Film om Nokas-ran – øvelse i virkelighet

Ranet av Norsk Kontantservices tellesentral i Stavanger – omtalt som NOKAS-ranet – er norgeshistoriens største. Ransutbyttet var på over 57 millioner kroner. Det er ikke rart at regissør Erik Skjoldbjærg har villet lage film om en så dramatisk hendelse, på samme måte som store ran har gitt spennende stoff til spillefilmer og dokumentarer også i andre land.

DEBATT: Nokas-film for tdlig ute? Diskuter på verdidebatt.

Når temaet først er valgt, finnes det flere måter å framstille det på. Skjoldbjærg har valgt en minutiøs tilnærming bygd på omfattende dokumentasjon. Og NOKAS er en spillefilm i dokumentarens frakk. Det er de faktiske hendelsene som står i sentrum for utforskningen, ikke de involverte personene.

Nær i tid. NOKAS-ranet ligger bare drøyt seks år tilbake i tid. Spørsmålet har vært reist om det er for tidlig med en spillefilm om ranet allerede nå, ikke minst fordi politimannen Arne Sigve Klungland ble skutt og drept. En av de pårørende har tidligere gitt uttrykk for at hun ikke ønsket at filmen skulle bli lagd, og Skjoldbjærg har fjernet noen scener med Klungland som følge av dette.

DISKUTÈR PÅ VERDIDEBATT: Er det for tidlig å lage spillefilm om NOKAS-ranet?

En ting er hensynet til de pårørende. I tillegg kommer spørsmålet om selve filmen er så god som den kunne ha blitt med noen års ekstra distanse. Skjoldbjærgs prosjekt – å lage filmen så autentisk og nøktern som mulig innenfor de ytre dramatiske rammene – er sympatisk. Likevel blir NOKAS så til de grader en rekonstruksjon at den kan minne om noe som kunne vært vist i en rettssal. Vi kommer ikke under huden på noen av personene, og da står og faller filmen på at beskrivelsen av ranet er interessant nok i seg selv.

Fortolker ikke. Det er jeg noe usikker på. Hvorfor skal vi egentlig skal se denne filmen? Nordmenns virkelighetshunger tør være godt kjent, og det er fullt mulig å la seg fascinere av både detaljer og store linjer i en så mye omtalt sak som NOKAS-ranet. Men Skjoldbjærg tilfører ingenting nytt. Alle sakens fakta er kjent på forhånd, og regissøren gjør ingen forsøk verken på å forklare eller fortolke. Han rekonstruerer, bit for bit.

Filmens fremste styrke er derfor autentisiteten. Vi skal føle at vi er til stede, midt i den uhyggelige saken vi kjenner fra aviser og TV. For Stavanger-folk må filmen trolig ha en ekstra sterk effekt; det var her det skjedde!

Regissøren skal ha ros for ikke å overdramatisere. Gjennom perspektivskifter mellom ranere, bankansatte og politi, trer handlingen klart fram. Valget av amatørskuespillere, som de aller fleste er, fremmer virkelighetseffekten. Da må vi ta med på kjøpet at skuespillet ikke alltid er like patent; nesten stokkete til tider.

Ingen sympati. Den beste skuespilleren er Frode Winther Gunnes, som spiller Kjell Alrich Schumann, en av ranerne. Han er riktignok stort sett pakket inn i en finlandshette.

En mulighet ved alle ransfilmer er engasjementet vi som seere kan få for ranerne – et godt innarbeidd reaksjonsmønster gjennom filmhistorien. Dette tror jeg ikke er noen fare i NOKAS. Ranerne skildres ikke på gloriøst eller forlokkende vis, snarere tvert om. Og stilt overfor en tilsynelatende uknuselig rute, virker de desperate og nesten litt patetiske.

Arne Sigve Klungland (Morten Wold Larsen) portretteres med verdighet. Selv om vi i liten grad blir kjent med personen på lerretet, gir filmen et godt inntrykk av en solid fagmann. Interessant er det også at politimannen Erik Håland spilles av hans egen tvillingbror, Morten Håland.

Stødig prosjekt. At kunsten er virkelighetsnær er ikke noe nytt, selv om man sjelden ser det så gjennomført som her. Og NOKAS har mange kvaliteter. For meg blir likevel filmen for nøkternt registrerende på et nivå som ikke kommer opp mot for eksempel Paul Greengrass' United 93. Men innenfor det gitte rammeverket gjennomfører Skjoldbjærg sitt prosjekt på stødig vis. Kanskje kan vi kalle det en øvelse i virkelighet.