Spor av jord

Det er ikke tilfeldig at Samtidskunstmuseet feirer sitt eget 25-årsjubileum med arte povera. Museet har samlet på akkurat denne bevegelsen, og kan derfor skilte med verk av flere sentrale kunstnerne. Det er likevel ikke en ren, historisk avgrenset arte povera-utstilling vi er vitne til (arte povera eksisterte som bevegelse strengt tatt bare fra 1967 til 1971).

Kuratorene ­Sabrina van der Ley, Randi Godø og ­Andrea Kroksnes har heller ønsket å se arte povera som en praksis som står i et gjensidig forhold til andre, samtidige strømninge­r i kunsten. I tillegg trekkes tråder­ til dagens samtidskunst og ­hvordan den forholder seg til arven etter arte povera.

Arte povera kan oversettes med fattig kunst. Bevegelsen hadde sin opprinnelse i den italienske byen Genova i 1967, og sto for et opprør mot den kommersielle kunsten og ideen om verkets «originalitet».

I stedet ville disse kunstnerne rette oppmerksomheten mot det prosessuelle og mot menneskets romlige og sansemessige forhold til kunsten. Som representanter for sin tid hadde de også et ønske om samfunnsendring. Materialene de brukte kunne være funnet hvor om helst, være organiske, hverdagslige, «fattige». Forbindelsen til retninger som performance, såkalt postminimalisme og konseptkunst blir alt tydelige.

Natur og myter

Inndelingen av utstillingen er tematisk, noe som gjør det lettere å orientere seg i ideene og praksisene som ligger til grunn. «Kritiske holdninger» er en slik overskrift, og blant de nyere verkene i denne avdelingen er Matias Faldbakkens One Tape Roll Measurement (2009).

Det består av en lang remse svart gaffa-tape langs galleriveggen, og er en repetisjon av et arbeid av kunstneren Mel Bochner. Faldbakkens verk forstås her både som en undersøkelse av originalitet og av nåtidens estetisering av konseptkunsten.

Den søkende, kritiske innstillingen finnes også andre steder i utstillingen. Igloen Forskyvingen av jorden og månen på en akse (2002) av arte povera-kunstneren Mario Merz (han begynte å lage igloer allerede på 60-tallet) ses som et uttrykk for noe nomadisk, en antikommersiell lengsel etter andre, mer naturorienterte måter å bo på. Hos Lara Schnitgers er det tipien som ­boform som iscenesettes, blandet med et feministisk budskap.

Jord, sand, stein og bein går igjen hos den norske kunstneren Bård Breivik. Breivik lager mystiske skrin med små brikker eller gjenstander, arbeider som befinner seg mellom natur og kultur, nåtid og fortid. Det jordaktige, skjøre og menneskemerkede ved Miroslaw Balkas verk gir på sin side assosiasjoner til død og forgjengelighet.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Prosess og hvitløk

Endring, prosess og energi er tema i arte povera-kunsten. Det er derfor spennende at Spiral Jetty (1970), et nøkkelverk i nyere kunsthistorie, vies plass. Spiral Jetty er et såkalt land art-verk av amerikaneren Robert Smithson, og ble laget som en svær spiral av jord og stein i Great Salt Lake i Utah. Selve verket påvirkes av naturens gang, og er her dokumentert med filmopptak og foto. Smith­son var opptatt av det stedsspesifikke ved verket, naturen på stedet og den historiske, geologiske og mytologiske konteksten.

Det immaterielle – lyd, ideer og ikke-synlige dimensjoner – ble viktige for konseptkunstnere som vokste frem i kjølvannet av ikke minst som John Cage. I denne utstillingen hender det uventet nok at verkene også lukter. Dieter Roths Hvitløkskiste (1971), fylt med hvitløkspulver, og Jeanette Christensen bringebærgeleverk Uten tittel (1996) inviterer til å bruke luktesansen. Materialenes egenskaper gjør at disse arbeidene også er i stadig endring.

Kroppssuget

Image and Body av Michelangelo Pistoletto er, naturlig nok, viet et eget rom. Verket ble vist i det ganske nyåpnede Museet for samtidskunst i 1991, og består av veltede bord og åpne skap hentet fra møblementet i den gamle bankbygningen som museet tidligere hadde vært. På innsiden av møblene har han festet speil.

Slik ville Pistoletto sette betrakterens opplevelse i sentrum, og vise hvordan rommet endrer seg i takt med kroppens bevegelse. Verket skapte debatt, i norsk sammenheng representerte det for mange noe nytt og uærbødig.

Møbler og organiske former er i det hele tatt godt representert. Det er som om kroppen dras mot slike konstruksjoner, som om den gjenkjenner dem. Hilmar Fredriksens Kommunikasjonsstykke (1979) er et velkjent eksem­pel fra norsk kunsthistorie. Verket består av en slags menneskeformet vogn, og krever­ fysisk medvirkning fra to personer.­

Det hverdagslige, livet her og nå, er altså et utgangspunkt for mange av disse kunstnerne. I Verso Oltremare (1984) av Giovanni Anselmo peker museet på at det også finnes en metafysisk symbolikk. En stor steinplate, holdt oppe av en stålvaier, ­peker helt øverst mot et lite kvadrat i fargen ultramarin.

Velartikulert. Fattig kunst – rik arv er et viktig stykke arbeid fordi den tydeliggjør en avgjørende vending i kunsten i andre halvdel av det 20. århundret. Den lykkes med å trekke linjer mellom beslektede og nyskapende retninger, og har interessante eksempler også fra det siste ­tiåret. Samtidig åpner den for ­refleksjon om hva som er kunstens samfunnsrolle, hvilke muligheter den har til å skape endring – og ikke minst hvordan dette forvaltes i dag. Utstillingen har et teoretisk tilsnitt og krever en viss fordypning i de historiske­ betingelsene. Det hele er uansett godt og interessevekkende forklart museet igjennom, som med sin litt slitte atmosfære egner seg godt for denne typen kunst. Senior­kurator Andrea Kroksnes solide tekst i utstillingsmagasinet anbefales også sterkt.

ANMELDELSE

Sara J. Høgestøl