Krever både svartekunst og Jesus

Velle Espeland løfter et tynt, lite hefte ut av en mørkeblå eske. De skjøre, gulnede sidene er fylt med sirlige bokstaver. Dette er håndskrevne besvergelser ført i pennen av tippeoldefaren hans.

På første side kan du lese oppskriften på hvordan du skal få alle i huset til å danse.

– Ta et aspeløv, skriv disse ord derpå, legg det under dørterskelen. Så lenge det ligger derunder, må alle som er i huset danse, leser Espeland og ler.

– Det er jo nokså uskyldig trolldomskunst.

Berge seg selv. Den er ganske beskjeden, men det er faktisk ei svartebok fra 1860-tallet som ligger på bordet foran oss. Velle Espeland er folklorist og har skrevet boka Svartebøker. Fra Svarteboka til Necronomicon, som handler om bøkene som etter sagnet skal være farlige hvis de havner i feil hender.

– I sagnene og folkefantasien er svarteboka en oppskrift på hvordan man skal få djevelen fram. Hvis man får kontroll over djevelen, kan man få til hva som helst, forteller Espeland.

Den som hadde ei svartebok, kunne ifølge sagnet aldri bli kvitt den. Boka la seg selv i kista di når du ble begravd, og hvis du kasta svarteboka i peisen, ville den dukke opp igjen der den pleide å ligge etter noen minutter.

De faktiske svartebøkene som er funnet i Norge, er derimot mer jordnære.

– Trass i at historiene om svartebøkene er uhyggelige og skumle, handler mesteparten av stoffet i de norske svartebøkene om å berge seg selv og husdyr mot de onde maktene. De er mer interessert i å tvinge en kvinne til å elske seg enn å mane fram djevelen, forklarer Espeland.

Placeboeffekten. Tidligere hadde mange bygder kloke menn og koner som kunne hjelpe folk med alt fra tannverk til hodepine.

– Vi tror at folk i gamle dager hadde kunnskap om helbredende urter, men det virker ikke sånn når man leser gamle svartebøker. For det er ikke selve plantene som skal helbrede, det er deres magiske kraft, sier Espeland.

I mange svartebøker nevnes urten vendelrot som en plante som kan brukes til nesten hva som helst. Bøkene skiller deri­mot ikke mellom den vanlige vendelrot, som ikke har noen effekt, og legevendelrot, som du i dag får kjøpt på apoteket. Derimot er det viktig at planta blir plukket ved Sankthans og at du leser de riktige ordene når du plukker den.

– Jeg tror mange av disse kloke konene og mennene var ganske flinke til å utnytte det vi i dag kaller placeboeffekten. De snakka et språk som folk aksepterte, og derfor gikk de derfra med tro på at det var noe som var effektivt, mener Espeland.

– Det er jo en effekt som moderne leger har vanskeligere for å bruke, fordi det i dag blir sett på som uetisk å lure folk til å tro at noe hjelper.

Mane fram djevelen. I Sør-Europa handlet svartebøkene ofte om åndeutmaning. I boka Pave Honorius grimoire finner du oppskrift på hvordan du skal mane fram djevelen, og boka er antakeligvis skrevet av en prest.

– Du skal starte hele ritualet med ei messe, og til slutt skal du tvinge djevelen fram ved å vise til Gud, Jesus og alle mulige helgener. Men det virker jo veldig underlig og ulogisk å få dem til å være med på noe som skal oppfylle en umoralsk og egoistisk målsetning, sier Espeland.

Hånd i hånd. I svartebøkene går magi og religion hånd i hånd. Mange bøker inneholder bønner for å stoppe blod.De fleste ber om at blodet skal stoppe på samme måte som Jordans flod stoppet da Jesus ble døpt.

– De aller fleste magiske bønner slutter med Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd. Eller at man skal avslutte bønnen med Fadervår, forteller Espeland.

Hvem som eide svartebøkene, er vanskelig å vite, men i sagnene er det gjerne presten som bruker denne magiske boka. Den aller eldste svarteboka vi har i Norden, er Vinjeboka fra rundt år 1500.

– Den må ha blitt skrevet av en prest eller en munk, for det er korrekt latin, i motsetning til den forkrøpla latinen som vanligvis finnes i svartebøkene, sier Espeland.

Katolsk prest. Boka inneholder blant annet en oppskrift på hvordan få en pike til å elske deg. Den innebærer blant annet å ta venstre skulderbladet av en grå padde og feste den som en krok i jenta, mens du maner ved «Jesu Kristi pine, ved jomfru Maria og ved alle de hellige patriarkene, profetene, apostlene, martyrene og confessorene.»

– At denne boka er så opptatt av å få en pike til sengs, er jo litt pussig når vi vet det er skrevet av en katolsk prest, sier Espeland.