Ni Liv i skyggen av Odd Nordstoga

Alle unnet Odd Nordstoga suksessen med albumet Luring (2004), og sangen om grisen som sto og hylte som startet det hele. Vinbyggjen hadde jobbet hardt og lenge før det løsnet. Slik Jon Solberg fra Bø i Telemark også har jobbet, uten å være i nærheten av suksessen til mannen som vokste opp noen få mil unna ham.

Samtidig med at Nordstoga nå gir ut nok en kritiker og sannsynligvis også salgsfavoritt, gir Solbergs gruppe Ni Liv ut sjetteplata Langhelg. La deg ikke lure av at den kanskje ikke står i platehyllene, eller blir skrevet om i de største avisene. Plata er nemlig bygderock på sitt beste. Ikke noe dårligere enn Nordstogas siste plate, Bestevenn. Kanskje bedre.

Tilhørighet. Både Nordstoga og Solberg har klare, varme og bærekraftige stemmer, som kler dialekten de synger på bra. Slik vokalen også kler tekstene om det hjemlige livet på bygda, med barndom, oppvekst, natur og det øvrige særpreget som ofte preger små bygdesamfunn. I «Gynge» forteller Solberg om grantreet han tilbrakte mye tid i som barn, der han drømte om å bli fotballproff eller gitarhelt.

I «Farfar i live» synger Nordstoga at en bestefar, ja det skulle alle ha. Tilhørighet, nærhet og vennskap går igjen hos begge artistene. For eksempel en bestevenn, slik Nordstoga så fint beskriver det i tittellåten, eller slik Solberg slår et slag for varig vennskap i «Gamle venner».

Kjærlighet. Med vektleggingen på vennskap, kommer også begges bankende hjerter for kjærligheten i et perspektiv langt ut over den ofte klisjéfylte pop-varianten. I Solbergs «Din mann» blir det elegant beskrevet med: «Me flyg på ei eng høgt i det blå, og me to greier landinga skal du sjå». I Nordstogas «Var det Inger», går gutten overende i sjøen av sine hjelpeløse drømmer om nettopp Inger, og «berre ei kan dra meg inn, før eg driv av og forsvinn».

Tekstene flyter lett hos begge, som bekkene de helt sikkert fiska i som barn. Ikke rart vi biter på tekstagnet. Slik vi også gjør når Arne Moslåtten i Hellbillies kaster ut snøret. Sikkert fordi bygdefolk som dette har sett, hørt og hatt tid til å tenke grundig og mye på det de skriver om.

Visepop. Ni Livs Hallingspark som kom i fjor, hadde et mer strøkent lydbilde enn Langhelg. Denne gangen er alle de 14 låtene gjort tilnærmet live på en langhelg. Lyden er blitt råere og enklere i uttrykket, som kler bandet med det gode liveryktet bedre. Det enkle er ofte det beste.

Lydbildet til Nordstoga er i likhet med tidligere soloplater, nokså strømlinjeformet. Mer tilpasset radioformatet enn sceneuttrykket. Noe som fungerer ok for artisten som gikk fra folkrock i Something Odd, til mer rendyrket folkemusikk i Blåmann Blåmann, og i dag befinner seg i den større båsen «visepop med nogo folkemusikk attåt». Likevel ville nok Nordstogas særpreg blitt enda tydeligere med litt mer «ugress» lydbedet.

Folkrock. Jon Solberg er mer rocka enn Nordstoga. Den hjemlige folkemusikken kobles mer opp mot den amerikanske rocken. Springsteens kraftgitarakkorder kan høres bak suset i telemarksgranene, der også fela har fått større plass enn før. Ni Liv er folkrock, med betoning på rock. Mens Odd Nordstoga de siste sju årene har vært mest folkemusikkpop, med betoning på pop.