Bakoversveis og smilerynker av Queen-musikal

Jubelen sto i taket under store deler av forestillingen på Folketeatret torsdag, og da selveste Dr. May, den legendariske Queen-gitaristen kom fram på scenen og spilte solo på et par låter til slutt, var det ikke plass til mer begeistring.

Musikalen som nå skal gå på Folketeatret i to måneder er en del av et smurt maskineri. I ni år har den vært spilt rundt omkring i verden, siden den hadde urpremiere på Dominion Theatre i London. De fleste av dem som bidrar til å lage forestillingen, er en internasjonal stab, som har vært med på oppsetningene i andre land. Men i hovedrollene finner vi norske artister. Og hvilke artister!

Uimotståelig. Flere av dem gjør en fabelaktig prestasjon. Man kan virkelig være stolt over hvordan det har blomstret opp med dyktige artister i Norge de senere årene. Aller mest imponerende var nok Reidun Sæther, som spiller Killer Queen, herskeren over det som en gang var jorden, men som i forestillingen er et framtidssamfunn der originalitet og individualisme er forbudt. Hun har en flott stemme, og er uimotståelig når hun gir jernet i noen av de kraftfulle partiene hun er tildelt.

Humor. I rollen som Scaramouche gjør Mari Haugen Smistad en flott jobb. Liten av vekst, men med stor stemme, kraftig temperament og driv og fleksibilitet i spillet som etterlater oss gispende – og ofte leende. For ikke minst i hennes rolle har forfatteren bak det smule plottet som omgir dette som egentlig er en lang konsert, lagt mye humor. Tekstforfatteren Ben Elton er selv komiker, og det bærer forestillingen preg av. Den er pepret med kvikke påfunn, sleivspark til samtidens populærkultur, og overraskende helomvendinger. Den norske oversettelsen, som Kjetil Indregard står for, er gjennomført helt i stil med dette, så det tulles friskt med norske fenomener og artister. Noe av det virker litt søkt, men det bringer i hvert fall en norsk koloritt inn i forestillingen.

Helten i stykket, Galileo, som skal frelse planeten og bringe rock'n roll og liv tilbake til menneskene i samfunnet som storkapitalen har total-globalisert og gjort til lydige konsumenter, spilles av Espen Grjotheim. Han synger også meget godt.

Høyt hår. Et kapittel for seg er kostymene og scenebildene. De er ekstremt forseggjort og fantasifullt laget av Tim Goodchild. Effektfull er kontrasten mellom den strømlinjeformede «gaga-kulturen» med danseopptrinn a la linjegymnastikk, og bohemenes fargerike, individualistiske antrekk og oppførsel. Det er lenge siden vi har sett så mange spenstige frisyrer på én gang.

Overstyrt. Forøvrig er det jo musikken som er hovedpoenget. Ensemblet gjør slett ikke skam på de gamle Queen-låtene. Åtte musikere sitter på et galleri bakerst på scenen, og spiller fletta av folk. Lyden er så kraftig at det innimellom ville være lurt å bruke ørepropper. Dessverre er den også litt overstyrt i de kraftigste partiene, men dette er muligens noe staben greier å fikse når de har kjørt seg skikkelig inn i det gamle operahuset. De hadde faktisk litt startproblemer på premieren, som ble forsinket med en halv time fordi noe skar seg under ouverturen.

Sikkert er det i hvert fall at Queen har laget noen fenomenale låter, og når de som kanskje er best kommer som perler på en snor på slutten, tar stemningen helt av: We Will Rock You, We Are The Champions og Bohemian Rhapsody – det er en uslåelig finale.