Ringenes budskap

Egentlig var det Tolkien som sa det selv. Å skrive fantasy-klassikeren Ringenes herre var den måten han best kunne ære Gud på. Striden i boken står om Gud og hans enerett til guddommelig ære.
Allerede nå er det mange Tolkien-fans som rynker på nesen. Tolkiens bøker lukter da ikke kristenmannsblod?

Teolog og Tolkien-omsetter Nils Ivar Agøy var med på å stifte Norges Tolkienforening, og er en av de fremste ekspertene på Tolkiens liv og verk. Nylig ga han ut boken Mytenes mann J.R.R. Tolkien og hans forfatterskap.
Tolkiens livssyn og livssynet i Ringenes herre er en helhet. Tolkien klarte ikke å koble ut sin kristne tro på noe felt, sier Agøy.

Evangeliet. Troen var det mest sentrale i Tolkiens liv, og han fremsto som en ytterst konservativ og from kristen. Nattverden var spesielt viktig for ham.
Selv avviste Tolkien at boken var en allegori eller hadde et budskap, men det er ikke noe vi nødvendigvis skal ta for god fisk, mener Agøy.
Trolig tenkte Tolkien snevrere enn vi gjør med ordet allegori. Han ønsket ikke å bli tatt til inntekt for en spesiell politisk retning, eller å bli beskyldt for å lure et budskap inn på leseren. Men han sa samtidig at boken var skrevet for å vitne om evangeliet og vitne til Guds ære.

Sa han det så sterkt?
Ja, så sterkt sa han det. Gjennomsyringen av kristendom var ubevisst under skrivingen og bevisst under revisjonen. Han sier mye om ulike tolkninger av verket, som slår hull i hans egen benektelse av at det finnes noe budskap.

C.S. Lewis. Tolkien var også nært knyttet til C.S. Lewis, som senere ble en kjent teolog og apologet. De var begge med i den kristen-akademiske vennegjengen «The Inklings», som møttes regelmessig på puben The Eagle and Child i Oxford. Der diskuterte de tro og litteratur. Uten Lewis innstendige ønske om å få høre mer, er det ikke sikkert at Tolkien ville ha skrevet Ringenes herre ferdig.

Hvor viktig var Lewis i denne prosessen?
Enormt viktig. Lewis spilte en rolle de er vanskelig å overvurdere. Praktisk talt hele boken ble lest opp for ham, og Tolkiens skriving strakte seg over en periode på 17 år, forteller Agøy.
Tolkien var oppdratt i en protestantisk familie, men moren konverterte til katolisismen og ble frosset ut. Dette satte dype spor i Tolkien, og som senere katolikk hadde han et visst agg mot protestantismen. Samtidig var faktisk Tolkien den som hjalp C.S. Lewis til tro, selv om han beklaget at han ikke hadde fått Lewis «lenger enn til den anglikanske kirke.»

Tolkien hadde kanskje ikke det samme drivet til å skrive om teologiske emner, men han var ikke nødvendigvis en mindre engasjert kristen, sier Agøy.

Mytologi. I stedet var det mytologi Tolkien skulle skrive om. Med Silmarillion gjenskapte han en mytologi for England, en førkristen mytologi som utvilsomt tok utgangspunkt i hedenske tradisjoner.
Først hadde Tolkien kvaler for dette, men etter hvert kom han frem til et svar som lignet Grundtvigs. Også Grundtvig var opptatt av førkristne myter, og kom frem til at de hadde en stor egenverdi. Tolkien kjente Grundtvig godt, og kom til å se på myten som en avspeiling av sannheten. Han skilte sterkt mellom myte og hedenskap som avgudsdyrkelse, forteller Agøy.

Myten innebar sannhet for Tolkien. Han kunne også kalle evangeliet for Guds eventyr. Og det innebar ikke at evangeliet var løgn!

Sannhet. Fortellingen og eventyret var for Tolkien den høyeste formen for medskapelse. Siden Tolkien hadde fått en skapergave fra Gud, kom han automatisk til å skrive sannhet i bøkene sine, mente han. I starten hadde han forsøkt å tilpasse universet sitt eller legendariet, som han kalte det til katolsk teologi. I én versjon var skjærsilden med, men den ble luket ut igjen. Men som katolikk så alltid Tolkien på verden som en arena for kampen mellom godt og vondt.

I Silmarillion, som hører sammen med Ringenes herre, har verden en kristen struktur: Det finnes én god Gud og det skjer et fall. Tolkien skriver også om hvordan Gud må komme inn i verden i menneskelig skikkelse. Tolkien skrev seg opp mot Jesu komme, men valgte ikke å legge dette inn i bøkene. Han mente det ville bli feil å omtale teologiske realiteter direkte, sier Agøy.

Lidende tjener? For Tolkien var legendariet den samme verdenen som vår, bare i en gammel tid. Og siden Gud alltid er den samme, var Gud også den samme i den mytiske fortiden i Ringenes herre. Men boken i seg selv er så å si uten åpenlyse henvisninger til religion. Religionen er «absorbert inn i fortellingen og symbolikken». Mange har riktignok forsøkt å utlegge Frodo som Herrens lidende tjener og Aragorn som Kristus, den seirende konge. Og Gandalf står til og med opp fra de døde. Er det tilfeldig at Saurons Mørketårn faller den 25. mars, på Marias bebudelsesdag, etter tradisjonen den dagen Jesus ble korsfestet? Tolkien vedsto seg slike paralleller, men hevdet at de fleste ikke var lagt inn bevisst, ifølge Nils Ivar Agøy:

Tolkien hadde et dobbelt forhold til Ringenes herre. Han visste selvsagt at det var han selv som hadde skrevet den, men han holdt også fast ved følelsen av det ikke var han selv som var den egentlige forfatteren. Håpet hans var at når han kom til himmelen, ville han finne Ringenes herre forløst.