Poesi ved leksikonet

Det er en besynderlig opplevelse å tvinges til stadig å slå opp i mitt Store Norske leksikon for å komme videre i lesningen av en diktsamling. Men slik er det når jeg forsøker å trenge inn i de nesten utallige henvisningene til naturvitenskap, mytologi, historie m.m. som finnes i Torild Wardenærs Mens Higgsbosonet gnager.

«Gudspartikkelen». Allerede tittelen fører meg til oppslagsbøkene: Higgsbosonet er altså den partikkelen, boson, som er oppkalt etter fysikeren Peter Higgs: Han fremsatte i 1964 teorien, som fremdeles er en hypotese, om en partikkel som indirekte er ansvarlig for elementærpartiklenes masse. I media er Higgs også kalt «gudspartikkelens far».

Dette kan man ikke forutsette at en alminnelig diktinteressert vet så mye om. Jeg mener ikke dermed at Wardenærs diktsamling er dårlig, tvert imot har jeg fått mye ut av de stadige (indirekte) oppfordringer om å slå opp i i leksika. Og titteldiktet rommer mye skjønnhet i opplevelsen av hvor nært det ørendes lille og nære er det ufattelig store og endeløse, hvordan vi er «i en mølje av lys og gasser» og hvordan tid kan sees som samtidighet, om lysets gjerninger m.m.

Kunnskapsmessig verdi. Samlingen åpner med et veldig program: «Jeg forsøker å skrive verden frem, intet mindre enn verden», til tross for å være «vingeløs og jordbundet». Det ser ut til at det meste er interessant i dette prosjektet. Men mange av diktene blir de rene maratonløp, og jeg tror ikke at de stadige henvisningene til forskjellige videnskaper har så stor poetisk verdi (men altså leksikalt kunnskapsmessig verdi): Ofte blir det noe utenpåflinkt over det. Samtidig ser jeg storheten i et grep der intet er for lite og intet for stort i forsøket på å skrive verden frem.

En «trylleformel». Mange av tekstene i boken er prosatekster, prosalyrikk kanskje, og mangler de rytmiske eller klanglige elementer som forbindes med lyrikk (også etter modernismen). Å gjengi de mange motiver som den omfattende boken rommer, er ugjørlig verk i en avisomtale. Jeg har nevnt interessen for elementærpartikkel-fysikk og universets oppbygning. Det er en rekke andre slike hovedkretser i boken, selve språket er en av dem, myter en annen. Til det mytiske hører henvisninger til «en gullring med trylleformelen/ "arota aglagala laga" inngravert». Den er «gjemt for alltid», skriver hun, men en slik gullring med denne innskriften ble funnet for et par århundrer siden på Fyn. «Trylleformelen» er hentet fra gresk og hebraisk, og den må helst tolkes som en from, kristen bekjennelse.

Langhalm. De minst interessante sidene i samlingen, er de lange remsene med «meditasjoner» over ord og ord ord knyttet til natur og partikler, disse er dels rene systemdikt i tradisjonen fra f.eks. Inger Christensen, og dels oppslagsmessige stikkord. Disse sekvensene virker både foreldet 60-talls-«modernistiske» og innholdsfattige.

Jeg har nevnt de stadige henvisningene til leksika, og det er i orden – en stund – å måtte slå opp og slå opp. Men der poeten i tillegg blir doserende, får jeg større problemer med teksten som poesi, f.eks. i diktet «Under karmanfeltet» der vi leser at «karmanfeltet, som er grensen mellom jordens atmosfære og det ytre rom».

Bilder og retningsløshet. Diktene står i et spenningsfelt mellom det rasjonelle, «vitenskapelige» og det mystiske/magiske i en slags alternativ-tradisjon. I dette spenningsfeltet er det plass til så godt som alt mulig, og er utgangspunkt for såvel usedvanlig utfordrende billedkoblinger men også ofte til en mindre fruktbar retningsløshet.

Lugger i bevisstheten. Men innimellom, og ikke altfor sjelden, støter jeg på dikt og deler av dikt av stor skjønnhet og originalitet, som tvinger meg til mer enn å slå opp i mine leksika: Disse tvinger meg også til å se på nytt, og til å se sammenhenger jeg ikke før hadde lagt merke til. Og dét skjer ikke hver gang jeg leser en ny diktsamling: Torild Wardenær på sitt beste lugger i bevisstheten, setter prosesser i gang til med- og viderediktning. Da er dette ikke småtterier, da er dette høydepunkter i norsk samtidspoesi.

Og her finnes også en forestilling om at «tro og viten i framtiden, og/ uten å ta de endeløse omveiene, skal kunne forenes,/ men før det vil de måtte bevege seg mot hverandre/ barnefortapt, og i et hemmelig tempo.»