Og det er nok akkurat det sjokkfilmens regissør, Gaspar Noé, ønsket da han laget denne historien. For sjelden har den dypeste fornedrelse og smerte blitt skildret så grusomt realistisk som i denne filmen. Det hele blir støttet og forsterket av et formspråk som helt bevisst gjør vold på alle våre sanser. Gaspar Noé vil med Irreversibel utforske voldens anatomi, dens brutale og blinde nedslag. Men regissøren og manusforfatteren ender ikke opp med å undersøke annet enn seernes mager.
Baklengs. Filmens historie blir fortalt baklengs scene for scene. Det begynner i de mest lugubre omgivelser. I en marerittliknende sekvens leter to menn desperat etter en annen. Ledsaget av malende, lavfrekvent musikk og et roterende, ufokusert kamera oppfatter vi ikke stort annet enn det voldsomme hatet som ligger bak letingen. Det ender med at en ligger drept. Hodet er knust av et brannslokningsapparat. Derfra fortelles det framover i handlingsrekken som førte til denne redselsfulle handlingen. I senter av filmen befinner det nyforelskede paret Alex (Monica Belucci) og Marcus (Vincent Cassel) seg. Mens vi beveger oss stadig lenger fra den voldsomme starten både i form og innhold, får vi et gradvis får vi et tydeligere bilde av hva som har skjedd. Irreversibel er en historie om voldtekt og hevn.
Det er mye som er spesielt ved Irreversibel. Smerten i filmen og intensiteten i overgrepene har blitt antydet allerede. Verst er en detaljert, dvelende og klaustrofobisk voldtektsskildring. Så bestialsk som bare virkeligheten kan være. Med både offerets og overgriperens ansikter vendt mot publikum, har vi ikke muligheten til å rømme. Men det er noe med fortellerretningen som virker ganske uheldig her. Når alt fortelles baklengs, fra de grusomme episodene og framover, virker det som om filmen stadig beveger seg mot årsaken til ugjerningene. Men da blir svarene som antydes i hvert fall skremmende primitive. Og filmen tegner i så fall et uholdbart kvinnesyn og plasserer ansvaret håpløst feil. Pass påkledningen din, for menn er ustyrlige som dyr!
Navnløse ofre. Fortellerteknikken har også en annen slående effekt. Vi vet ikke noe om filmens ofre før ulykken rammer dem. Og dermed blir ofrene i fortellingen like navnløse som den virkelige volden vi kan bli vitne til på gata. Kinopublikummet blir som tilfeldige forbipasserende. Det er først senere i filmen at personene blir karakterer, blir hele og kjente for oss.
Klamt jåleri. Innlevelsen blir likevel ikke ødelagt, for så sant man har medmenneskelighet, så tar man parti i denne filmen.
Irreversibel er Gaspar Noés film fra først til sist. Noé er ansvarlig for regi, manus, foto og klipping! Den lekne og til tider geniale regissøren finner opp og bruker de sterkeste virkemidler. Den outrerte og svært ekspressive kamerabruken er antydet. Musikken skaper nådeløst de rette stemningene. Og lysbruken, det blodrøde lyset eller det hamrende, nesten transeskapende, lyset fra sluttbildene. Alt dette overmanner seerne og angriper sansene. Kombinert med den vonde historien som fortelles, ble ubehaget så stort at det nesten var umulig å svelge unna. Det var ikke lett å få noe ut av de lysere partiene i filmen etter dette. De presise observasjonene av vold som ubluferdighet og grenseløshet i kommunikasjon, eller som maktdemonstrasjoner i parforhold.
Øm, tom og ør. Jeg ble nemlig øm, tom og ør av de overdimensjonerte virkemidlene. Og når filmens innhold til slutt viste seg å være såpass skralt, virket formbevisstheten klam og jålete. For det virker ikke som Gaspar Noé vet hva han vil formidle. Og det var ikke lett å finne noen innsikter som kunne rettferdiggjøre å fortelle den vonde historien på en så sjokkerende måte. Det eneste som stikker seg ut som et mulig budskap er: Pass deg! For shit happens.