Samlet på tvers av tro

– Det er interessant at til tross for den store variasjonen i tros- og livsynssamfunn i Norge, både blant religiøse og sekulære 
organisasjoner, så står vi sammen om dette. I klima­saken deler vi den samme ­etiske grunnholdningen, og kravene til hvilke veivalg Norge skal ta, sier Knut Refsdal.

Generalsekretæren i Norges Kristne Råd får tydelig støtte fra Anne Sender, sekretariatsleder i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og mangeårig forstander i Det mosaiske trossamfunn:

– Klimasaken er et av spørsmålene det er lett å være enig i på tvers av tro. Grunnsynet om at vi alle er forvaltere går som en grunntone i alle tros- og livssynssamfunnene, sier Sender.

LES OGSÅ: – Vårt forbruk er ikke bærekraftig

Etikken må inn

Sammen med ni andre tros- og livssyns­organisasjoner overleverte Refsdal og Sender en klima­appell til klimaminister Tine Sundtoft før avreise til klimaforhandlingene i Peru.

Her stiller de tydelige krav ­
til hva som bør være klima­ministerens ambisjoner:

– Etiske spørsmål må få større plass i forhandlingene, og ­Norge må ta sin rettferdige andel av ­ansvaret. Det innebærer betydelige kutt i utslipp på hjemme­bane, og mer ­penger til klimatiltak i fattige land, ­sier Refsdal.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ikke bare tall

Tros- og livssynssamfunnenes stemme utgjør en betydningsfull motvekt i forhandlingene, mener Refsdal:

– Vi trenger det religiøse språket i klimaforhandlingene. I forhandlinger som ellers er preget av tall, teknikk, byråkrati og statistikk, er det nødvendig at det også finnes et annet type språk, som kan løfte perspektivene, ­sier han.

Generalsekretæren mener det religiøse språket minner oss ­
om betydningen av etikk, 
felles forvalteransvar og soli­daritet med fattige mennesker som blir rammet av klima­endringer.

LES OGSÅ: Mener spiritualiteten lever i naturen

Nedfelt i boka

At forvalteransvar for naturen er nedfelt i troen, er alle trossamfunnene enige i:

– Respekten for naturen ­kommer fra vår hellige bok, Sri Guru Granth Sahib Ji. Her står det at Gud finnes i alle. Det ­tolker vi som at vi må ­elske, ­respektere og ta vare på naturen, sier Rupinder Kaur, en av ­Norges 3.000 sikher som var med og overleverte appellen til Sundtoft.

Ifølge Knut ­Refsdal sier norske myndigheter at tros- og livssynssamfunnene representerer en viktig stemme, som de lytter til.

– Men har engasjementet deres noen reell effekt?

– Når veldig mange religi­øse, trosbaserte aktører, både fra Norge og andre land, er til stede på klimatoppmøtet i Lima, er vi med og gir politikerne det mandatet og den ryggdekningen vi trenger for å foreta ambisiøse valg, svarer Refsdal.

Han utdyper:

– Når politikerne spør seg selv «tør vi dette?», eller lurer på «kan vi sette oss så ambisiøse mål?», kan vi støtte dem opp og si «Ja, gjør det!». Vi kan gjøre de tryggere ved å si at vi vil jobbe for å skape oppslutning rundt dette i våre miljøer.

LES OGSÅ: – Vi drikker veldig mye kaffi

Blir hørt

Klimaspørsmålet er et felt der frivillige organisa­sjoner blir hørt, tror Karl ­Henrik Sivesind, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

Det gjelder også tros- og livssynsorganisasjoner, mener han, men understreker samtidig 
at gjennomslagskraften av­henger av form. Organisasjonene er ­i stadig større grad nødt til vise til kunnskap og gode ­argumenter for å nå fram, sier Sivesind.

– Så det hjelper ikke å komme med utsagn som «at etiske spørsmål må få større plass i forhandlingene». Man må være konkret?

– Ja. Med internett, sosiale medier og et raskere agenda­skifte, blir det viktigere å komme med gode forslag og konkrete handlingsvalg om man vil få gjennomslag for engasjementet sitt, sier han.

LES OGSÅ: Klima-ikon ute av forhandlingene