Forlagssjef etterlyser roman om fattigdom

Nordisk arbeiderlitteratur stod sterkt fra Martin Andersen Nexø, Ivar Lo-Johansson og Per Sivle. Forfattere ignorerer fattigdommen, slo danske litteraturvitere fast for få år siden. Bendik Wold i Flamme forlag ser få spor av en ny, norsk arbeiderlitteratur i forlagets manusbunker.

– Endringene i arbeidslivet de siste tiårene er ikke fullt ut representert i samtidslitteraturen, selv om forfattere helt sikkert selv har gjort erfaringer som deltidsarbeidende. Jeg vil gjerne se en norsk Kristian Lundberg, sier han.

Malmøtrilogi. Neste uke gir forlaget ut den svenske forfatterens Malmö-trilogi i ett bind. Blant kritikere og lesere fikk Lundberg sitt gjennombrudd med romanen Yarden i 2009.

– Den er skrevet ut fra hans egne erfaringer som timelønnet vikar på havna i Malmø der han parkerte og vasket biler. Blant papirløse innvandrere gjeldsofre og andre desperados er han en av få på kaia som er hvit i huden. Han må ta til takke med nærmest slavelignende forhold. En slik arbeidshverdag har hittil ikke vært skildret litterært. Lundbergs trilogi er medskyldig i at begrepet arbeiderlitteratur er løftet fram igjen de senere årene. Den ga en diskusjon om hva arbeiderlitteratur kan være, men var også et innlegg i en fagligpolitisk diskusjon om rettigheter i arbeidslivet, sier Wold.

På kroppen. Mens den tradisjonelle arbeiderroman forteller om kollektivet og solidariteten, beskriver Lundberg en helt annen flyktighet.

– Her ser vi en fragmentering og en isolering av den enkelte arbeider som representerer noe nytt, påpeker Wold.

Lundberg skriver med utgangspunkt i egne erfaringer. Fra en posisjon som feiret forfatter og ansett kritiker, fikk han økonomiske problemer som tvang ham til å gå tilbake til havnearbeid. For Lundberg var det altså ikke walraffing, og heller ikke selvproletarisering, men et klassefall som ga ny litteratur.

Svensk bølge. Svensk litteratur har de siste årene opplevd en bølge med forfattere som i likhet med Lundberg skriver innenfor arbeiderlitteraturen. Johan Jönson, Jenny Wrangborg og Åsa Linderborg er andre eksempler. Svenskene har også tre ulike priser for arbeiderlitteratur.

– Ser du noen tendens her til det samme?

– Nei, ikke i samme skala. Svenskene har en åpnere debatt og høyere bevissthet rundt klassespørsmål, sier Wold.

Han tror merkelappen arbeiderforfatter har en klang som virker avskrekkende.

– Og kanskje mer i Norge enn i Sverige fordi vi har stygge eksempler på dårlig arbeiderlitteratur fra 70-tallet.

Vegring. Selv om Kjartan Fløgstads Dalen Portland og Dag Solstads 25. septemberplassen er eksempler på vellykkede romaner fra epoken, tror Wold at skyggene fra den gangen fortsatt har sin virkning.

– Jeg kan et stykke på vei forstå at yngre forfattere vegrer seg for å få den merkelappen i panna. Litteraturvitere har en tendens til å ignorere verk som er for dypt plantet i en politisk sammenheng, i en arbeidshverdag eller i forfatterens egen biografi. Det hviler noe suspekt over en litteratur som nekter å la funksjonen underordnes formen, men denne holdningen virker innsnevrende på det litterære liv. Den offentlige debatten virker friere og mer fordomsfri i Sverige, sier Wold.

Sivles Streik. Forlegger Geir Berdahl i Oktober forlag tok magistergrad på vår første arbeiderlitteratur, nemlig Per Sivles Streik.

– Mens Bjørnson bare så opptøyene, så Sivle at dette var en kraft som ville forme framtiden, sier Berdahl.

I dag mener han arbeiderlitteraturen må forandre seg slik arbeiderklassen har gjort det. Nå dreier det seg mer om de lavlønte i servicenæringer, kassaoperatører eller hjelpepleiere enn om industriarbeidere. Utfordringen for fagbevegelsen er å få den nye arbeiderklassen til å fagorganisere seg. Slik kan man få bukt med begynnende mafiatilstander og svart arbeid.

– Samtidig ser vi antydninger til at det er fra slike utenformiljøer at den nye litteraturen kan komme. Og kanskje handler den om folk som faller helt utenfor velferdssamfunnet.

– Tore Renberg skriver om et slikt utenformiljø i fjorårets roman Vi ses i morgen, sier Berdahl med blikk på Oktobers forlagskatalog.

Folkelig. Der finner han også Jon Michelets megasuksess Skogsmatrosen som Berdahl mener er arbeiderlitteratur om sjøfolk.

– Arbeiderlitteratur er en vinkel du skriver ut fra og ser på folk fra. Alt Anne B. Ragde skriver er fra underklassen. Du har også Tove Nilsen som beskriver østkanten i mange nivåer. Vigdis Hjorth er et annet eksempel, mener han.

Når proletarlitteraturen står sterkere i Sverige, ser Berdahl det i sammenheng med at forfattere her i landet kom fra alle slags kår enten det var Kristoffer Uppdal, Per Sivle, Tarjei Vesaas, Alf Prøysen eller Nordahl Grieg.

– Det var ikke like naturlig å skille arbeiderlitteraturen fra annen litteratur, tror Berdahl.