Den grenseløse ondskapen

ANMELDT AV ESKIL SKJELDAL: Jeg har aldri lest en roman som 2666. I denne mursteinen, som enkelt kunne vært utgitt som fem enkeltstående romaner, gjør ­Bolaño et dypdykk i det komplekse mennesket: Vi bærer på uendelig ondskap og umettelig livsbegjær, men vi kan også skape stor kunst og elske hverandre.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive romanen for leseren: Innholdsmessig ligger tematikken tett på den altfor tidlig døde Jan Roar Leikvolls mørke univers, der mennesker er kilde til ufattelige grusomheter. Språklig er Bolaño i elitedivisjonen, sammen med W. G. Sebald og Knut Hamsun.

Bolaño fletter europeisk idéhistorie, antikke myter, freudiansk psykologi, religion og nåtidig barbari sammen, med stort overskudd og eleganse. Han skildrer virkeligheten som en drøm, og gjør drømmeverdenen virkelig. Han er suveren i disse passasjene som er både elegant essayistikk og stor skjønnlitteratur på samme tid. Uansett hva han skriver om – alger, døde kropper, en dør som slår, en knapt hørbar vind – så skriver han storslagent. Store deler av romanen er så godt skrevet at jeg veksler mellom å klype meg i armen, og bli sittende med intens måping. Dette bare avløst av den gjentatte snikende følelsen av dyp, dyp misunnelse.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Elegant sydd

Romanens fem deler tvinnes elegant sammen, underveis.

Første del, i Europa: Fire europeiske litteraturvitere jakter på den mystiske forfatteren Benno von Archimboldi. Dette leder dem til Mexico.

Andre del, i Mexico: En filosofiprofessor forsøker å beskytte sin datter Rosa mot verdens ondskap, mens trusselen om depresjoner og galskap hviler tungt over ham.

Tredje del, i Mexico: En afroamerikansk journalist, Fate, skal dekke en boksekamp. Men han ender opp med å spille en avgjørende rolle i Rosas liv.

Fjerde del, i Mexico: I byen Santa Teresa blir hundrevis av unge kvinner funnet bestialsk myrdet. Skildringene av de døde kroppene er gjort med rettsmedisinsk uhyggelig presisjon.

Femte del: En ung prøyssisk gutt går inn i 2. verdenskrig og formes til å bli en stor forfatter.

Alle de fem delene har et felles geografisk krysningspunkt i den mexicanske byen Santa Teresa, på grensa mellom Mexico og USA. Hendelsene i denne byen ligger tett på virkeligheten: I byen Ciudad Juárez forsvant mange hundre kvinner på 1990-tallet. Tallene varierer, men så mange som 400 kan ha blitt drept. Mange av dem ble voldtatt, og fremdeles er hundrevis savnet.

LES MER: Fire debutanter blant litteraturprisvinnere

Apokalypse

Bolaños skildringer av byen har apokalyptiske overtoner, tankene går til Dantes skildringer av helvete. Bolaño levner lite håp for menneskeheten. Byen er en pøl av korrupsjon, narkotika, prostitusjon, porno og underbetalt fabrikkarbeid. Dette setter leseren i en uhyggelig og trøstesløs stemning. Det er ingen klare referanser til helvete, men ondskapen og maktesløsheten i den brennhete byen sender tankene mine i den retningen.

Egentlig skildrer Bolaño de syv dødssyndene, én etter én: Et fellestrekk for de mange hovedpersonene og stemmene i boken er et slags mot, som av og til tipper mot livsbegjær, av og til mot ondskap. Menneskene skildres som frie, men det er tydelig å se hvor bundet og sårbare de er: De er offer for løgner, fråtseri, latskap, misunnelse, svik og grådighet.

Men Bolaño forlater aldri sympatien med menneskene, han dømmer ingen, men står standhaftig på menneskets side, i kampen med seg selv. Mot dette uendelige mørket er det små spor av lys, enten via kunsten, og da særlig litteraturen, som Bolaño sirkler rundt via skildringer av forfatteren Archimboldi eller andre forfatteres skriving. Det å skrive, og det å skrive om andres tekster (litteraturkritikk) går som en rød tråd gjennom romanen.

LES MER: Rendyrket underholdning fra Jo Nesbø

Turbolader

Når du som leser går løs på en 930 siders bok, vet du at ingen forfatter kan holde trykket oppe i så mange sider. Enkelte strekk er for meg kjedelige krumspring, stadig lenger vekk fra hovedhistorien. Men så: Plutselig setter kvalitetene inn, som en turbolader, og teksten blir unik. Dette handler om observante og morsomme skildringer, små beskrivelser av omgivelsene eller skildringer av følelser som alle kjenner, men som forfatteren originalt gjør til sitt. Jeg merker inspirasjonen fra en annen stor forfatter som døde altfor tidlig, W. G. Sebald, hvis litteratur rommer så mye at du må lese hver roman minst fem ganger. Skrivestilen er blikkfang-aktig, en skildring av noe får plutselig øye på noe annet, forfatterens blikk fanges på ny og på ny, noe som fører til lange digresjoner uten større og annet mål enn å la iakttagelsen i språket gå sin gang.

Perler på en snor

Du kan virkelig merke når Bolaño er heit: Da kommer de virkelig gode passasjene som perler på en snor, han er i siget nå, ingenting kan stoppe ham, det er bare å skrive på. Hør bare på skildringen av vinden:

«En kraftig vind fra vest raste av gårde mot fjellene i øst, og på sin ferd gjennom Santa Teresa virvlet den opp støv og avissider og pappbiter i veikanten, og blåste gjennom klærne Rosa hadde hengt opp i bakhagen, som om vinden, denne unge og energiske og så kortlevde vinden, ville prøve skjortene og buksene til Amalfitano, og ta seg inn i trusene til datteren hans, og lese noen sider i Testamento geométrico (en geometriavhandling som den skjøre professoren har hengt opp i hagen sin, artikkelforfatterens anm.) i tilfelle det var noe der som kunne brukes til noe, noe som kunne forklare dette merkelige landskapet av gater og hus som den galopperte gjennom, eller forklare den selv som vind.»

Kontrollert galskap

Jeg kan ikke spansk, så jeg kan ikke bedømme oversettelsen. Men jeg kan norsk, og det jeg kan se er en elegant norsk prosa som snirkler seg av sted i kontrollert galskap. Kristina Solum må derfor nevnes, dette har vært en enorm jobb (som hun i og for seg kommenterer i en merknad til slutt.) Det er bare å gratulere henne.

Bolaño er forfatternes forfatter, og det er fullt forståelig: Han får til ting som vil få ethvert fulltidsskrivende menneske til å kaste egne tekster i ovnen. Og om du gir deg i kast med romanen: Ikke les på jakt etter én overgripende mening, som om alt skal forstås og løses opp mot slutten. La deg heller rive med inn i den chilenske trollmannens drivhus. Boken går i alle retninger, men gi deg hen til en episk opplevelse av et chilensk gigantkor av sprikende stemmer.