Petrenkos første kveld

ANMELDELSE: Oslo-filharmoniens nye sjef, russeren Vasilij Petrenko (35), borger for store tider når han først kommer i 2013 – høyt driv, nøktern poesi, puddermyk klang og et merkelig lys midt i det melankolske. Det er lite musikalsk flesk på disse benene.

Torsdag og i går prøvde han orkesteret for første gang, offisielt. Orkesteret ga jernet, og likevel er det et stykke veg å gå, før Petrenko får respons for hele viljen sin. Men bevares, det låt. Og publikum, som fylte hver eneste kvadratmeter, skrek av begeistring. Dette kan bli riktig stort, når det får gått seg til.

Begripelig språk. Mariss Jansons–eleven Petrenko viste seg som Jansons klare motsetning. Petrenko svarer på Jansons harde grep og skinnende driv med ledig virtuositet, smil og ungdommelig alvor. Verken han eller Jansons deler ut «bløtkake», når de leverer varer. I Russland har det vært naturlig å betrakte musikk som et intellektuelt begripelig språk, følelsene er sterke – men ingen ting renner utenfor sine egne rammer. Der er Petrenko.

Prøvekluten var naturligvis Tsjaikovskij (fjerde symfoni) – den, blant noe, som Mariss Jansons gjorde orkesteret verdensberømt med i 1985. Plateinnspillingen lever fremdeles som en «meterstav» for Tsjaikovskij–tolkninger. Denne skjebnen, svarte kraften, som ofte stenger for at lykken når sitt mål, ligger i Jansons hver eneste takt. Ikke resignert, men kampen mot den.

Petrenko går ikke inn i mørket på samme måte, selv om også han lar førstesatsen kaste lange skygger over de tre siste. Men det smiler, det håpes og Petrenko vender seg ofte mot poesien, det smidige hvor musikken på mirakuløst vis (torsdag) lå vektløst og svevde i sitrende partier. Selv i en symfoni som anses som et 40 minutter langt mørke, antes smilet. Panikk har tendens til å legge seg utenpå huden, her var den under. Uten påtrengende klaustrofobi.

Drillet og terpet. Orkesteret var drillet, det må ha vært terpet. For det var en årvåkenhet over det, som vant godt over det som fantes av premierenerver og nye ambisjoner. Det skal tid til for å matche Petrenkos høye forventninger, han «vil» noe med orkesteret. Han er ikke her på ferie.

Det var vegg til vegg–romantikk disse kveldene, uten at Petrenko lot seg kalle opp av det patetiske. Selv Rolf Wallins «Act», et kaleidoskopisk tonekosmos i fast og kraftig grep, kan – om man vil – plasseres i den «romantiske» hyllen. Om det er noe poeng (hvilket det naturligvis ikke er).

Sibelius–fiolinisten Joshua Bell var formidabel, som alltid, i Sibelius barske, stormende, trassige og eneste fiolinkonsert. Komponisten er kaptein på sitt eget sjelsliv, det gjelder å holde stand. Og det gjør han med en uhyggelig mengde noter per kvadratmeter. Hvis dyp betyr svart alvor, var verken Bell eller Petrenko der. Hvis det betyr kamp i skinnende skjønnhet, så ja. Mer rusk i orkestermaskineriet her. Kanskje var det også sånn at Bell og Petrenko hadde et litt forskjellig prosjekt.

Kvelden var stor, «annerledes» og noe et stort publikum skal få vende seg til. Oslo–filharmonien er kjent for sin friske klang. Dette er bra match, Petrenko sier neppe nei takk til det.