Mari Boines grensesprengende reise

Frilansjournalisten Per Lars Tonstad har skrevet en innholdsrik og spennende bok om den samiske kunstneren og artisten Mari Boine. Boka gir ikke bare en biografisk innføring i Mari Boines liv og utvikling som kunstner, men er også en interessant og lærerik innføring i samisk samfunns- og kulturliv. Mari Boine er født og formet i en kontekst, og den skildrer Per Lars Tonstad på en levende og engasjerende måte.

Per Lars Tonstad har over 30 års erfaring som journalist. Han var ung journalist i Finnmark da jeg var fersk sokneprest i Indre Finnmark på 1980-tallet. Det var en utfordrende tid med en sterk samisk bevisstgjøring, Alta-sak og en begynnende endring i myndighetenes syn på samene og norsk urfolkspolitikk. Per Lars Tonstad dekket det som skjedde i Finnmark på den tiden i avisene. Han ble godt kjent med det som skjedde i det samiske samfunn.

Da traff han også Mari Boine som gikk på lærerhøyskolen i Alta. Siden har han fulgt henne og hennes utvikling fra de første nølende skritt på hennes karrierevei til hun slo ut i full blomst som kunstner og artist i verdensklasse.

Liv og lagnad. Vi følger ikke bare Mari Boine fra hennes oppvekst i Karasjok kommune, på grensen mot Finland, i Anárjohka, 18 km fra Karasjok kirkested, men i boka skjer det hele tiden en sceneveksling mellom hennes liv og hennes folks liv og lagnad. Det gir dynamikk og spenning i fremstillingen som gjør at den ikke er lett å legge fra seg når boka først er åpnet. For en som har brukt mesteparten av sitt presteliv på samisk kirkeliv, er det lett å kjenne seg igjen i forfatterens skildringer av hovedpersonen i boka og det samfunnet hun har vært og er del av på godt og vondt.

Mari Boine var en sky samejente fra et enkelt gårdsbruk. Det norske navnet på stedet er Grensen, det samiske navnet Gámehisnjárga. Det betyr neset uten gamme, det gammeløse neset.

Fra midten av 1800-tallet og over 100 år opp mot vår tid skjedde det en skånselløs fornorskning av samer og kvener i Norge. Målet var at samisk og kvensk språk skulle bort. Folket likeså. Det herskende språket skulle være norsk. Et ledd i fornorskningen var omskrivning av de samiske stedsnavnene til norsk. Om noen skulle få kjøpe jord av staten, måtte de kunne lese og skrive norsk. De samiske eiendomsnavnene fikk norske navn. Gámehisnjárga ble til Grensen. Også samiske slektsnavn ble skiftet ut med norske, ofte knyttet til eiendommene.

Strengt læstadiansk. Maris barndomshjem var strengt læstadiansk. Da den læstadianske vekkelsen gikk over Nordkalotten på 1800-tallet, kom den til å prege de samiske menighetene. Den var en samisk og kvensk vekkelsesbevegelse som førte med seg en streng pietisme. Læstadianismen delte seg etter hvert i forskjellige retninger. En av dem var Karasjok-retningen, en egen variant av bevegelsen, kanskje ikke så kirkekritisk som resten av vekkelsen, men streng nok.

Mari opplevde det som en mørk kristendomstype der det meste var forbudt og synd. Hennes far, Josef Boine, var en av lederne i den lokale forsamlingen, og han og hans hustru, Kirsten, praktiserte det gamle pietistiske idealet «gudsfrykt med nøysomhet» med streng hånd. Mari og hennes to søsken opplevde hvor vanskelig det var å være lojale mot foreldrenes idealer og det liv en ungdom skulle leve i den moderne verden. De to tingene gikk simpelthen ikke sammen. Boka gir en fintfølende skildring av den konflikten som måtte komme av et slikt dobbeltliv, en konflikt som Mari kom til å bære med seg.

Fornorskning. Et annet konfliktområde var skolen. Mari slapp å bo på internat de første årene på skolen, men skolen var en av statens viktigste fornorskningsinstitusjoner. Den var en norsk skole strategisk plassert ved finskegrensen som et bolverk mot det finske. Målet var å gjøre gode nordmenn av samebarna. Lærebøkene var på norsk, undervisningen også. Det var en stor overgang for barna som ikke kunne et ord norsk da de begynte på skolen. Å forstå det språket som ble talt fra kateteret, var umulig. Skolepolitikken var et overgrep.

Men Mari greide seg bra på skolen. Siden gikk veien til den samiske folkehøyskolen som var drevet av Samemisjonen, deretter til videregående skole som var kommet til Karasjok. Å flytte hjemmefra til kirkestedet Karasjok ga større frihet fra foreldrenes kontroll. Hun fikk nye impulser fra en våknende samisk bevissthet fra taleføre personer som var trygge på sin samiske identitet. Likeså fra samiske artister, den fremste av dem Nils Aslak Valkeapää.

