– Plikt er ikke støvete og kjedelig

– Jeg synes jeg kan fornemme en lengsel etter forpliktelser, noe man kan peile livet etter som ikke bare springer ut fra oss selv, sier Svend Brinkmann til Vårt Land.

Det er med utsagn som dette den danske psykologprofessoren har vekket begeistring i kristne kretser i Danmark. Det kokte i sosial medier i høst og flere danske prester brukte juleprekenen til å lese høyt fra boken «Stå imot», der Brinkmann, som omtaler seg som ikke-religiøs, tar et knallhardt oppgjør med selvrealisering, coaching og et samfunn i konstant forandring.

Nei-hatten

Også her i Norge har Brinkmann fått stor oppmerksomhet. Den nest siste dagen i januar begynte det med store oppslag i Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet og Klassekampen og endte opp i hyggelig passiar med Petter Solberg og Noomi Rapace på Skavlan samme kveld. Hele veien med et spissformulert budskap om å ta nei-hatten på, sparke sin coach og tenke negativt.

Brinkmann er glad for oppmerksomheten, men erkjenner at han ikke nådde igjennom med hovedbudskapet sitt: Forpliktelsen.

– Når vi forplikter oss til noe, får vi et fundament å stå på. Men i dag blir de som står imot den evige omstillingen og forandringen som coacher og terapeuter formidler, sett på som bakstreverske, sier Brinkmann.

Imageproblem

– Tror du på en ny æra for pliktetikken?

– Ja, det tror jeg. Alt vi har lært oss er å lytte til vårt indre. Nå er tiden inne for å bli forpliktet på noe annet enn oss selv, sier Brinkmann.

– Pliktetikkens fremste leverandør gjennom tidene er Immanuel Kant, den prøyssiske filosofen som ikke akkurat var et fyrverkeri av en person. Har pliktetikken et imageproblem?

– Det kan man si. Kant var en punktlig pietist som levde et rigid og systematisk liv, og som person betød han nok ikke mye for andre mennesker selv om filosofien hans har gjort det. Men det finnes andre eksempler, som Nelson Mandela og Mor Theresa, som virkelig levde forpliktende liv, og har hatt en enorm betydning for andre. I min bok prøver jeg også å skrive humoristisk i et forsøk på å vise at plikt og pliktetikk ikke trenger å være støvete og kjedelig, sier Brinkmann.

Ikke nåde

Den danske psykologen tror at grunnen til at vi lett vender oss inn i oss selv for å finne svar, er at psykologien har overtatt mange av oppgavene religionen hadde før.

– Vi går ikke lenger til presten, men til en psykolog eller coach. Vi leser ikke i Bibelen, men i selvhjelpsbøker. Vi søker ikke nåde, men å få suksess på egen hånd, sier han.

Men problemet for psykologien er at den ikke har et hellig, absolutt fundament.

– For å finne dette, vender psykologien seg innover. I boken min argumenterer jeg for at det er en feilaktig oppfattelse, sier Brinkmann.

Hans norske veileder Steinar Kvale, som døde i 2008, pleide å si at «psykologi er sekularisert protestantisme».

– I protestantismen står man alene i sitt forhold til Gud, det er troen alene som gjelder. Også i psykologien handler det kun om å ta for seg individets tanker og følelsesliv. At psykologien er så mye mer utviklet i protestantiske samfunn henger nok sammen med den individualiserte teologien, sier Brinkmann.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Opprør

Han viser til den tyske sosiologen og filosofen Axel Honneth, som mente at tanken om at vi finner svarene i oss selv og bør bruke tid på selvrealisering var en frigjørende kraft under ungdomsopprørets tid på slutten av 60-tallet. Men det som en gang var et opprør mot «systemet» (patriarkatet, kapitalismen, osv.), har i dag blitt forbrukersamfunnets beste venn. Mennesker som står stille bidrar ikke til vekst. Mennesker som er fleksible og foranderlige og konstant opptatt av å utvikle seg, er gull verdt for markedet.

– Ved å si at sannheten finnes utenfor deg, gjør du vel felles sak med prestene?

– Ja, det kan du godt si. Jeg tror meningen med livet ligger i de relasjonene og forpliktelsene vi har overfor andre. Jeg bør ikke spørre om hvem jeg er og hva jeg kan gjøre for å optimalisere livet mitt, men hvem du er og hva jeg skylder deg. Man har forpliktelser overfor andre enten man tror på Gud eller ei, sier Brinkmann.

– Hvordan er det å bli omfavnet av kristne?

– Det lever jeg fint med. Jeg er ikke kristen, men jeg er bevisst på at jeg har vokst opp i et kristent samfunn. De siste årene har det vært en ekstrem, aggressiv ateisme i Vesten som ser på troen på Gud som fjollete. Det vil jeg ikke identifisere meg med. Jeg vil heller omfavnes av prester enn av aggressive ateister.

– Opplever du at ideene om selvutvikling også har sneket seg inn i kristne kretser i Danmark de siste årene?

– Jeg er ingen teolog, men jeg kjenner mange prester personlig som sier at sjelesorgen i større grad blir psykoterapi og spirituell coaching som handler om den enkeltes utvikling. Det synes jeg er et tap. Det er ikke min sak å bestemme hvordan kirken utvikler seg, men hittil har det vært et fristed der man kan kunne komme som det mennesket man var og slippe å utvikle seg. Jeg håper det kan forbli sånn, sier han.

Fristed

Nylig skrev studenten Robert Høgh et innlegg i den danske avisen Politiken:

«I et samfunn hvor det overalt hersker en ekstrem konkurranse mellom individer, støtte jeg på begrepet «ydmykhet» i kirken. Senere oppdaget jeg at ikke bare kirken, men hele kristendommen, via ydmykhet og kjærlighet danner et konkurransefritt fellesskap. Nå gjemmer jeg meg i kirken hver søndag.»

Brinkmann sier denne studentens opplevelser viser betydningen av å ha et fristed fra selvutviklingen og den evige forandringen i samfunnet.

– Mange kristne ser dette. Men så er det også noen som sier at kirken skal følge med tiden, og tidsånden nå er selvutvikling. Det er et knefall for forbrukersamfunnet og konsumentsamfunnet – en fortvilende logikk som ikke hører hjemme i kirken, sier Brinkmann.

Elitært

Men teoriene til Brinkmann møter også kritikk fra kristelig hold. Blant annet mener den danske soknepresten Kristian Bøcker som mener at psykologen lanserer enda en «ta-deg-sammen»-kultur. Brinkmann forstår kritikken.

– Jeg vet at noen oppfatter dette som enda en byrde, at man må gjøre sin plikt i tillegg til å være fleksibel og positiv. Mitt ønske er en mer kollektiv diskusjon. Jeg er ikke ute etter å gi den enkelte mer ansvar – spesielt ikke de med få ressurser, sier han.

Samtidig legger han seg ikke helt flat.

– Det er noe elitært over at det bare er bemidlede mennesker som kan gjøre sin plikt. Hvorfor kan ikke alle mennesker gjøre det? Jeg tror alle mennesker kan realisere de forpliktende relasjonene man har til andre, sier Brinkmann.