Meditasjon med mening

ANMELDELSE: I disse dager lanseres en bok om meditasjon som forhåpentligvis kan bryte stillheten på andre måter. Veier til helhet er en vakker og velskrevet bok om ulike former for kristen meditasjon slik de praktiseres i Norge, skrevet av teolog og prest Anna Ramskov Laursen. Hun skriver enkelt, forståelig og uten store fakter. «Lær å meditere i kristen tradisjon», som det heter i undertittelen.

Bak Ramskov Laursens stillferdige stil merker man et engasjement og en glød som gjør boken til noe mer enn en tørr håndbok. Hun beskriver sitt utgangspunkt som en intens, åndelig lengsel som tvang henne på leting etter kilder som kunne slukke tørsten. Som prest var hun overbevist om at Jesus var den sanne livsveien, men måtte samtidig sette spørsmålstegn ved mange vedtatte «sannheter». Noen vil bli overrasket over at kirken ikke bare har en to tusen år lang historie med meditative erfaringer, men at mye av dette faktisk er tilgjengelig også i dagens Norge.

Ulike meditative tradisjoner. Forfatteren favoriserer ingen og gir avkall på privat synsing. Hun har valgt ut elleve meditative praksiser. Noen er preget av kontemplasjon med større vekt på stillhet og nærvær, som kristen dypmeditasjon og sentrerende bønn. Andre legger større vekt på ord, bilder og bønner, som Jesus-bønnen, Kristus-kransen, og meditasjon inspirert av keltisk og ignatiansk tradisjon. De fleste av disse henter impulser først og fremst fra kirkelig tradisjon både i østkirken og vestkirken, men også til en viss grad fra østlige meditasjonsformer.

Overraskende for mange er det kanskje at hun tar med tungetale som en meditasjonsform, men både hennes egne og andres erfaringer gjør det plausibelt. Det er ikke bare pinsevenner som taler i tunger. For undertegnede er det mer overraskende at taizé-inspirert meditasjon ikke nevnes, det er tross alt en bevegelse der meditativ bønn og sang spiller en sentral rolle. Jeg savner også referanser til de siste årenes bølge av interesse for mindfulness, som kristne på ulike måter har integrert og bearbeidet i meditativ praksis, mest markant formulert i Areopagos-prest Ole Skjerbæk Madsens christfulness-meditasjon.

Ramskov Laursens utvalg av meditasjonsformer gir likevel en god bredde. Boken gjør ikke krav på å gå i dybden, men inneholder nok til å vekke tørsten. Hvert kapittel har henvisning til annen litteratur og nettsteder som kan spore leseren til å lete videre.

Kirkelig skepsis. Mine kommentarer i det følgende sprenger rammen for anmeldelse av en håndbok i kristen meditasjon, men er nesten ikke til å unngå for en som har vært engasjert på dette feltet i over førti år og undret seg over hvor vanskelig det var for norsk kirkelighet å akseptere meditasjon som en selvsagt del av kristen spiritualitet.

Den tydeligste og mest dramatiske avvisningen av meditasjon i kirken kom som en reaksjon på bølgen av asiatiske guruer som fra 1960-tallet introduserte yoga og meditasjon i mange former. Skepsisen var ikke ubegrunnet, men reaksjonen var angstpreget og ensidig opptatt av å bygge bolverk mot det fremmede. Kritikken var fordomsfull og belastende, og mange fikk stadfestet sin opplevelse av at kirken ikke hadde rom for indre dybde. Kirkefolk som av egen erfaring visste at vi hadde mye å lære fra Østen, måtte streve for å bli hørt. Så sent som i 1989 kom Bispemøtet med en streng advarsel mot østlige impulser.

På en paradoksal måte fikk skepsisen mot meditasjon og mystikk støtte fra en kirkelig nyortodoksi som reagerte mot en erfaringsorientert kristendom, slik den hadde kommet til uttrykk både i tradisjonell pietisme og liberal teologi. Når progressive kretser i kirken samtidig var opptatt av å møte det sekulariserte menneske og tale «verdslig» om Gud, var det ikke så merkelig at de som lengtet etter religiøs erfaring og dybde, søkte hjelp andre steder, blant annet i østlig yoga og meditasjon.

Skjult hemmelighet? Det er likevel noe overdrevet når Laursen beskriver meditasjon som en godt skjult hemmelighet. Retreatbevegelsen hadde tross alt holdt på siden 1950-tallet, først med Sandom og Edin Løvås og jesusmeditasjonen, senere med en rekke ulike aktører – enkeltpersoner, retreatsteder og grupper, konservative og liberale, med og uten impulser fra Østen.

Om man skal gå lenger tilbake, engasjerte misjonærpioneren Karl Ludvig Reichelt seg allerede på 1920-tallet med foredrag for prester om «kristelig meditation», og Tord Godal (senere biskop) skrev i 1947 sin doktoravhandling om meditasjon. Oxford-bevegelsen (senere MRA) var opptatt av å lytte til Guds ledelse i stillheten, og i pietistiske kretser talte man fremdeles om «den stille stund» med bibellesning og bønn.

Når sentralkirkelige organer som Kirkeråd og Kirkemøte på 1990-tallet ønsket å møte tidens åndelige lengsel og talte om behovet for fordypning, stillhet og meditasjon, betydde det en viktig nyorientering, men det var egentlig ikke nytt og fremmed.

Østen underkommunisert. Hvis jeg skal legge til en siste observasjon, må det være at det Østen som i utgangspunktet ble avvist som farlig og uakseptabelt, har hatt en betydelig innflytelse på kristen meditasjon. Det skyldes ikke bare at østlige meditasjonsformer utfordret kirken til å gjenoppdage sine egne åndelige røtter. Like viktig er det at de aller fleste former for kristen meditasjon i vår tid – også de som ikke synes å være interessert i Østen – har fått mange impulser fra østlige meditasjonsformer. Denne østlige innflytelsen er ofte underkommunisert, blant annet i Laursens ellers så balanserte bok.