Frigjøringsprosessen. Mari giftet seg nokså ung. Hun flyttet til Porsanger til sin ektemanns hjemplass. Det var et steg videre i frigjøringsprosessen. Fra Porsanger gikk turen til Alta og lærerhøgskolen, siden tilbake igjen til Porsanger som lærer. Men det skjedde viktige ting i Alta. Hennes identitet som same ble utfordret i møte med andre samiske studenter, og ikke minst i forbindelse med Alta-saken. Samenes rettigheter kom for alvor på dagsorden. Det skapte også motreaksjoner i finnmarkssamfunnet. Men Mari modnet og ble klar over at hun måtte kjempe for sine samiske rettigheter.

Å stå på en scene var for Mari helt utenkelig til å begynne med. Hun var nok vant til at hennes far sto frem i forsamlingen, men for henne selv var det umulig. Men også det hinderet ble forsert. Musikken vakte større og større interesse, og Maris talent ble mer og mer åpenbart. Hun ble med i en samisk sanggruppe som begynte å opptre. Mari begynte å levere bidrag, ikke bare til gruppa, men til større sangkonkurranser. Hun ble lagt merke til og fikk applaus.

Vårløsning. Etter hvert gikk hun også til topps. Tekstene og melodiene hennes ble etterspurt og kjent. Mari var i ferd med å bli et ikon for den våknende samiske bevisstheten i kampen for samiske rettigheter, for språk og kultur. Hun ga næring til den planten som var begynt å vokse. Musikken, tekstene, fremføringen var samisk og gjenspeilet samisk historie, egne erfaringer, protest, sinne og rop etter rettferdighet og verdighet. Hun utfordret den norske majoriteten og inspirerte sine egne. I boka gjengis hennes mest kjente tekster på samisk og norsk.

Den sky samejenta fra Grensen var i ferd med å sprenge alle grenser. Hun var begynt på en grensesprengende reise. Før var det samiske skambelagt, nå kom vårløsningen. Hennes første plate kom i 1986 og fikk den programmatiske tittelen Jaskatvuođa maŋŋá, Etter stillheten. Den ble vendepunktet.

Musikken viktigst. Mari skjønte at musikken var det viktigste for henne. Hun var villig til å ofre mye for den. Offer ble det også. Hun så barna sjelden. Ekteskapet gikk over ende. Hun ble mer og mer kjent og var stadig på reise, men konfliktene fulgte henne. Per Lars Tonstad skildrer på en følsom måte konfliktene i Maris liv: Foreldrenes formaninger som hun ikke kunne møte, sorgen over samfunnets og kirkens svik mot samene, opplevelsen av ikke å bli forstått av sine egne, lengselen etter sine barn. Men verden lå åpen for Mari. Overalt vakte hun engasjement og begeistring.

Men ikke hos alle. Hennes flengende kritikk mot myndighetene og kirken vakte motreaksjoner. Ikke minst i Karasjok. Karasjok kirke var lukket for henne. Forsamlingen også. De forsto ikke Maris liv og engasjement og det de opplevde som sinne og kritikk. De skjønte ikke hennes budskap. Det ble for sterkt.

Men ikke alle kirker er stengt. Et av høydepunktene i hennes karriere var da hun fikk synge i Oslo domkirke i kronprinsparets bryllup salmen «Mitt hjerte alltid vanker» på samisk. Siden fulgte også kongens heder med St. Olav. Et synlig bevis på Maris betydning og anerkjennelse.

Ærlig bok. Per Lars Tonstads bok er full av fortellinger om Mari og hennes liv. Det er en ærlig bok som viser Maris storhet, men også hennes sårbarhet. Hun er en av de viktigste urfolksrepresentantene i verden. Det viser forfatteren på en fin måte. Med å flette inn i Maris historie og aktuelle hendelser fra samisk samfunns- og kulturliv, bidrar det til å forstå det som har formet hennes liv og de valg hun har gjort, samtidig som de viser den betydning Mari har hatt og har i det samiske gjenreisningsarbeidet. Hun er blitt et urfolksikon.

I boka får også kirken sin del av Maris kritikk. Med rette. Men boka bærer lite preg av det oppgjør kirken har tatt med seg selv og sin egen historie overfor samefolket. Det savner jeg.

Per Lars Tonstads bok er utfordrende og lærerik. Den utfordrer holdninger og tankesett. Boka er et rop om respekt, verdighet og likeverd. Fornorskningsperioden er ikke over. Den foregår hver dag og har vært nesten 100 prosent vellykket. Boka viser hvor galt det kan gå når et folk gjør seg til herrer over et annet. Men forfatteren fremstiller ikke Mari og hennes folk bare som offer. Den viser også hvilken styrke og stolthet som ligger i den samiske kulturen når den får blomstre og utvikle seg. Den styrken og stoltheten har Mari Boine vist. Derfor fortjener hun ikke bare denne boka, men at den også blir lest.