Nyheter

De nye vekkelsespredikantene

Islamkritikken treffer godt i kristne miljøer. De siste ti årene har stadig flere norske forfattere slått alarm om hvordan en kristen, opplyst verden er i ferd med å forfalle.

I går lot kremen av verdikonservative seg oppildne av forfatteren av «Demokrati eller islamisme», Hallgrim Berg. I pausene under Oslo Symposium satt han i foajeen og solgte bøker.

– 25 bøker bare før frokost, skrøt Berg til pressen.

– Forfallsmyten om Islams aggressive komme og elitenes svik har vært i vinden i mange år nå. Men jeg trodde ærlig talt den vinden var i ferd med å avta, sier bokkritikeren Aage Borchgrevink.

Så kom Berg. Og nettopp i kristne miljøer finner han sine lesere. Det sier Jan Opsal, dosent i religionsvitenskap ved Misjonshøgskolen i Stavanger.

– Fordi man her har en ryggmargsfølelse av at alt var mye bedre før. Nå trengs en ny vekkelse.

«For det første vil eg hylle Vestens kultur og demokratiet som styringsfrom, et system som byggjer på ytringsfridom, prinsippet om folkesuverenitet og lovgjeving frå folkets valde representantar. For det andre vil eg opplyse om og åtvare mot ein framadstormande ideologi som står for ein stikk motsatt tenkjemåte: Islamismen, som arbeider for ei totalitær samfunnsordning på grunnlag av Shari'ah». (H. Berg, Demokrati eller islamisme)

En svanesang. Berg føyer seg inn i en rekke av norske forfattere som alle synger den samme svanesangen over en «Europeisk sivilisasjon», mener Borchgrevink som har skrevet en biografi om Anders Behring Breivik.

Han nevner Alarm! av Hanne Nabintu Herland, Selvmordsparadigmet som Ole Jørgen Anfindsen redigerte, Nina Karin Monsen og Gunnar Skirbekks debattbidrag, bloggeren Fjordmans essay. Og manifestet som Anders Behring Breivik skrev.

– Det er sjatteringer her. Ingen støtter selvsagt Breivik. Monsen og Herland er ikke opptatt av islam. Men de overlapper ved å hevde at de politiske elitene har sviktet, og at Europas kristne og opplyste kulturarv er truet. De tangerer eller deler sentrale aspekter av Eurabia-forestillingen, sier Borchgrevink.

Eurabia er et hovedbegrep i islamkritikken – skapt av den fransk-jødiske forfatteren Gisèle Littmann med pseudonymet Bat Ye'Or. Denne kjente islamkritikeren har siden 70-tallet skrevet bøker som i detalj forklarer hvordan Europa forandres til et politisk vedheng til den arabisk/muslimske verden: Et Eurabia som er fundamentalt anti-kristent, anti-vestlig, anti-amerikansk og antisemittisk.

Den amerikanske forskeren Sidney Griffith sier teoriene hennes er blitt en viktig del av politisk debatt ikke bare i Norge, men også i resten av Europa.

– Og ikke minst her i USA hvor hun har talt i kongressen – invitert som ekspert på relasjoner mellom muslimer, kristne og jøder, forteller Griffith.

Littmann startet nemlig karrieren med akademisk forskning på historien til kristne og jøder i Midtøsten. Og Sidney Griffith ble, som verdensledende på dette feltet, tidlig klar over bøkene hennes.

«Europa er for tida nede i kneståande. Eit forvirra, splitta og aldrande kontinent ligg som open mark for islamsk nydyrking og ekspansjon. Islam har ungdom og vilje. Europa har alderdom og velferd.» (H. Berg)

Forfallsmyte til stryk. Littmann kaller Europa for en jødisk-kristen sivilisasjon. Denne sivilisasjonen bærer også med seg viktige sekulære ideer fra opplysningstiden. Nå mener hun at sivilisasjonen har falt: Europa lar seg underkue av islamsk jihad.

Det er det historiske eksemplet som er kjernen i Littmanns forfallsfortelling. For ifølge henne er jihad en mektig politisk kraft som også før har utkonkurrert, og i noen tilfeller helt utslettet kristne og jødiske sivilisasjoner i Midtøsten.

– Hvor innflytelsesrike er hun blant andre historikere?

– Vel. Mange har store problemer med metodene og kildebruken hennes. Det er også hva jeg har kritisert henne for, sier Griffith som i dag arbeider som professor ved The Catholic University of America.

– Hun går til gamle tekster, men siterer bare de kildene som passer henne. Hun utelater det som kanskje ville ført henne til en annen konklusjon. For eksempel siterer hun en tekst som forteller om en by som ble raidet. Hun refererer en passasje om at jøder og kristne blir fratatt eiendeler, men dropper resten av passasjen, der det fortelles at muslimer også ble fratatt sine eiendeler i det samme raidet. Slik bygger hun sin sak mer negativ enn hva kildene egentlig tillater.

– Men er det ikke også legitime spørsmål hun stiller, nemlig hvordan Islams vekst, muslimers styre og deres bruk av islamsk lov har påvirket andre?

– Ja. Etter mitt skjønn er dette legitimt, og jeg har ikke sett andre som har gjort det med hell senere heller. Derfor er hennes forfatterskap viktig, for hun var en av de første som spurte etter effektene av å leve som en dhimmi, sier Griffith.

Dhimmi er en ordning i islamsk lov som gir jøder og kristne rett til beskyttelse og dels indre selvstyre. Til gjengjeld må de finne seg i å leve under storsamfunnets begrensninger. I islam er det bare jøder og kristne som har en slik rett, i kraft av sin status i Koranen.

