Teater

Fosse litt brydd over mye ros

Jon Fosse mottok Ibsen-prisen fredag.

Stor stas i Nationaltheatret. Men han gleder seg til alt er over, og han kan slappe av på Bondeheimen. Fredag formiddag møtte han pressefolk fra flere land, der han er geniforklart, som Argentina, Portugal, USA.

Juryens begrunnelse for tildelingen ble lest av Leif Zern. Der heter det at «Jon Fosse er en mystiker, men en tilstedeværende mystiker».

Tur med hunden? Hovedpersonen selv var høyst tilstedeværende også i går under pressekonferansen på Nationaltheatret, skjønt han så ut som han gjerne kunne tenkt seg å være et annet sted. Ute på tur med dachsen Hedda, for eksempel. Hedda var navnet han landet på, etter å ha forkastet Beckett, og ikke syntes han kunne kalle hunden Ibsen heller, fortalte han med et forsiktig lite smil etterpå.

Selve prisutdelingen fant sted senere på dagen, men på direkte spørsmål om han gledet seg til den, svarte Fosse helt i pakt med myten som er skapt om ham:

– Eg er rørt over prisen, men eigentleg gler eg meg mest til dette er over og eg kan puste ut på Bondeheimen.

Ledende. Det var en lang lovtale som ble Jon Fosse til del. Juryen registrerer at han er en av de ledende i moderne drama (han er faktisk den 3. mest spilte i verden, etter Shakespeare og Ibsen), men de kalte ham også «et univers i seg selv», og de sier at «han balanserer mellom depresjonens mørke og mystikkens lys», og at han «balanserer teater og poesi».

Etterpå får pressefolk fra såvel Norge som Argentina, USA og Portugal anledning til å snakke med Fosse.

– Påvirker denne geniærklæringen skrivingen din?

Holde fast. – Så langt har det ikke gjort det, men det finnes vel grenser for meg også. Jeg prøver å holde fast ved det som er mitt både i medgang og motgang. Uansett – det jeg skriver, kommer fra en annen plass. Det har ikke noe med viraken å gjøre.

– Hva liker du ved Henrik Ibsen?

– Da jeg var ung, hadde jeg ikke sansen for ham i det hele tatt. Jeg syntes intrigene var konstruerte, og språket stivt, nesten som på stylter. Først da jeg hadde begynt å skrive for teater selv, så jeg kraften i det, og forsto hvordan hans dramatikk rører ved noe helt annet enn det man ser på overflaten. Ting som det ikke går an å si rett ut. Han gir noen bilder av de destruktive kreftene i livet, som ingen annen dramatiker gjør like godt og klart. Ja, det er mørkt. Ibsen var ingen elsker, han var en hater, sier Fosse og myser mot sola der han sitter på Nationaltheatrets terrasse med brus og Vestlandslefse på bordet foran seg.

Virker fornøyd.Om de utallige oppsetningene av hans dramatikk vil han ikke si mye konkret. Men gjennombruddsverket «Nokon kjem til å komme» i Paris, «Vakkert» på Det Norske Teatret (2001) og «Draum om hausten» i München husker han med glede.

– Jeg kommenterer aldri konkrete oppsetninger offentlig, men er jeg til stede ved en première som jeg synes er dårlig, hender det nok at jeg virker fornøyd selv om jeg ikke er det. Jeg prøver å oppføre meg, smiler prisvinneren.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater