En tvers gjennom koselig roman

En moderne bestselger om en gammel mann på pilegrimsferd? Usannsynlig, men sant. Hvis du ristet på hodet da salgssuksessen Fifty shades avslørte folkets higen etter «husmorporno», er dette gode nyheter for deg. Rachel Joyces debutroman Harold Frys utrolige pilegrimsferd er et solid og hyggelig bidrag til britisk underholdningslitteratur.

Harold Fry har tilbragt mesteparten av pensjonisttilværelsen i en lenestol. Så en dag mottar han et brev og kommer seg på beina. Queenie Hennessy, en arbeidskollega av Harold fra 20 år tilbake, ligger for døden. Hun skriver til ham for å ta farvel. Tanken på den kreftsyke venninnen beveger Harold på en måte han vanskelig kan sette ord på. Med et nøkternt brev til svar går han ut, men stopper ikke ved postkassen i enden av gaten. Han fortsetter å gå og kommer til en bensinstasjon. Sammen med en saftig hamburger, blir Harold servert et overbevisende vitnesbyrd om tro fra jenta bak disken. «Veit du hva, hvis du bare tror, så kan du klare hva som helst,» sier hun.

Lun natur. Harold skammer seg over å ha sviktet mange mennesker. Hjelpeløst har han sett den ene etter den andre forsvinne ut av livet sitt, uten å vite hvordan han skulle ha holdt dem der. Men denne gangen er det annerledes. Denne gangen vet Harold akkurat hva som skal til for å redde Queenie. Det eneste han trenger å gjøre er å sette den ene foten foran den andre. Han skal gå England på langs, fra Kingsbridge til Berwick, hvor Queenie vil vente på ham. Harold skal gå og Queenie skal leve.

Holder på håpet. Det finnes bøker man liker nettopp fordi de er så herlig forutsigbare. På engelsk kalles de gjerne for «guilty pleasures». Harold Frys utrolige pilegrimsferd er ikke en slik bok. Rachel Joyce har nemlig gjort kunststykket å skrive en koselig roman, uten at den har blitt klisjé. Den kan se forutsigbar ut, men kommer til å overraske deg. Harold er en «typisk engelsk» karakter: En mann av få ord, høflig og tilbakeholden. Boken har adoptert hans lune natur. Den er vemodig og morsom på samme tid.

Fortellingen begynte da faren til forfatteren fikk kreft. For Joyce var boka et beslektet prosjekt med Harolds pilegrimsreise: Et forsøk på å holde noen i live, på å holde fast ved håpet.

Åndens frukter. Rachel Joyce ber oss med på en «moderne pilegrimsferd». En tradisjonell pilegrimsreise er av åndelig art, noe som både er og ikke er tilfelle med Harold Frys ferd. Harold er ikke religiøs, men hvis vi skal kjenne ham igjen på fruktene, fremstår han som ganske åndsfull likevel: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse vokser seg stort i ham mens han går. Joyce åpner med et sitat fra Bunyans klassiker En pilgrims vandring, men presenterer selv en fortelling om det å være menneske, ikke å være kristen. Mens Bunyans karakter Kristen forsaker verden for å vinne evig liv, søker Harold forsoning med verden. «Han innså at samtidig som han gikk til Berwick for å sone for feilene han hadde gjort, gikk han også for å akseptere andres særheter.» Historien starter med tro, fortsetter med håp og ender med kjærlighet. Det finnes ikke helbredelse for alt, men det gode har mange måter å vinne på.

Sjarmerende. Harold Frys utrolige pilegrimsreise er en sjarmerende roman. Den snuser på vanskelige temaer, men på en ydmyk, jordnær måte. Kanskje er tilnærmingen til de store spørsmålene noe overfladisk og forenklet, men troverdig nok sett gjennom øynene på en pensjonert bryggeriarbeider. Som pilgrim må Harold vandre gjennom både grønne enger og dødsskyggens daler. Det tar imidlertid ikke lang tid før han finner veien inn til leserens hjerte.