«Islamofascismen er eit heksebrygg utan like, som tek i bruk dei valdelege virkemidla som trengst for å skape frykt og nå sine mål» (H. Berg)

Slår alarm. Littmann hevder at å leve som en dhimmi til slutt former sinnstilstanden. Man frykter politisk islam og underkaster seg det i en slik grad at man til slutt støtter det. Det skjedde i Midtøsten, og det skjer nå i Europa, sier hun. Derfor mener hun islamisering er en styrt prosess, der samfunnstoppene bevisst samarbeider med lederne for arabiske stater om en politisk kurs som fører til avkristning og islamisering av Europa.

Enkelte forfattere som skriver om Europas forfall støtter konspirasjonstanken. De fleste sier det er snakk om snillisme og naivitet blant politikerne. Kombinert med synkende fødselsrater og innvandring fører dette til at den gamle sivilisasjonen erstattes med et ungt, muslimsk flertall. Uvitenheten om disse prosessene blant folk flest er årsaken til at man må slå alarm.

«Det er så mykje lettare å avfeie ubehagelig stoff som ein konspirasjon enn å gå inn i det historiske og politiske materialet som ligg der.» (H. Berg)

Israel. Litteraturen som forteller om Europas forfall og islams komme har hatt et visst nedsalgsfelt innenfor den kristne forlagsbransjen, forteller Ingeborg Eidsvåg Fredwall, tidligere forlagsredaktør i Lunde Forlag, nå forlagsredaktør i Cappelen Damm.

Spesielt i karismatiske miljøer finnes denne type retorikk, sier hun. Men peker på at det også finner en plass i lavkirkelige miljøer. Fordi islamkritikken går hånd i hånd med støtte til Israel.

– Samtidig skaper man et fiendebilde av muslimer, og slik åndeliggjøres konflikten i Midtøsten.

Klangbunnen i kristne miljøer handler først og fremst om uro over at Norge beveger seg fra å ha vært et kristent samfunn til å bli et etter-kristent samfunn, mener Jan Opsal, dosent i religionsvitenskap på Misjonshøgskolen. Han har i mange år prekt og holdt foredrag på bedehus på sør- og vestlandet. En fortelling han ofte møter på, er den om hvordan en forslummet bygdekrok for mange år siden var blitt forvandlet til et modellsamfunn etter en vekkelse.

– Fordi folk begynte å tro, kuttet de ut blant annet alkohol og fikk bedre arbeidsmoral. Som en følge av den kristne troen fikk de det bedre sosialt og økonomisk.

– Og så tenker man at dersom det ikke kommer en ny folkevekkelse, eller oppvåkning, så vil samfunnet ligge åpent for andre krefter. Det kan være sekularisme, nyreligiøsitet eller islam.

Han møter gjerne en fremstilling av den kristne tro som et bål som brenner.

– Og utenfor bålets skinn herjer mørkets krefter, sier han.

«Me må kjenne vår eiga historie og bli i stand til å fatte føresetnadene for vårt eige frie samfunn betre. Me må fatte Vestens særpreg. Me må bli verdipolitiske talsmenn og salsmenn på ein heilt annan måte enn hittil.» (H. Berg)

Pavelig. Littmanns forskning brukes ikke minst flittig av kirker og organisasjoner som i dag snakker om kristenforfølgelse. På den verdensomspennende kristne organisasjonen Åpne Dørers liste over «10 hovedtrender i den forfulgte kirke» beskrives den viktigste formen for kristenforfølgelse i Midtøsten som kulturell islamisering, «i det den gir kristne annenrangsstatus og resulterer i en dhimmi-mentalitet». Også i den katolske kirke siteres Littmann, eksempelvis i en rapport om demokratiet fra Det pavelige akademiet for sosialvitenskap.

– Dhimmiseringsfortellingen har utvilsomt fått drahjelp av politiske hendelser som 11. september. Også tror jeg det har slått an fordi det er en enkel formel. Og enkle formler er alltid lettere å forholde seg til enn de mer komplekse, sier Sidney Griffith som selv er ordinert som katolsk prest.

– Alt har ikke vært lykke og harmoni for minoriteter i Midtøsten opp gjennom årene. Men det må pekes på at opplevelsene har vært svært forskjellige. De varierer etter hvilken tid og sted du snakker om, og dette tar ikke Littman og mange som er inspirert av henne høyde for, sier forskeren.

«Informasjonen om det ekspansjonistiske islam ligg der for dei som er interesserte. Med eit par tastetrykk kan ein gå inn på nettet og sveipe perioden frå profeten Muhammed, gjennom omayyada- og abbasidekalifata, og telje slag, invasjonar og erobringskrigar utgått frå islamsk side.» (H. Berg)

Politisk nedslag. – Hvilket nedslag har Eurabia hatt i norsk politikk og samfunnsdebatt?

– Den har jo hatt et nedslag. Selve teorien om at det finnes en bevisst plan for å overta Europa har nok ikke så bredt nedslag, men vi ser ofte en ensidig opptatthet av islam. Det sees i deler av Fremskrittspartiet, sier redaktør for tidsskriftet Minerva, Nils August Andresen.

Andresen mener Frp de siste to årene har moderert seg, og tonet ned islam-elementet.

– Jeg vil gjerne oppfordre partiet til å fortsette i den retningen. Dersom én ting får dominere alle andre akser i politikken, blir kontaktpunktene få, konflikten sterk, og debatten utrolig dårlig, mener Andresen.

Men Hallgrim Berg mener ikke han gjør debatten dårlig. Berg vil skape debatt:

«Sjølv er eg ingen profet, berre ein varslar. Eg ser på det som skjer ut frå historia, politikken og eigne livserfaringar.» (H. Berg)

Hallgrim Berg ønsker ikke å kommentere denne saken, men sier til Vårt Land at han vil skrive en kronikk om temaet senere.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter