Kultur

Den nødvendige
 klagesangen

Uten klagesangen blir lovsangen stiv og falsk.

Da alt raknet i mitt trosliv, var Bibelens salmer det eneste jeg maktet å holde fast i. Alt annet ble ubrukelig. Det er ikke bare min erfaring. Det er kirkens erfaring. Gjennom århundrene har resitasjonen av Salmenes bok vært ryggraden i kirkens bønn og tilbedelse. Hvorfor er akkurat disse tekstene så meningsfulle til alle tider?

– Salmene er ment for tider når de mest rå og elementære menneskelige anliggender er satt på spill, sier den amerikanske teologen Walter Brueggemann. Hans bok The Psalms – Life and Faith (som egentlig er en samling av hans artikler gjennom flere år) er noe av det mest originale og inspirerende jeg har lest om Bibelens bøker.

– Salmene presenterer mennesker i de situasjonene der de er mest sårbare i smerte, mest ekstatiske i naiv glede, mest sensitive til livet, der de er drevet ut i ytterpunktene for liv og tro, hvor all beskyttelse fra moderne rasjonalitet og gamle konvensjoner har forsvunnet eller sluttet å fungere, skriver han.

Salmene gir ord til det vi ikke makter å uttrykke. De gir samtidig inspirasjon og tillatelse til å formulere egne ord, til å uttrykke det vi ellers ikke ville våge. Men de avslører også at våre egne ord ofte er trivielle og tomme, sier Brueggemann – og det er alt sammen erfaringer jeg kan skrive under på.

Orientering

Bøker om salmene har vanligvis bygd på en klassifisering etter form: De sorteres i lovprisning, klagesanger, visdomssalmer og lignende kategorier. Brueggemann avviser ikke at det gir innsikt. Men han analyserer salmene ut fra deres funksjon.

Brueggemann grupperer salmene ut fra et livsmønster, som han delvis har hentet fra den franske filosofen Paul Ricoeur: Vanligvis opplever vi at livet har orientering. Vi opplever sammenheng, mening og orden. Men så skjer det noe som gjør at alt faller fra hverandre. Det er ­tider da vi blir drevet til ytterpunktene av ­følelse, forståelse og språk. Vi har ingen ord, og det finnes ikke noen trygg realitet vi kan snakke om. Dette er tider av desorientering.

Først vil vi reagere med protest og med motstand. Men etter hvert vil vi erkjenne at dette er sannheten om livet, vi vil akseptere at vår tidligere orientering bygde på sandgrunn. Da kommer tiden for reorientering. Det er ikke noe vi opplever vi selv har fått til. Det kommer som en overraskelse utenfra, som et mirakel. Men fordi den bygger på erkjennelsen vi fikk under desorienteringen, er denne nye orienteringen mer ekte og solid.

Ut fra dette mønsteret sorterer Brueggemann salmene som salmer for orientering, desorientering og reorientering.

Klagesanger

Salmene for orientering priser skaperverkets orden, godhet og pålitelighet, eller de presenterer den sosiale orden som rettferdig: De onde får sin straff og de rettferdige sin belønning. De uttrykker takknemlighet for at Gud har ordnet det slik.

Salmene for desorientering er slike som ofte kalles klagesanger. De beskriver en situasjon der den gode orden har brutt sammen, der rettferdigheten ikke lenger synes å være til stede, der salmens jeg-person lider tap eller er i fare, og der Gud ikke ser ut til å gripe inn.

Noen av disse salmene er tilbakeskuende, de uttrykker lengsel tilbake til den tiden da det var orden på tingene. Andre uttrykker sinne eller forbitrelse over situasjonen man er kommet opp i. De kan rette seg mot «fienden» – det vil si de menneskene og hendelsene som har forårsaket det hele. Eller de kan rette seg mot Gud, som ikke har sørget for at det ikke skjedde. Anklagen glir ofte over i appeller til Guds godhet og trofasthet, som til slutt kan munne ut i en fortrøstning om at Gud kommer til å gripe inn. Men ikke alltid. Noen av salmene slutter uten noen slike positive toner.

Gyldige ord

Salmene for reorientering er lovprisninger. Men i motsetning til orienteringssalmene, uttrykker disse overraskelse og forundring. De beskriver hvordan Gud har grepet inn og gjort det som ikke var forventet eller forutsett.

– Kraften, vitaliteten og autoriteten for feiring kommer fra erfaringen disse menneskene har av at verden gikk under, men at en nyskapelse er blitt gitt. Livet falt fra hverandre, men har mirakuløst blitt satt sammen igjen, skriver Brueggemann.

Presis på grunn av denne ærligheten kan salmenes ord være gyldige også i vår tid, hvor vi har lært oss å mistenke alle store ord, hvor Marx og Freud har lært oss om språkets evne til å forføre og tildekke, hvor vi vet at ingen ord uttrykker hva de virkelig betyr. Det er fordi salmene uttrykker stemmene til dem som har måttet la fasadene falle og oppdage den dyriske virkeligheten som ligger under, både i samfunnet og i oss selv. Salmene våger å stille de spørsmålene som tidligere ikke har vært tillatt, spørsmålene der vi ikke kjenner svarene.

