av før i tiden. 18 år er gått siden den lange natten, men Kristin Gunleiksrud Raaum kan fortsatt føle på kvalmegufset. Det vonde minnet om hvor desperat man blir. Hun har reist seg siden den gang, inntatt lederstillinger, kirkelige verv. I dag har hun hjemmekontor. Norske kirkeakademiers generalsekretær styrer skuta fra en villa i Asker, der sjenerøse vinduer konkurrerer om å slippe februarlyset inn på morgenkvisten.

Tonene fra en selvkomponert Spotify-liste strømmer ut i rommet. Gunleiksrud Raaum tenker bedre slik.

– Hva tenker du når jeg sier ordet «tro»?

– Troen er uforklarlig. Jeg er opptatt av at man ikke skal belegge, dokumentere eller bevise tro. Tro er å kaste seg ut på de tusen favners dyp. Den står i motsetning til mange av de andre menneskelige målestokkene vi har, fordi den ikke lar seg rangere.

Hun sier at det ikke handler om hvor prektig, klok eller moralsk man er.

– Tro er tillit og overgivelse, det er forsoning. For meg er troen det bitte lille, nesten usynlige, utspringet som jeg har kloret meg fast til når jeg har vært i ferd med å falle ned i en bunnløs brønn. Jeg finner aldri troen i det sterke, det rasjonelle eller – for å bruke et grusomt ord - det vellykkede.

LES OGSÅ: Kristin Gunleiksrud Raaum fikk ny tillit i Kirkerådet

Ikke solskinnsbarn

En salig blanding av Beyoncé, Odd Børretzen og Billie Holiday akkompagnerer tankene, setter liksom sving på snakkingen. Og det er ikke vanskelig å se for seg fire år gamle Kristin, der hun med den største selvfølgelighet inntar prekestolen idet folk er i ferd med å forlate kirken.

«Forskjellen på Jesus og julenissen, er at når julenissen kommer spør han: Er det noen snille barn her? Men når Jesus kommer spør han: Er det noen slemme barn her? For Jesus er mest glad i de slemme barna» preker Drøbak kirkes første kvinnelige prest.

– Jeg tenkte fryktelig mye på Gud da jeg var fire år. Den prekenen rommer hele mitt liv og hele min tro, på mange måter. Jeg har aldri trodd at Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn. Tvert i mot.

Når foreldrene kjeftet på lille Kristin, tok hun det ofte med knusende ro. Innerst inne visste hun jo at Gud holdt med henne, at han forstod.

– Det gjorde at jeg var mindre ensom. Gud har for meg vært den som ikke fordømmer meg, som aldri snur ryggen til. Den eneste som kan møte meg i mørket – helt fra jeg var liten.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ut av tåka

Hjemme i Asker kjemper kunst og krusifikser om den lille veggplassen som ikke er vinduer. På benken står en skål fylt til randen med champagnekorker.

– Vi feirer ofte, livet og kjærligheten, og tar vare på korkene, smiler hun.

– Gjennom store deler av mitt voksne liv har jeg vært veldig opptatt av at troen bodde i nabolaget til borgerligheten. Det har kanskje å gjøre med at jeg bor i Asker. Jeg har hatt perioder da jeg var så opptatt av å leve et ytre, vellykket liv at troen min ble borte i tåka. Men når jeg har reist meg opp og kommet ut av tåka, så har troen og Gud fortsatt vært der.

Prestedatter-opprør

Med en far som var prest, vokste Gunleiksrud Raaum opp med en selvfølgelig frimodighet til troen. Hun har aldri tvilt, selv om troen i perioder har gjemt seg for henne.

– Følte du det noen gang som en belastning å være prestedatter?

– Å ja, fyjameg. Jeg har hatt et ganske klassisk prestedatter-opprør, men det kom ikke av at far var streng eller stilte krav til hvordan jeg skulle leve. «Du som er prestedatter» har jeg hørt mye. Det førte bare til at jeg gjorde enda mer av det jeg ikke skulle gjøre.

– Hva gjorde du da?

– Jeg skal ikke si jeg var mye på fylla, men det var mye festing da jeg var 15. Og jeg skjønte at opprøret var ganske sunt. Siden har jeg hatt det med meg. Jeg får klaustrofobi av stereotypier av hvordan en kristen skal være. Jeg har opplevd i voksen alder å bli konfrontert med at min livsførsel ikke er så kristen utenpå. Det har såret meg, men nå ler jeg bare av det.

LES OGSÅ: – Ingen penger fra Kirkerådet til Åpen folkekirke

Gnagende løgn

For fire år siden døde hennes daværende mann Erling av kreft. Kort tid etter møter hun kjærligheten igjen.

– Vi hadde møtt hverandre før, for 20 år siden. Da våget vi ikke å åpne oss for hverandre, men kjærligheten overvintret. Johan er ikke kristen, men gjennom min kjærlighet til ham, er troen sterkere og modigere enn noensinne. Han har vist meg at overfor den du elsker må du være hudløst ærlig, for å kunne stå som den du er. For meg handler også tro om nettopp det. Å være hudløst sann overfor Gud.

Senere tok hun med seg sin overvintrede kjærlighet til kirken.

– Å komme til kirken med den store kjærligheten, se dørene gå opp og kjenne i hele kroppen at Guds armer åpnet seg for meg, kjentes så usannsynlig riktig og godt. Jeg tror ikke ekteskapet skal være forbeholdt noen få, og vil kjempe for at kirken ikke skal sette denne typen grenser mellom mennesker, presiserer hun.

– Noen ser deg som den «liberale hærføreren» i kirken. Hva ligger bak behovet for å heve kirketaket?

– Jeg føler en voldsom forpliktelse nå som jeg er i en posisjon hvor jeg blir hørt – av og til i hvert fall. Det at jeg har erfart å føle meg marginalisert i kirken. At jeg har opplevd hva det vil si å måtte lyve om hvem jeg er. Og at jeg har opplevd å måtte kjempe for kjærligheten. Alt det har åpnet Jesu ord for meg.

Gunleiksrud Raaum sier hun kjenner en sterk forpliktelse til å stå opp for dem som ikke opplever å bli anerkjent i kirken.

– Mange mennesker opplever at livene deres ikke er bra nok for kirken. Men Jesus snur jo den moralske verdensorden opp ned. Hans ord og handlinger om ikke å gjøre forskjell på folk, er så sterk. Jeg er selvfølgelig klar over at mange kommer frem til andre konklusjoner enn meg.

Sønn i kjelleren

Villaen i Asker er fortsatt fylt av toner. «All the single ladies» ljomer ut i rommet. Gunleiksrud Raaum plotter seg fram til en ny spilleliste. At mange har andre konklusjoner, lever hun godt og tett med. I etasjen under sitter sønnen Håkon som er med i Humanistisk Ungdom.

– Hva tenker du om at han har kommet frem til en annen konklusjon enn deg?

– Det er heftige diskusjoner ved middagsbordet rett som det er. Men han er så moden, reflektert og lyttende og møter meg med respekt. Det blir det kjempespennende samtaler av, hvor jeg må presses til å begrunne sider ved mitt syn.

– Hverken sønnen eller mannen din er kristne. Må du dra til himmelen uten dem?

– Dette er vanskelig, for noen vil jo ta avstand fra alle tanker om livet etter døden. Jeg skal ikke prøve å dra dem med meg inn i himmelen, kjempende og skrikende. Men jeg tror ikke på et liv etter døden for de få og utvalgte. Jeg tror på Guds nærvær og fellesskap, uten at jeg kan definere det noe videre. Jeg har tillit til Gud, og det er mer enn nok. Og jeg er ikke redd for døden.

Sprekker

Det hender Kristin Gunleiksrud Raaum går i kirken og føler seg helt tom. Da går hun hjem og setter på Tom Waits. I den mørke, brustne stemmen finner hun glimt av Gud.

– Jeg tror ikke på noen sterk åpenbaring av Gud som et sammenhengende, logisk system. Jeg tror på Gud i glimtene. Eller som Leonard Cohen sier «There is a crack in everything, that's how the light gets in». Jeg tror på Gud i sprekkene.

For det er først og fremst gjennom musikken og kunsten Gunleiksrud Raaum søker Gud. En av de sterkeste formene for gjenkjennelse finner hun i Donatellos 1500-talls skulptur av Maria Magdalena – fremstilt som en sliten, nedbrutt kvinne med pistrete hår og dårlige tenner.

– Første gang jeg så skulpturen, var jeg lamslått. Jeg så glimtet av Gud i dette nedbrutte mennesket. Jeg finner det samme i kunsten som i Bibelen. Noe som trekker meg dypere inn i en forståelse av hva troen og livet er.

Gudsnærvær

I Søm kirke utenfor Kristiansand henger Kjell Nupens bronsekristus. En forreven skikkelse som henger i løse luften, på en slik måte at skyggen av kroppen hans former korset. En glassfrise går gjennom taket og bak alteret.

– Her spiller lyset med Vårherres fyrverkeri. Og her henger denne nedbrutte bronsekristusen som er korsfestet på sin egen kropp. Viktige og sterke uttrykk for troens realitet og mysterium, presiserer Gunleiksrud Raaum, som selv har gått i bresjen for mer samtidskunst i kirken.

– Det er egentlig ikke så viktig hvor gammel kunsten er, så lenge det ikke blir ufarlig. Det må ikke bli dekorasjon. Samtidskunstnere kan også formulere troen på en måte som gir meg et glimt av Gud.

– Har det vært hendelser i livet hvor du har opplevd et spesielt gudsnærvær?

– Ja.

Og det er her vi kastes tilbake til sykehuset for 18 år siden. Det er blitt morgen. Hele natten har hun kjent på kvalmen og vissheten om at dette svangerskapet ikke går. Nå faller de første solstrålene inn på en påskelilje i vinduskarmen. Sammen med solstrålen faller det også en tanke i hodet hennes: Jeg kan ikke ta liv i denne høytiden, der livet vinner over døden.

– I det samme øyeblikk som tanken slo ned i meg, kjente jeg hvordan kvalmen stilnet. Jeg er veldig skeptisk til mirakel- og helbredelsesfortellinger, men for meg ble svangerskapet en veldig sterk opplevelse av et gudsnærvær. Det gjorde meg i stand til å holde det ut. Slik gudsnærværet alltid har holdt meg oppe, når jeg har vært i ferd med å falle.