Hundset hushjelp på tåspissene

Ikke en gutt i sikte, men desto flere småjenter i rosa kjoler inntok Operaen idet sesongen ble avsluttet med Askepott. Det er laget mange ballettversjoner av eventyret. Når den britiske koreografen Ben Stevenson tar tak i kjærlighetsforviklingene lar han publikum i det ene øyeblikket drømme seg bort med Askepott, mens man i neste sekund hånler av de stygge stesøstrene. Det er nettopp vekslingen mellom det vakre og det komiske som gir denne familieballetten et så gjennomført koreografisk uttrykk.

Fornøyelige søstre. Christopher Kettner og Kári Freyr Bjørnsson er en fryd å se på som de slemme stesøstrene. Her skaper de stor humor ut av forkvaklet eleganse på dansegulvet så vel som innbitt prøving av for små sko. Sannsynligvis burde nok prinsen gjetta seg til skonummeret deres for lengst, men nettopp det å ha mannlige dansere i disse rollene er et ypperlig grep som gir rom for mye latter. Maiko Nishino stråler selvfølgelig som den langt vakrere Askepott ved siden av de forvokste stesøstrene, likevel er det langt mer enn casting og kostymering Nasjonalballetten har å spille på. Prima ballerina, Nishino, gjør igjen krevende partier med en stødighet og grasiøsitet som får det hele til å se såre enkelt ut. Her fremstår imidlertid Philip Currell som prinsen noe mer anstrengt.

Synkrone. Det er likevel først og fremst i samlet flokk Nasjonalballetten klarer å hensette småpiker, så vel som barkede ballettgjengere i en drømmeverden. I kanskje større grad enn prinsens dans med Askepott med sine piruetter og pas de deuxer, fascineres vi nemlig av ballgjestene. Med imponerende synkronitet skapes et fyrverkeri av en ballfest spekket med luftige svev og eventyrlige kostymer idet et tyvetall av kompaniets dansere inntar scenen samtidig. Gakuro Matsui som hoffnarren er også vel verdt å trekke frem. Med himmelhøye hopp og en letthet i kroppen danser han som en virvelvind mellom ballgjestene og spiller opp til mye av komikken med stesøstrenes forsøk på dannet dans på slottet.

Iørefallende musikk. Det spares ikke på glitter og stas mot slutten. Kanskje tar det til og med litt vel av for scenograf og kostymemaker David Walker, der det overdådige i sluttscenen nærmest grenser til å bli ufrivillig komisk. Da er det godt komponist Sergej Prokofjevs store symfoniske mesterverk innlemmer oss i noe som går langt utenpå glitter og dekor. Slik blir Nasjonalballettens Askepott et eventyr for rosakledde småjenter så vel som de som kjenner historien for lengst.