Lovprisning

Ut av denne reorienteringen kommer en postkritisk naivitet som er forskjellig fra den prekritiske naivitet, sier Brueggemann. «Den vet at vår erfaring nå er demystifisert slik den må være. Men den vet også at selv i en demystifisert og redusert verden bryter nåden inn og Gud gjør alle ting nye.» Derfor blir ikke lovprisningen tom svulstighet. Den er ekte nettopp fordi man midt i lovsangen husker og erkjenner desorienteringens smerte. Vi vender ikke tilbake til en gammel og trygg religiøs verden der Gud er på tronen. Lovsangen er forventning om noe nytt.

Derfor er det så kritisk at klagesangene­ for en stor del har forsvunnet fra vår ­liturgiske praksis, både i menighets­fellesskapet og i det personlige bønneliv, mener Brueggemann.

For det første fører det til en umoden tro. Der det bare er lovprisning som slipper til, blir gudstjenesten bare en feiring av glede og tilfredshet. Men siden det ikke stemmer med livets realiteter, blir det en feiring preget av fornektelse, tildekking og forstillelse som skaper sanksjoner og sosial kontroll. Gud blir allmektig, og mennesket blir uten betydning, et avhengig barn som ikke kan ta ansvar.

Ondes problem

For det andre får vi en falsk tilnærming til teodice, altså spørsmålet om hvordan verden kan være urettferdig og ond dersom Gud er rettferdig og god. Det presenteres i dag gjerne som et spørsmål om Gud eksisterer. I klagesalmene stilles det derimot som et spørsmål om rettferdighet. Der tas Guds eksistens for gitt, men man våger å stille ham til veggs med de farlige spørsmålene.

«Det må regnes som en svært farlig handling å trekke Gud for Guds egen domstol anklaget for å være urettferdig.(...) Den klagende aksepterer ikke noen skyld eller ansvar for urettferdigheten, men holder den andre part ansvarlig», skriver Brueggemann.

Men slik holdes nettopp spørsmålet om rettferdighet levende. Det blir legitimt å kreve rettferdighet og avsløre urettferdighet. «Hvis spørsmål om rettferdighet er upassende foran tronen, blir det snart også upassende i offentligheten, i skoler, sykehus, politikken og rettssystemet», sier han.

Salmene er realistiske når det gjelder denne verdens urettferdighet på tvers av Guds vilje. Dette driver imidlertid ikke til å forkaste Gud, men tvert om til å insistere på at han må leve opp til sin trofaste kjærlighet. Og det leder ikke til verdensflukt, men tvert om til en erkjennelse av at Guds folk også må leve i samsvar med Guds vilje. Som Gud er trofast, pålitelig og rettferdig, må også Guds folk være det.

Ekte tillit

«Når klagesalmen ikke er der, ender vi opp med å fremme et falskt bilde av mennesket som uten evne til initiativ overfor en allmektig Gud. Vi kan også fremme et urettferdig system der ingen spørsmål kan bli ordentlig stilt. I klagesangens fravær ender vi opp med en ukritisk og tilstivnet lovprisning», konkluderer han.

Ekte lovsang er nemlig uttrykk for en grunnleggende tillit, sier Brueggemann. «Den ekte lovsangen stiger ut av et ­intimt og ekte fellesskap der den som lovprises er blitt satt på prøve og har blitt funnet troverdig.»

Denne grunnleggende tilliten oppstår ikke gjennom resignasjon eller passiv ­akseptering, men gjennom å teste ut og kreve svar. Der klagen vendes til lovprisning, slik vi ofte ser i salmene, er nettopp der de lovprisende har opplevd at Guds trofasthet er til å stole på. Dermed kan man tape seg selv i lovprisning uten reservasjon. Da kan man med full overbevisning opphøye Gud som den som er alt.

Avgudene

Lovsangen er også en polemisk handling. Den vender seg mot alle falske guder. Salmene bekjenner at de andre gudene ikke har noen gaver å gi, ikke har noen krav på lydighet eller tjeneste.

«Lovprisning innebærer kritikk av hver eneste ideologi, hvert eneste krav om å representere sannhet som avviker fra Guds vilje og hensikt», skriver Brueggemann. I vår tid gjelder det ikke Baal og Molok, men våre dagers avguder, som han navngir slik: «Forbrukerideologi, ­militarisme, aldersdiskriminering, rasisme, kjønnsdiskriminering og kapitalisme.» Lovprisning avviser alle som vil ha vår lojalitet og vårt livs overgivelse, «enten de er til venstre eller til høyre eller i det behagelige sentrum. »

Lovprisning er imidlertid ikke et middel til noe som helst. Lovsangen har mening i seg selv. «Endelig kan vi se at vår virkelige hensikt er å opphøye og glede oss over Gud. Den tilhører relasjonen til denne suverene herskeren som gir oss langt mer enn vi ber om eller kan tenke oss», skriver han. Men nettopp slik kan lovsangen bli en kilde til både ærlig ­kritikk og mot til å strekke oss ut over vår snevre egeninteresse.

De bibelske salmene kan hjelpe oss til både sannere bønneliv og mer ekte lovsang. Brueggemanns bok er en god inspirasjon til å vende tilbake til dem.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur