Det endelige oppgjøret

Begeistring i kinomørket til tross, kanskje burde man felle en tåre for at eventyret er over. Harry Potter og Dødstalismanene – Del 2 markerer en verdig avslutning på et magisk univers uten sidestykke. Den sju bøker og åtte filmer lange kampen mellom de gode og onde kreftene i en verden av trolldom og magi, har gjort opphavskvinnen J.K Rowling rikere enn dronning Elizabeth. Men først og fremst har kampen gitt oss en hærskare av bokormer og kinogjengere rikere på opplevelser vi for fjorten år siden ikke ante vi ikke kunne være foruten.

Kamp. Harry kjemper fortsatt mot den onde trollmannen Voldemort som drepte hans foreldre for å vinne herredømme over trollmannsverdenen. I Harry Potter og Dødstalismanene - Del 2 fortsetter Harry og bestevennene Ronny og Hermine det farlige oppdraget for å finne og ødelegge hemmeligheten bak Voldemorts udødelighet og tilintetgjørelse – malacruxene. Harrys eneste håp er å finne malacruxene før Voldemort finner ham.

Selv de som ikke er ivrige Potter-tilhengere – som ikke over-natter i telt i billettkøen, eller står linet opp med hjemmelagde tryllestaver og påsminkede lynarr – vil stå i fare for å bli revet med i Potter-sagaens finale. At filmen vises i 3D gjør de spektakulære omgivelsene enda mer virkelighetstro, det snodige persongalleriet enda morsommere og dramatikken enda mer fryktinngytende. Samtidig er magien ved Rowlings univers stadig myntet på det samme. Blandingen av det eksotiske og hverdagslige, det utenomjordiske og det man kan relatere sine egne liv til.

Stadig mørkere. David Yates har igjen dratt i regispakene på en måte som neppe skuffer mange av dem som trykker bøkene til sitt bryst.

Gjennom de fire siste Harry Potter filmene han har regissert, er et stadig dystrere, mørkere og mer modent filmunivers skapt. Det er helt i tråd med Rowlings dramaturgi: Hver av bøkene har vært mørkere enn sin forgjenger, mens Harry blir eldre og hans erkefiende fyrst Voldemort blir sterkere. Harry, Ronny og Hermine er ikke lenger de troskyldige barna de en gang var da de kom til Galtvort. Innholdet har modnet sammen med hovedpersonene, slik også publikum har. Manusforfatter Steve Kloves, som har skrevet alle unntatt ett av filmmanusene, må også tildeles mye av æren for et vellykket filmunivers.

Det er ikke til å stikke under en stol at Rowling har skrevet uvanlig lange og handlingsmettede bøker til opprinnelig å være ment for barn. Her må hodet ha blitt lagt riktig godt i bløt for å samle trådene, få med seg spenningskurvene og bygge opp mot de mange klimaksene Harry Potter-universet byr på.

Framdrift. Nettopp fordi siste bok er delt opp i to filmer, unngår Harry Potter og Dødstalismanene – Del 2 det visse av de tidligere filmene har lidd litt under: Den føles aldri for lang. Her dras publikum raskt med mot det endelige oppgjøret mellom Harry (En overbevisende Daniel Radcliffe) og Voldemort (Ralph Fiennes, dypt urovekkende som vanlig). Samtidig tar filmen oss med inn i en truet versjon av den verden vi har lært å kjenne, umiddelbart og uten forklaring, som kan virke noe forvirrende i starten. Det skal likevel ikke mye til før man fengsles av det som kanskje best kan betegnes som «gotisk horror». Her er hvert sekund av filmen fylt av farer. Galtvort er ikke lenger et varmt og livlig sted fullt av muligheter, men snarere en fryktinngytende festning der døds-eterne svermer og professor Slur (en herlig, iskald Alan Rickman) fører sitt eget fascistiske regime.

Spørsmål. Harry Potter og Dødstalismanene -Del 2 er filmen hvor fortrengte følelser endelig får utløp og de narrative trådene nøstes opp. Men filmen byr ikke bare på lenge lovede svar, den våger også å stille noen evige spørsmål du kan bære med deg lenge etter at Harry Potter-eventyret er slutt.