Et smilehull av en bok

«Det var det lykkeligste øyeblikket i livet mitt, men det visste jeg ikke.» Slik starter Kemal, romanens jeg-person, historien om sin altoppslukende kjærlighet til Füsun. Året er 1975, han er 30 år og hun 18 - en fjern slektning fra en fattig familie som han tilfeldigvis støter på i butikken der hun arbeider. Selv om han planlegger forlovelsesselskap med Sibel «som alle mente jeg passet så godt sammen med», begynner han straks å gjøre kur til Füsun, og lokker henne med til en tom leilighet som moren hans eier, men ikke bruker.

Rik og bortskjemt. Kjærlighetsforholdet de innleder er intenst og altoppslukende. Likevel går de hektiske forberedelsene til forlovelsesselskapet sin gang, og Kemal stanser dem ikke. En slags hode-under-armen-manøver som lar seg forklare av de sosiale skillelinjene mellom de to elskende. Kemal er rik og bortskjemt, med en omgangskrets i Istanbuls sosietet. En lukket og snobbete verden, skildret med mild humor, men uten krasse utfall.

Man forsøker å leve «europeisk», men styres likevel av tradisjonelle normer for hvem som kan gifte seg med hvem, hvor en befinner seg på rangstigen og hvilke kvinner som kan regnes som ærbare - det vil si: Har sin jomfrudom bevart når de gifter seg. Og Füsun er ikke bare ung og fattig, hun har også skjemt seg ut ved å delta i en skjønnhetskonkurranse. Ingen passende match for en ung mann som Kemal.

Forsvinner. Men da forlovelsen er et faktum, er det hun som forsvinner. Hun slutter å komme til leiligheten, forsvinner fra jobben der han kan finne henne, og ser ut til å være tapt for alltid da familien hennes flytter til et enda billigere strøk i Istanbul, uten å etterlate seg en adresse. En periode med intens leting og like intenst kjærlighetssavn følger, og når han omsider finner henne, er hun gift. Nå bor hun hos foreldrene sammen med -ektemannen, og når Kemal besøker dem, oppfører hun seg slik en ærbar hustru skal. Aldri på tomannshånd med sin tidligere elsker, aldri en mine som røper deres fortid.

Forelsket mann. I ni år besøker Kemal familien i den fattige bydelen, og disse besøkene utgjør romanens kjerne. En gang teller han dem opp: 1.593 besøk på 409 uker. I et ønske om å være fysisk nær sin elskede, begynner han dessuten å plukke med seg gjenstander hun har vært i kontakt med: Hårspenner, kaffe-kopper, fyrstikkesker, sigarettsneiper, spisebestikk og pynte-gjenstander. Tingene samler han i leiligheten der Füsun og han møttes, og samlingen blir etter hvert til det Uskyldighetens museum som har gitt romanen navn.

Hver dag gjør han reisen - med privatsjåfør (!) - fra morens romslige leilighet der han er blitt boende etter at Sibel ga ham på båten, og over til Füsuns kant av byen. En reise mellom to verdener, skildret i alle sine detaljer med Kemals kjentmannsblikk, og atskillig underliggende humor. Fortellingen om hvordan den pengesterke Kemal innynder seg hos Füsuns ektemann ved å love ham penger til å lage tyrkisk kunstfilm, er en historie i historien, humoristisk og avslørende, men aldri ondsinnet. Romanfigurenes bevegelser kan en forøvrig følge på kartet bakerst i boka, og Tyrkias historie i de tyve årene romanen rommer, utgjør et bakteppe for handlingen. Mens alt er sett gjennom en forelsket manns briller, med den mytologiseringen av hverdag som tilstanden fremkaller.

Kjærlighetens museum. Slik blir Uskyldighetens museum ikke bare en fortelling om trofast, men håpløs (?) kjærlighet, men også en kjærlighetserklæring til byen Istanbul. De som har lest Ohran Pamuks selvbiografiske bok Istanbul, vil gjenkjenne både byens stemninger og morens tomme leilighet - og kanskje også henne som kan ha vært modell for Füsun.

I Uskyldighetens museum er stoffet foredlet i romanform, og slik Kemal lager et Uskyldighetens museum av samlingen fra Füsuns leilighet, lager forfatteren Orhan Pamuk et kjærlighetens museum over en by og en livsform han elsker og er knyttet til med hver fiber. Med hverdagslivet som prisme - her er et eget avsnitt om saltkar! - får vi et innblikk i alle de små og litt større ritualene som konstituerer en by, med sine sosiale spilleregler, sine kleskoder, sin forfengelighet, sine gatehjørner, spisevaner, og regler for omgang mellom kjønnene. Romanen er - også - et stykke tyrkisk mentalitetshistorie, der de store, -politiske hendelsene bare er nevnt en passant, mens stemningen, dagliglivet og -omgangsformene er i sentrum.

Åpen favn. I essays og intervjuer har Orhan Pamuk understreket romanformens unike mulighet til å utforske og formidle komplekse sannheter om verden. Her virkeliggjør han sine ideer i en roman som kombinerer det private med det allmenne, det individuelle med det samfunnsmessige. Uskyldighetens museumer virkelig en fortelling om «alt», et suverent gjennomført romanprosjekt som nok rommer sine kløktige forfattertriks, men likevel åpner seg mot leseren som en åpen favn. Bernt Brendemoen har oversatt fra tyrkisk, og formidlet all den sødme, varme og sjarm som en kan gjette at originalen byr på. Et overflødighetshorn av en tekst, en roman å bli klok av.