Som en julenisse sto bergenseren Trond Mohn fram på Dagsrevyen lille julaften og fortalte at familien hans gir én milliard kroner til Bergen forskningsstiftelse.
Mange nordmenn har skapt seg store formuer de siste tiårene, og antall milliardærer øker stadig. Folk som Trond Mohn er selve idealet som inspirerer rikinger som vil donere deler av formuen til gode formål, mener Karl Henrik Sivesind, sosiolog og forsker ved Institutt for samfunnsforskning.
LES OGSÅ: Folk flest gir mer
LES KOMMENTAREN: Gi deg rik!
Trend
Særlig unge opp til 35-40 år vil bruke formuen til samfunnsnyttige formål, mener Ingrid Stange i bistandsorganisasjonen Partnership for Change.
– De vil ikke bare donere, men engasjere seg aktivt i prosjektene de støtter, sier Stange.
I 2013 hadde Norge for første gang over 200 milliardærer, over halvparten har kommet de siste åtte årene, skriver Bistandsaktuelt. Her er grunnen til at antall stiftelser som deler ut penger har økt kraftig etter år 2000, mener Karl Henrik Sivesind.
LES OGSÅ: Ønsker Robin Hood – ikke sosialdemokrati
Oljepenger
– Oljeøkonomien og skipsrederne har skapt store formuer. Vi ser en kraftig vekst de siste 30 årene, sier Sivesind.
Disse har opprettet stiftelser:
• Private næringslivseiere
• Sparebanker og forsikringsselskap som går fra å være kundeeide til aksjeselskap
• Kommuner med inntekter fra kraftproduksjon
«Bergensmafiaen» kaller Karl Henrik Sivesind dem: Trond Mohn, Grieg-familien, Jebsen-familien, som alle har opprettet stiftelser. Hva er forklaringen på at Bergen har en overvekt av store stiftelser?
– Kanskje næringslivet er mer internasjonalt orientert og har mer kontakt med land der folk oppfatter at veldedighet har en positiv betydning, sier Sivesind.
Gjennom årene har Trond Mohn donert tre milliarder kroner. Det gjør ham til en av Norges største private velgjørere, eller filantroper, som de også kalles.
Tre milliarder kroner er også summen som hvert år deles ut til gode formål fra «pengeutdelende» stiftelser. Til sammen har rundt 3.500 slike stiftelser 84 milliarder kroner i kapital.
LES OGSÅ: – Det fryktelige kan skje alle – også den perfekte
De 876 stiftelsene som yter til forskning og innovasjon har en kapital på 38 milliarder, opplyser Karl Henrik Sivesind. I dette bildet mener han at Mohns ene milliard kroner er «et vesentlig bidrag».
– Pengebingene har blitt større, men har samvittigheten også vokst?
– Det er ikke godt å si. Jeg vil legge vekt på at filantropi i Norge har hatt en treg start. Vi har ikke hatt store, gamle formuer før nå, og det er slike som legges i stiftelser, sier Sivesind.
Han tror det har blitt mer stuereint å være velgjører i Norge. Skepsisen er borte. Mange ser at stiftelsene kan tilføre noe til samfunnet. Man er ikke lenger avhengig av å gå til det offentlige for å få penger til kultur og forskning. Slik spres makt.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Kortsiktig
Ulempen er at mange stiftelser ønsker å støtte i en etableringsfase. For videre drift må det offentlige på banen for å videreføre arbeidet.
– Man kan spørre seg om ballbinger og maskiner til sykehus er den beste måten å bruke penger på. Kunne vi vært bedre tjent med andre formål? Et annet spørsmål er om privatpersoner er best egnet til å fordele penger til gode formål.
– Hvor viktig er det å bli kjent for pengene man gir bort?
– Jeg tror mange kunne fått mer oppmerksomhet. Mange stiftelser har vært lite framme, men har heller tonet ned sine bidrag. Jeg er ikke sikker på at oppmerksomhet er det viktigste for Mohn heller, sier Karl Henrik Sivesind.
