En svulmende, nord-norsk stemme

Komponist (utdannet i Oslo og blant den europeiske eliten i Leipzig rundt 1900), organist blant annet i Bodin kirke (regnet som en av de store på instrumentet her til lands) og dirigent (som var respektert og æret i hele landsdelen). Men i dag ukjent for de fleste. Slik kan det gå. Slik går det ofte.

Tyske røtter. Hundre år etter blåses det liv i glørne. Entusiaster og ildsjeler har allerede sørget for at han er grundig dokumentert på fine CD–er – blant annet har Bjørn Andor Drage med stor kraft spilt inn orgelverkene hans (Euridice EUCD 019) og Con Spirito, og Helge Birkeland har sunget inn hans «Kyrie eleison» (Con spirito CS 003). Nå, i en ny–innspilling av hans strykekvartett og noen av pianostykkene, kjenner vi virkelig røttene, som stikker dypt i det tyske. Interessant.

Romantiker. Fridthjov Anderssen er en «virkelig» romantiker. Lys som Nordlandsnetter – men først og fremst pågående og svulmende følelsesladet i det musikalske landskapet rundt Max Reger og Sigfrid Karg–Elert, om vi ikke går lenger tilbake og sier Richard Wagner/Johannes Brahms. Det er forunderlig at omtrent samtidig kommer det nå ut en CD med to kvintetter av den tyske komponisten August Klughardt (MDG 3071652–2), riktignok litt tidligere musikk. Også han glemt.

Det er ikke av veien å høre dem sammen, de ligger i samme leie. Vi kan spekulere: Hva er det som gjør at de forsvant? Kanskje er svaret så enkelt at de kom for sent, det musikalske uttrykket deres var utbrukt av andre. Nå, i ettertid, trenger vi ikke spørre i hvilken rekkefølge tingene kom, det som holder holder.

Holder? Anderssen. Klart. Det er fyrrige greier, «store» toner som utvikler seg fra et ganske enkelt utgangspunkt til noe større, tidvis stort, tidvis i magreste laget. Det er noe flott og finslig ved Anderssens musikk, og likevel sitter en med følelsen av at han ikke hadde tid eller muligheter til å konsentrere seg helt om komponeringen. Godt gjennomført, men den personlige stemmen?

MiNensemblet gjør en fin jobb, det gjør også pianisten Sergej Osadchuk med sitt slanke anslag. Og for all del, selv om norsk musikkhistorie ikke trenger å spavendes etter «gjenoppdagelsen» av Anderssen, er også dette en del av hukommelsen vår. Igjen, interessant.